Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
– Heller litt trygdemisbruk enn flere fattige
Johan Martin Leikvoll, direktør for NHO Attføringsbedriftene, har ingen tro på at det nytter å bruke økonomisk tvang for å få flere ut i arbeidslivet.
– Jeg er ekstremt skuffet over arbeids- og sosialminister Robert Eriksson, sier Johan Martin Leikvoll.
Han er direktør i bransjeforeningen Attføringsbedriftene, tilsluttet Næringslivets Hovedorganisasjon. Dette er en interesseorganisasjon for landets 110 attføringsbedrifter. Disse virksomhetene finnes ikke primært for å skape overskudd til eierne sine, men for å løfte mennesker inn i arbeidslivet.
LES OGSÅ: – VANVITTIG FORBEDRINGSPOTENSIAL I NAV
Noe av det som har utløst mest skuffelse hos Johan Martin Leikvoll, er Robert Erikssons ide om å sette attføringsfeltet ut på anbud. Statsråden viser til at bare hver femte person kommer ut i vanlig jobb etter å ha vært på tiltak i en attføringsbedrift. Han mener derfor at det er på tide å oppheve «monopolet» og la flere få tilby sine tjenester.
– Attføringsbedrifter får om lag halvparten tilbake til jobb. Det vet statsråden, og han vet samtidig at vi gir tilbud til mange om for eksempel varig tilrettelagt arbeid, der jobb ikke er formålet, parerer Leikvoll.
Vanskeligstilte faller utenfor
Han understreker at han ikke er imot å la flere aktører få slippe til på attføringsfeltet. Kritikken og bekymringen er rettet mot måten det skjer på.
– Regjeringen vil slå sammen to ulike målgrupper med helt ulike behov – ordinære arbeidsledige og mennesker med nedsatt arbeidsevne – i en og samme anbudsmodell. Det innebærer at bedriftene som vinner anbudene, vil prioritere de som står nærmest arbeidsmarkedet i utgangspunktet, altså de alminnelig arbeidsledige som kan nyttiggjøre seg tjenestene til et vanlig bemanningsbyrå. Personer med større utfordringer, og som krever mer oppfølging, kommer til å falle utenfor. Dette vil skje fordi leverandørene blir målt på antallet personer de klarer å få i jobb, forklarer Leikvoll og viser til erfaringer fra liknende ordninger i både Danmark og Nederland.
Midlertidighet er ingen kvikkfiks
Godt attføringsarbeid, slik Johan Martin Leikvoll forklarer det, er nemlig ingen kvikkfiks som egner seg for serieproduksjon. Det handler tvert imot om systematisk og ofte langsiktig arbeid. Derfor reagerer Leikvoll når Eriksson ser ut til å tro at midlertidige ansettelser er et tryllemiddel for å få flere av dem som sliter, ut i jobb.
LES OGSÅ: – MER MIDLERTIDIGHET VIRKER MOT SIN HENSIKT
– Å tro at en som har vært utenfor arbeidslivet i fem år, kommer inn igjen bare fordi han eller hun får lov til å gå inn i en midlertidig stilling … jeg hadde i hvert fall ikke klart det. Folk som har sittet to, tre, fire eller fem år på Navs reservebenk, trenger tett oppfølging av kompetente fagfolk dersom vi skal klare å få dem ut i arbeid igjen. Disse arbeidslivscoachene må sørge for å finne en god jobbmatch til den enkelte og gi tett oppfølging av både arbeidsgiveren og arbeidstakeren.
Trenger flere tiltaksplasser
– Men hvorfor er folk på utsiden av arbeidslivet i to til fem år?
– Det er nettopp det som er hovedproblemet i norsk attføringspolitikk! Myndighetene lar det skure og gå. Regjeringen, både den nåværende og tidligere, gidder ikke engang regne ut hvor lenge folk må vente, men skriver i stedet at de «antar» at det er økende. Men ingen reagerer. Tenk om regjeringen hadde sagt at de ikke aner hvor lange ventetidene er for hjerteoperasjoner!
