Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Frihet til å elske
– Jeg vil vise at vi mennesker er mye mer enn kroppene våre, sier skuespilleren John Hawkes i et eksklusivt intervju med Handikapnytt. I vinter ser du ham på kino i rollen som den kjærlighetssøkende poeten Mark O’Brien.
Filmen The Sessions er basert på en sann historie om den amerikanske journalisten og poeten Mark O’Brien (1950–1999). Han ble polioskadd som barn, var sterkt pleietrengende og måtte tilbringe de fleste av døgnets timer i en jernlunge, en tidlig form for respirator, for å holde seg i live.
I en alder av 38 år bestemmer Mark seg for at han skal miste jomfrudommen. Filmen bygger på hans egen artikkel om hvordan han ved hjelp av en profesjonell sexterapeut lærer å leve ut sin egen seksualitet og tilfredsstille behovet for menneskelig nærhet.
Filmen håndterer uredd tabubelagte temaer med varme, humor og intelligens. Den er tatt imot med begeistring av kritikere og festivalpublikum der hvor den er vist til nå.
The Sessions er regissert av Ben Lewin, som selv er polioskadd. Hovedrollen som Mark O’Brien spilles av John Hawkes, kjent fra en rekke filmer og tv-serier, og med en Oscar-nominasjon på merittlisten.
Handikapnytt fikk et eksklusivt intervju med John Hawkes på telefon fra Los Angeles.
Stor frihetsopplevelse
– Forbundslederen i Norges Handikapforbund ble invitert av Fox Film til å se The Sessions her i Oslo. Han var veldig begeistret fordi filmen framstiller en mann med funksjonsnedsettelser som tar kontroll over sitt eget liv, i stedet for å være det tradisjonelle offeret for funksjonshemning. Er dette en reaksjon som samsvarer med det du ville tilføre denne rollen?
– Ja, veldig. Når du leser Mark O’Briens selvbiografi, er det ett ord som hele tiden kommer opp: Frihet. Du har ikke frihet uten å ha valgmuligheter. Og du kan ikke ta kontroll over livet ditt med mindre du tar valg, sier John Hawkes og fortsetter:
– Mark tilbrakte noen av sine mørkeste år på institusjon. Staben mente det sikkert godt, men Mark opplevde dem likevel som overgripere. Han ble aldri spurt om hva han selv ønsket og hva han selv mente var best for ham. Så da han begynte på Berkeley-universitet og flyttet for seg selv, var det en stor opplevelse av frihet. Det er et interessant poeng, for øvrig, at det var mye billigere for det offentlige at han kunne bo i sitt eget hjem og ansette sine egne assistenter, enn å ha ham boende på institusjon.
Du har ikke frihet uten å ha valgmuligheter. Og du kan ikke ta kontroll over livet ditt med mindre du tar valg.
Opplevde å bli usynlig
– Tror du at du, gjennom å spille en rolle med så store fysiske begrensninger, har vært i stand til å erfare hvordan det er å leve med funksjonsnedsettelser?
– Selv om jeg gjorde svært grundige forberedelser, skal jeg ikke late som om jeg vet hvordan en person som Mark virkelig hadde det og hva han gjennomgikk. Det eneste jeg kan gjøre, er å late som jeg vet. Det er jo det skuespillere til sjuende og sist gjør: vi later som. Og selv om det var en stor utfordring å spille denne rollen, var det likevel ikke i nærheten av de utfordringene som svært mange mennesker står overfor hver eneste dag hele livet.
På ett punkt opplevede likevel Hawkes at han fikk en autentisk smakebit av livet som funksjonshemmet:
– Mark sa at han ofte følte seg usynlige i det ikke-funksjonshemmede fellesskapet. Under innspillingen hendte det at jeg bare ble liggende på tralla mi mellom opptakene mens de flyttet rundt på lys og kamera til neste tagning. Etter bare noen minutter begynte medarbeidere på settet å legge fra seg yttertøy, sandwicher eller colaflasker der jeg lå, uten at de reflekterte over at jeg var der. I noen øyeblikk tenkte jeg at slik er det. Nå er også jeg usynlig.
