Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Når kommunen tar friheten fra deg
KOMMENTAR: Hvor mye er en rettighet verdt om alle landets kommuner fritt kan lage sine egne regler for å undergrave den? Og hva kan vi forvente av landets minste kommuner når ikke engang Norges nest største by forstår hva brukerstyrt personlig assistanse er?
Handikapnytt har flere ganger den siste tiden omtalt saken til 23 år gamle Karina Harkestad som blir nektet å reise til California for å studere av Bergen kommune. Flere medier i inn- og utland har siden skrevet om Harkestads situasjon, først og fremst fordi den er urettferdig for henne som enkeltmenneske, men denne saken er prinsipielt viktig for alle landets funksjonshemmede.
LES OGSÅ: KOMMUNEN GIR STUDENT REISEFORBUD
LES OGSÅ: SV-NESTLEDER KREVER SLUTT PÅ REISEFORBUDET
Tilbake i 2009 fikk vi en diskrimineringslov her i landet som har som formål å fremme likestilling, sikre like muligheter og rettigheter og å hindre diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, hudfarge, språk, religion og livssyn. Denne loven omfavner også funksjonshemmede.
Men først nå fem år etter har funksjonshemmede fått rett til det vi selv kaller for frigjøringsverktøyet vårt: brukerstyrt personlig assistanse. Pioneren og rettighetsforkjemperen Bente Skansgård brakte denne ordningen til Norge etter et utlandsopphold i 1991. Siden har funksjonshemmede kjempet for å få rett på å kunne bestemme hva de vil ha assistanse til, hvem de vil ha assistanse fra og hvor de vil få assistansen.
1. januar i år ble retten til brukerstyrt personlig assistanse tatt inn i Pasient- og brukerrettighetsloven. I regjeringens proposisjon om ordningen skriver de at dette blir en rettighet for å sikre at mennesker med funksjonsnedsettelser og stort behov for assistanse skal få de samme mulighetene til å oppnå målene i sine liv som andre.
Ikke for å sole seg
Karina Harkestad må da være en av de personene som proposisjonen sikter til? Hun er 23 år, student og har store mål og drømmer i livet. Hun lar ikke muskelsykdom eller rullestolen sette begrensninger for seg. For hun har jo personlige assistenter som assisterer med det kroppen ikke mestrer.
Karina er en jente som ser mulighetene. Det prestisjetunge universitetet i Berkeley ønsker toppstudenten fra Norge velkommen.Som en av få norske studenter har hun også fått denne muligheten.
Dessverre stopper Harkestads likhet med medstudenten Elisabeth Omdal her. For mens venninnen planlegger turen, må Harkestad krangle med Bergen kommune om å dra. Vestlandskommunen fattet nemlig et bystyrevedtak i fjor om byens borgere med assistanse bare skal kunne reise fem uker utenfor kommunen med assistent, begrunnet i at en vanlig arbeidstaker har krav på fem uker ferie.
Men Harkestad skal ikke sole seg. Hun skal pugge, dra på forelesninger og seminarer med psykologer og professorer. Hun skal tilegne seg kunnskap, så hun kan jobbe, tjene penger og hjelpe samfunnet syke. Så hvorfor nekter Bergen å la henne dra?
Ror seg unna
Forvaltningsenheten sone nord i Bergen kommune, som fatter vedtakene til Harkestad, ville først ikke uttale seg til Handikapnytt. I stedet valgte de å snakke med lokalavisene i Bergen. Til dem forklarte de at avslaget handlet om oppfølging av fagligheten og kostnadsaspektet i assistansen.
Med den forklaringen er det lett å forstå at de ikke snakket med Handikapnytt. For alle som har litt peiling på personlig assistanse, vet at begge deler er kraftige rotak for å komme seg unna at det egentlig handler om diskriminering. Helse- og omsorgsdepartementet har nemlig sagt at folk med BPA-vedtak skal kunne reise så lenge det ikke medfører en ekstra kostnad.
Leverandøren har ansvaret
Helsebyråd Hilde Onarheim sa i bystyremøtet forrige torsdag at Karinas utvekslingssemester trolig vil medføre en tredobling av kostnadene til Bergen kommune. Jeg forstår at det er lett for folk å tenke seg at assistanse utlandet vil bli dyrt, men i Karinas tilfelle vil det koste det samme som om hun blir i Bergen.
Grunnen til dette er todelt. Harkestad har fritt brukervalg på sin assistanse, og hun har valgt Aleris som leverandør av tjenesten. For det første vil dette valget bety at det er Aleris som har ansvar for fagligheten i assistansen og ikke Bergen kommune.
I tillegg tilbyr selskapet en såkalt driftskonto, som skal dekke ekstrakostnaden ved det å assistanse. I Karinas tilfelle vil dette si flybilletter, bosted og forsikringer for assistentene som blir med til California.
Denne driftskontoen er på en fast sum uavhengig av hvor Harkestad befinner seg, og vil dermed ikke medføre noen ekstra utgift for kommunen.
Kan ikke tvinges hjem
Den andre faktoren i kostnadsaspektet er timene. Harkestad har studert i Bergen i tre år nå, men har i alle disse årene valgt å dra hjem til foreldrene i nabokommunen i helgene. Der har de hjulpet henne.
Det sier seg selv at reiseveien blir lang om Harkestad skal ukependle mellom California og Vestlandet. Derfor må hun også ha assistanse i helgene om hun skal reise. Dette vil innebære en økt kostnad, men økningen hadde blitt like stor om Harkestads foreldre hadde bestemt seg for å bosette seg i Syden i vinterhalvåret.
Karina er en voksen kvinne. Bergen kan ikke pålegge henne å dra hjem til familien i helgene. Det har de også skjønt, så for forvaltningsenheten er ikke timene problemet, men femukersregelen som bystyret fattet i fjor. Derfor er det uforståelig for meg hvorfor Onarheim gnåler om penger.
Skremmende kunnskapsløst
Denne debatten handler ikke om dollartegn, men om menneskesyn. Helseminister Bent Høie skrev i et leserinnlegg i Bergens Tidene i fjor at hans mål er å legge til rette for at funksjonshemmede skal kunne delta i samfunnet på samme måte som andre, og at han derfor aldri vil akseptere at kommuner skal kunne nekte funksjonshemmede med assistent å krysse en kommunegrense.
For hvor mye er en rettighetsfesting verdt om alle landets kommuner kan fatte sine egne regler for å begrense den?
Derfor skremmer det meg ekstra mye når jeg i løpet av arbeidet med denne saken får en mail fra enhetslederen i forvaltningsheten i Bergen der han sidestiller personlig assistanse med tradisjonelle hjemmetjenester, som hjemmesykepleie og hjemmehjelp.
Hvis Bergen kommune, som landets nest største ikke forstår forskjellen på disse tjenestene, hvordan skal det da gå med småkommunene i utkant-Norge som ikke har i nærheten av den samme kunnskapen tilgjengelig?
LES OGSÅ: KONKURRERER OM ASSISTANSE-MILLIONER
Stine Slettås Machlar er frilansjournalist og dekker saken om Karina Harkestad for Handikapnytt. (Foto: Monica Strømdahl)