I 2013 kom 6000 mennesker inn i alminnelige, betalte jobber etter å ha blitt fulgt opp i attføringsbedrifter. Men behovet er langt fra dekket. 57 000 mennesker er til enhver tid på tiltak i Norge. Minst like mange trenger et tilbud uten å få det. Leikvoll mener det er behov for mellom 15 000 og 20 000 nye tiltaksplasser.
Han beskriver hvordan byråkratiet ofte lar folk gå lenge og vente mellom hvert tiltak. Slik vokser frustrasjonen og avmaktsfølelsen. Er du ikke sjuk i utgangspunktet, blir du det etter å ha gått mange år under slike vilkår.
– Vi vil ha et sømløst system. Er du inne på et tiltak, skal du kunne fullføre i ett sammenhengende løp.
Rett til bistand
– I funksjonshemmedes organisasjoner er man veldig opptatt av å skille mellom nedsatt funksjonsevne og nedsatt arbeidsevne. Hva tenker du om dette skillet?
– De aller fleste vi arbeider med, er funksjonshemmede – hvis definisjonen av funksjonshemming også omfatter det å ha en psykisk lidelse, eller så store lese- og skrivevansker at du ikke klarer å innfri arbeidslivets krav. Eller at du har sammensatte lidelser med problemer i muskler og skjelett. Dette er våre tre primærmålgrupper.
– Definerer du funksjonshemming slik?
– Ja, selvfølgelig. Å ha nedsatt arbeidsevne innebærer at du trenger ulike former for bistand for å komme i jobb. Vi jobber også en god del med syns- og hørselshemmede. Men i veldig liten grad med bevegelseshemmede. Hvis den eneste grunnen til at du ikke får jobb, er at du bruker rullestol, har du ikke et jobbproblem, men et diskrimineringsproblem.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
FATTIGFELLE: – Negative incentiver overfor sjuke folk har jeg ingen tro på, fastslår Johan Martin Leikvoll.
Leikvoll ser at begrepet nedsatt arbeidsevne kan oppfattes stigmatiserende. Men han er samtidig opptatt av å løfte det fram og ufarliggjøre det:
– Begrepet nedsatt arbeidsevne gir en beskyttelse til en gruppe mennesker som møter hindringer i arbeidslivet og gir dem en større rett til bistand for å komme i jobb enn det alminnelige arbeidssøkere har, konstaterer han.
Leikvoll er også opptatt av vise at nedsatt arbeidsevne ikke må ses på som en permanent og statisk egenskap ved et menneske. Selv om man trenger hjelp for å komme i jobb, eller inn igjen etter å ha falt utenfor, kan problemer overvinnes. Mange svært verdifulle og ressurssterke arbeidstakere har på et tidspunkt hatt nedsatt arbeidsevne.
– Men vi kan ikke bare snakke om at folk er ressurser. Vi må også ta problemene folk har på alvor.
Alle vil bidra
Og da blir det helt feil for Johan Martin Leikvoll å kutte i livsgrunnlaget til folk som lever på uføretrygd.
– Jeg skal ikke si kategorisk at alle former for innstramminger alltid er galt. Men da må du i alle fall følge opp med flere tiltak for å hjelpe folk over i jobb, sier han.
For Leikvoll blir det et spørsmål om noe så grunnleggende som menneskesyn:
– Jeg vil heller ha litt misbruk av trygdeordninger enn flere fattige. For jeg tror ikke at noen kom til denne jorden med et ønske om ikke å jobbe. Jeg tror ikke at noen mennesker under 50 år ser seg best tjent med å være uføretrygdede hvis de egentlig er i stand til å delta og bidra. Det er klart at økonomiske incentiver har noe å si for motivasjon, men negative incentiver overfor sjuke folk, har jeg ingen tro på. Er det snylterne som skal tas, får man heller angripe det for hva det er: et kriminalitetsspørsmål.
LES OGSÅ: STORMBERG ANSETTER FLERE FUNKSJONSHEMMEDE