Forberedt på kritikk
Da John Hawkes møtte regissør Ben Lewin første gang, spurte han hvorfor han ikke valgte en skuespiller med nedsatt funksjonsevne til rollen, i stedet for ham.
– Dette er en svært underrepresentert gruppe som samtidig har unike forutsetninger for en slik rolle. Ben sa at han hadde lett grundig, både blant funksjonshemmede og ikke funksjonshemmede, uten å ha funnet «sin» Mark O’Brien. Det var ikke lett for Ben heller, som selv er funksjonshemmet, å skulle velge en ikke-funksjonshemmet skuespiller til rollen. Jeg kjenner at jeg er takknemlig for at han likevel valgte meg, sier han.
Selv om Hawkes har vært forberedt på kritikk, ikke minst fra aktivister innenfor handikapbevegelsen, har han så langt bare fått positive reaksjoner.
– Jeg har møtt funksjonshemmede skuespillere som sier jeg har gjort en god jobb. De mener at hvis bare funksjonshemmede skuespillere kan spille funksjonshemmede på film, og bare ikke-funksjonshemmede kan spille personer uten nedsatt funksjonsevne, har vi i virkeligheten ikke kommet særlig langt.
Da Hawkes fikk karakterens fysiske begrensinger under huden, erfarte han at det til sjuende og sist ikke var avgjørende om skuespilleren var funksjonshemmet «på ordentlig» eller ikke.
– Det kom i bakgrunnen. I stedet konsentrerte jeg meg om å spille et menneske som forholder seg til andre mennesker, akkurat som alle andre roller. Og det er jo også poenget med filmen.
Ennå ikke anerkjent
– Funksjonshemmedes seksualitet er tabubelagt, mens filmindustrien dyrker den perfekte kroppen. Tror du publikum er klar for å oppdage skjønnheten også i en kropp med funksjonsnedsettelser?
– Jeg håper i hvert fall det – at folk begynner å se menneskers verdi uavhengig av perfekte kropper. Jeg håper jeg kan være med å vise at vi mennesker er mye mer enn den fysiske innpakningen, svarer Hawkes.
Hawkes mener problemet er redselen for det som er annerledes fra oss selv. Frykten sitter hardere i når det gjelder funksjonshemmede enn mange andre grupper.
– Selv om vi her i USA har fått lover som skal sikre likestilling, er funksjonshemmede likevel den siste minoritetsgruppen som fortsatt ikke er fullt anerkjent som likeverdige mennesker. Da jeg vokste opp på 60-tallet i Minnesota, ble jeg fortalt, både hjemme og på skolen, at alle var like mye verdt, uansett hudfarge, kjønn og slikt. Det var fantastisk å være på skolen når lærerne spilte opptak av «Jeg har en drøm»-talen til Martin Luther King for oss. Men når jeg tenker tilbake på det: Barna med funksjonsnedsettelser må ha vært i et annet rom.
Selv om det var en stor utfordring å spille denne rollen, var det likevel ikke i nærheten av de utfordringene som svært mange mennesker står overfor hver eneste dag hele livet.
En helt vanlig mann
John Hawkes fikk en aha-opplevelse første gang han så dokumentarfilmen om Mark O’Brien, som en forberedelse til å spille ham på film.
– Noen minutter ut i filmen tenkte jeg: stakkars fyr. Men 20 minutter senere, da filmen var over, tenkte jeg: for en fantastisk fyr! Lærdommen er at jo mer mennesker med funksjonsnedsettelser får anledning til å leve i den samme verdenen som andre, desto sterkere blir erkjennelsen av at vi alle er mennesker.
Hawkes store håp for filmen The Sessions er at den kan være et lite bidrag til å bringe utviklingen videre framover.
– Da jeg møtte Ben første gang, sa han at han ønsket å portrettere Mark O’Brien verken som offer eller som helgen. Vi har hatt eksempler fra tid til annen på at funksjonshemmede framstilles på en måte som gjør at de ikke er troverdige som virkelige mennesker.
– Du mener som super-funksjonshemmede?
– Nettopp. Og det eneste Mark ville, var å bli behandlet som en helt vanlig mann.
