Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Nå får brukere være med og forske på seg selv
Når forskerne skal finne ut hvordan brukermedvirkning egentlig virker, er brukerne selv aktivt med og forsker.
Hvordan fungerer brukermedvirkningen egentlig i norske kommuner – fra og med den overordnede politikken, via kommunenes ledelse, arbeidet i brukerutvalg og helt ned til det enkelte menneskets møte med ansatte i ulike deler av velferdstilbudet?
Dette store spørsmålet skal forskere ved Høgskolen i Lillehammer og Universitetet i Bergen forsøke å finne flere og bedre svar på enn vi har i dag.
Det er brukermedvirkningen i velferdstilbudet til tre grupper som skal legges under lupen: funksjonshemmede, eldre og mennesker med psykiske lidelser.
Nybrottsarbeid
Men forskerne skal ikke forske alene. I tillegg til tre akademiske, «ordentlige» forskere fra Høgskolen i Lillehammer og to fra Universitet i Bergen, skal åtte såkalte «medforskere» delta i prosjektet. Deres viktigste kvalifikasjon er ikke universitetsgrader, men lang erfaring som brukere og brukerrepresentanter.
– Vi tenker at vanlige forskere og medforskere utfyller hverandre. Kanskje vil de med sine direkte erfaringer se andre ting i materialet enn det tradisjonelle forskere ser, sier professor ved Høgskolen i Lillehammer og prosjektleder Ole Petter Askheim.
LES OGSÅ: BARNA SLUSES UT AV FELLESSKAPET
Det er ikke uvanlig at «de det gjelder» tas med i forskningsprosjekter gjennom referansegrupper og liknende. Men her skal brukerne spille en mye mer sentral rolle enn det som er vanlig.
– Det er et nybrottsarbeid at vi involverer så bredt. Medforskning i dette omfanget har ikke vært gjort før. Vi ser på medforskningen som et viktig prosjekt i prosjektet, sier Askheim.
Vi forsker på oss selv
De åtte medforskerne er rekruttert fra organisasjoner som representerer brukergruppene forskningsprosjektet retter seg mot: Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og Samarbeidsforumet for Funksjonshemmedes Organisasjoner (Safo), Mental Helse og Pensjonistforbundet.
– Bruken av medforskere vil gjøre forskningen bedre, sier en av dem, Laila Bakke fra Trondheim.
Hun representerer Safo-organisasjonen Norges Handikapforbund og sitter i NHFs regionstyre i Trøndelag. Bakke er BPA-arbeidsleder i Uloba og har bred organisasjonsbakgrunn, blant annet som prosjektmedarbeider i Unge Funksjonshemmede. Og med et hovedfag i psykologi og en master i funksjonshemning og samfunn er hun dessuten godt kjent på «de ordentlige forskernes» banehalvdel også.
– Vi som er medforskere, vil i større grad kunne se problemstillingene med brukernes øyne. Mens de fleste forskere forsker på noen andre, forsker vi på oss selv og vår egen subgruppe, sier Bakke.
Viktig eller brysomt?
Hun mener at erfaringene og nærheten setter medforskerne i stand til å reise spørsmål som andre forskere har vanskeligere for å se.
– For eksempel vil det være naturlig å spørre ansatte i velferdstjenestene om de opplever at de gir den enkelte bruker reel mulighet til å styre sin egen hverdag.
LES OGSÅ: INSPIRERT TIL Å SKAPE SIN EGEN ARBEIDSPLASS
Laila Bakke håper prosjektet vil frembringe mer kunnskap om hvordan man faktisk ser på brukermedvirkning på et systemnivå; om det oppleves som viktig eller som brysomt hos dem som styrer velferdstilbudene.
På individnivået – overfor den enkelte brukeren – håper hun prosjektet kan beskrive hva som skal til for at brukermedvirkningen skal fungere godt slik at den enkelte faktisk kan bestemme over sin egen hverdag.
– Det hadde vært fint om vi kan komme fram til noen løsninger som kan gjøre at brukermedvirkningen kan fungere bedre, sier hun.
Fra toppledelse til bruker
Forskerne skal konkret granske brukermedvirkning i fem utvalgte kommuner. To av dem skal undersøkes særlig nøye, med intervjuer fra ledelsesnivå og helt ned til både ansatte og brukere av tjenestene.
I forberedelsene til feltarbeidet er medforskerne med og lager spørsmålene som skal stilles. De skal også være med på deler av intervjuarbeidet. Etterpå er medforskerne med på å analysere funnene.
Medforskerne skal også være med på formidlingsarbeidet ved å skrive populærvitenskapelige artikler til aviser, tidsskrifter og liknende. Hensikten er å gjøre funnene tilgjengelige for flest mulig. Prosjektet skal gå fram til 2018.
Sjef i eget liv
Hanne Skarning Vatne er også en av de åtte medforskerne. Hun representerer Safo-tilknyttede Norsk Forbund for Utviklingshemmede. Det er som mor at hun har personlige erfaringer med brukermedvirkningen i kommunale velferdstjenester.
– Det er kjempeviktig at ansatte i kommunen ser individet og ikke bare diagnosen. Mennesker må få muligheten til å ta egne valg, ikke minst når det gjelder bolig og jobb. Brukermedvirkning er veldig viktig for å kunne være sjefen i eget liv, sier Vatne.
Hun er ikke trygg på at det fungerer slik overalt. Foreldre til barn med utviklingshemning har i høyeste grad ulike erfaringer med hvordan man blir tatt med på råd.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
NYBROTTSARBEID: – Kanskje vil medforskerne med sine direkte erfaringer se andre ting i materialet enn det tradisjonelle forskere ser, sier prosjektleder Ole Petter Askheim.
– Noe av det vi skal forsøke å finne ut i dette prosjektet, er hvor store forskjeller det er på brukermedvirkning i ulike sammenhenger. Og vi vil vite mer om hvordan politiske retningslinjer følges opp i praksis. Det som kan se veldig oversiktlig og greit ut på et overordnet nivå, kan framstå som en helt annen virkelighet når vi kommer ned på bakken, forklarer Ole Petter Askheim.
Et spørsmål som skal reises i prosjektet, er om den formelle strukturen med brukerråd faktisk blir tatt på alvor, eller om det oppleves som et «nødvendig onde» av dem som administrerer tjenestene. Blir rådene hørt, og hva gjøres for at de skal fungere?
LES OGSÅ: – VANVITTIG FORBEDRINGSPOTENSIAL I NAV
