Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Nettleder
Ulike funksjonsnedsettelser har ulik status og anseelse i samfunnet. Nederst er sykelig overvekt.
Jeg skal innrømme at jeg hadde en mistanke på forhånd: Saken om reaksjonene på at enkelte kommuner i Storbritannia åpnet for at personer med sykelig overvekt skulle få adgang til å parkere på handikap-plassene, ville skape debatt.
Slik gikk det også. Både NRK, Nettavisen og TV2 har plukket opp saken som først ble publisert på Handikapnytt.no og lagd sine egne varianter.
Sentral kilde i disse sakene er den allestedsnærværende Jørgen Foss, leder i Landsforeningen for overvektige. Han forsøker så godt han kan å komme gjennom med et prinsipielt syn om at det er bevegelseshemning som skal gi rettmessig adgang til handikap-parkeringsplassene, uavhengig av diagnoser og årsaksforhold.
Det er ikke lett å trenge gjennom støymuren, selv ikke for en så flink interessepolitiker og debattant som Jørgen Foss.
Særlig kommentarfeltet hos Nettavisen er en svært uskjønn illustrasjon på moralismen som debatten lades med. De aller fleste som ytrer seg, mener at overvektige kan takke seg selv for sin tilstand og egentlig bare har godt av å gå litt for å kjøpe en parkeringsbillett.
Holdningen er at handikap-plassene skal være forbeholdt de «ordentlige» funksjonshemmede, de som faller i folkemeningens smak som «verdige trengende».
Så langt har jeg ikke sett at noen har tatt til orde for at folk som ble rullestolbrukere etter overmodig motorsykkelkjøring eller dumdristige basehopp, skal nektes parkeringsbevis for forflytningshemmede. Enda de også «har seg selv å takke», om vi skal følge logikken til dem som hyler mot overvektige.
Heller ikke de som er ute av stand til å gå til parkeringsautomaten fordi de har røyket på seg kols, er gjenstand for folkets vrede i Nettavisens kommentarfelt. Jeg har også til gode å høre at noen vil nekte støtte til høreapparat for gamle rockere, eller førerhund til folk som trosset advarslene mot å tenne opp fyrverkeri i fylla.
Nei, av en eller annen grunn retter fordømmelsene seg eksklusivt mot sykelig overvektige, selve pariakasten blant funksjonshemmede. Kanskje er det bare mennesker med psykisk sykdom som står lavere på denne rangstigen.
Hvorfor? Er det fordi vi prøver å beskytte oss mot gjenkjennelsen av egne brister og svakhet at vi er så harde i fordømmelsen av andre?
Jeg mener at saken om overvektige og parkering, og ikke minst kommentarene som følger, viser hvordan oppfattelsen av funksjonshemning er ladet med fordommer, fordømmelse og moralisme.
Men vi er på fryktelig farlige veier når «den som er med på leken …» tas inn i vurderingen av hvem som skal få tilgang på samfunnets tilrettelegging.
For dem som behandler søknader om parkeringsbevis, hjelpemidler, helsetjenester eller rehabilitering, kan det ikke være noe annet enn personens faktiske behov som spiller inn i vurderingen.
Se mennesket. Se behovet – og møt det. Så enkelt.
Hvordan dette behovet oppsto, er selvsagt en viktig debatt på et overordnet nivå der vi diskuterer forebygging og folkehelse. Men la oss slippe fordømmelsen og moralismen rettet mot enkeltmennesker og bestemte grupper.
Ivar Kvistum
Ansvarlig redaktør i Handikapnytt
