Superbloggeren

For Shamini Thevarajah (30) har internett og sosiale medier gjort livet rikere.

Tekst og foto: Anne Kari Berg

Døra til leiligheten på Solsiden i Trondheim går opp. En knøttliten hund setter i å bjeffe.  Det er Theo, som jeg allerede kjenner fra bloggen til Shamini Thevarajah.  –Kom inn, sier Shamini, - det er jakka han reagerer på. Han er redd for folk med svart jakke.

Interesser og frustrasjoner

30 år gamle Shamini kom på nett allerede da hun var 14 år. For åtte år siden startet hun bloggen Dysfunctional yet charming, der hun forteller om sitt liv med sine to gutter, hunden Theo og samboeren Øyvind Hovdsveen, og om sine interesser, som spenner fra bøker og film til sminke og tatoveringer.  Bloggen gir også et innblikk i hennes  tidvise frustrasjon over NAV og andre offentlige ”vesener” som hun er nødt til å ha kontakt med på grunn av sin funksjonsnedsettelse.

- Det tok for eksempel kjempelang tid å få behandlet søknaden om yrkesmessig attføring for å studere grafisk design. Jeg kunne ringe og bli satt på vent for endelig å få vite at den eneste saksbehandleren som kunne svare var på ferie. Kontakten med NAV har tatt mye krefter, sier Shamini som omsider fikk begynne på studiet bare for å oppleve at hun måtte slutte midt i første skoleår på grunn av svineinfluensaen. Hun var i en høyrisikogruppe og måtte holde seg hjemme.

- Gjennom bloggen kan jeg få utløp for frustrasjonene, sier Shamini.  

- Elsker å skrive

Hun startet å blogge i forbindelse med et smertefullt samlivsbrudd. De første årene var bloggen en lukket dagbok ingen andre hadde adgang til. -Etter hvert åpnet jeg den, og begynte å blogge på engelsk ettersom jeg var interessert i å kommunisere med folk over hele verden, sier Shamini, som alltid har hatt en sterk kreativ legning og elsker å skrive.
På bloggen kan vi lese om ferier, syttende mai, mote og tatoveringer. Og altså om vesle  Theo som er av rasen chihuahua og  bare veier to kilo.

 -Er det ikke en slik Paris Hilton også har?

- Jo dessverre. For meg var valget av Chihuahua enkelt fordi han er så liten at jeg kan stelle ham selv, sier Shamini.

Chihuahua-hunden Theo er ofte omtalt i Shaminis blogg. 

Bruker humor

Blogginnleggene har masse humor.

- Jeg er en person som nekter å sette meg ned og synes synd på meg selv. I stedet skriver jeg om utfordringene jeg møter, gjerne på en humoristisk måte. Et eksempel var da det ble laget en rampe på Solsiden. Den var brosteinsbelagt slik at jeg ikke kunne bruke den. Jeg tok bilde av denne rampen og skrev på bloggen at jeg syntes vedkommende som hadde satt den opp kanskje ikke var spesielt lur.  Ved å lage blogg og være aktiv på nettet har jeg dessuten lært masse data, sier Shamini som har et brennende håp om en gang å få en jobb der hun kan bruke evnene sine. 

Fristed

Da hun startet å bruke internett som fjortenåring, opplevde hun nettet som et fristed. Hun hadde mange gode kompiser, men opplevde likevel isolasjon fordi det var klasseturer og annet hun ikke fikk være med på. 

- På nettet ble jeg kjent med folk som ikke visste at jeg satt i rullestol. Det var en fin erfaring, selv om de selvfølgelig fikk vite det etter hvert hvis vi ble bedre kjent, sier Shamini.

Hun deltar ikke i chattegrupper som henvender seg spesielt til funksjonshemmede.

- Jeg føler ikke at jeg nødvendigvis har noe til felles med andre rullestolbrukere annet enn at vi selvfølgelig møter en del av de samme utfordringene. Men jeg har noen få venner på Facebook som er i tilsvarende situasjon som meg selv. I perioder kan det være godt å utveksle erfaringer med dem. Jeg er jo først og fremst Shamini selv om jeg sitter i rullestol. Dette prøver jeg å formidle til dem som leser bloggen. Jeg er en vanlig jente med vanlige interesser. Kanskje kan jeg på denne måten bidra til at enkelte får mindre fordommer…?

Tar tid

Hun har mer enn 500 Facebook-venner og like mange som jevnlig leser bloggen og legger inn kommentarer.

- Det tar tid, det er klart. Skal du ha en blogg som fungerer, må du bruke mye tid på å legge ut innlegg og bilder og svare dem som sender meldinger og gir kommentarer. Bloggen gir meg noe å holde på med. Men jeg er opptatt av at nettet ikke må ta overhånd. Møter på nettet kan ikke erstatte samvær med virkelige mennesker. Med så mye tid foran dataskjermen har jeg selvfølgelig også hatt noen negative opplevelser. Men nitti prosent har vært positivt. Jeg har fått gode venner, blant annet folk jeg har truffet på den store datagatheringen på Hamar. Flere av dem er blitt mine virkelige venner gjennom mange år. Om jeg har hatt andre positive opplevelser ved å være aktiv i sosiale medier? Det vet du vel hvis du har lest bloggen. Jeg traff jo min kjære samboer Øyvind på nett, ler Shamini.

Shaminis blogg: diary.shamini.no

- Både bra og dårlig

Samfunnsforsker Lars Grue ved NOVA advarer mot å erstatte menneskelig kontakt med internett.

- Jeg vil gjerne understreke at det kan være svært berikende å være på internett eller sosiale medier. Men det kan også bli en sovepute når man godtar at barn og unge med funksjonshemninger blir sittende foran datamaskinen i timevis i stedet for å delta i fritidsaktiviteter sammen med venner, sier Grue. Han mener lokale idrettslag, foreldre og andre har et ansvar for å inkludere også barn og unge med funksjonsnedsettelser.

- Når det er sagt, er det ingen tvil om at svært mange mennesker har glede og nytte av de sosiale mediene og muligheten det gir til å bli kjent med andre. Sosiale medier kan for noen være en vei ut av isolasjonen. Men det er ikke gitt at man utvikler ekte vennskap på nett. Du kan ikke gi noen klem på en datamaskin, sier Grue. Han fremholder også at det er grunn til å være forsiktig med hvilke opplysninger om seg selv man legger ut på nett, og med å avtale møter med nettbekjentskaper.

Grue er selv ivrig på Facebook, der han både holder kontakt med venner og får informasjon om og deltar i pågående samfunnsdebatter.

- Det har for eksempel vært svært mange interessante Facebook-diskusjoner etter den mye omtalte Hjernevaskserien på TV, sier Grue.

Les også: Viktig for å påvirke 

Les flere saker i Handikapnytt 4-2010.
Abonnér på Handikapnytt, åtte årlige utgaver, for 150 kroner. 

Del |