Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Dagny Sofie flyttet for å studere. Det tapte hun 122 BPA-timer i uka på
Norske kommuner vurderer de samme personenes timebehov for brukerstyrt personlig assistanse helt forskjellig.
Personene er de samme, det samme er livssituasjon og funksjonsnedsettelser. Men likevel gir ulike kommuner dem helt ulike timetall med brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Handikapnytt har fått innsyn i BPA-vedtakene til fem personer som alle har flyttet og dermed fått vurdert assistansebehovet sitt i to kommuner.
En av dem er Dagny Sofie Dahl (20) fra Nesna i Nordland. I juni 2014 hadde hun fullført tre års skolegang på Polarsirkelen videregående skole i nabokommunen Mo i Rana, og var klar for å flytte for seg selv for første gang.
Siden hun var 11 har den sjeldne sykdommen Friedreichs Ataxia svekket kroppen hennes mer og mer. Gradvis må hun ha hjelp til flere og flere daglige gjøremål. Noe som setter sine spor, men som hun godtar fordi hjelpen alltid finnes, på skolen, hjemme og noe på fritiden.
Ung og aktiv
– Jeg visste at jeg ville trenge assistanse til det meste for å kunne bo for meg selv, men jeg er også ung og vil gjøre det samme som andre på min alder gjør, sier Dahl.
På grunn av ønsket om en aktiv fritid søkte hun om BPA til alle døgnets timer. Nesna kommune innvilget søknaden til Dagny Sofie, og hun kunne starte livet som en selvstendig, ung voksen.
LES OGSÅ: KOMMUNEN GIR STUDENT REISEFORBUD
En drøy måned senere fikk Dagny Sofie vite at hun hadde kommet inn på grunnstudium i biovitenskap og akvakultur på Universitetet i Nordland. I august flyttet hun derfor til Bodø for å starte på studiene.
– Vedtaket jeg hadde fått fra Nesna varte ut året, så det første semesteret gikk fint. Jeg studerte, var med venner og fikk assistanse til det jeg behøvde. Så jeg klarte hverdagen uten å slite meg ut.
Timetallet ble rasert
Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 slår fast at det er kommunen man oppholder seg i som har ansvaret for å sikre at man får nødvendig assistanse. Likevel er praksis at kommunen du har bodd i, opprettholder vedtaket om personlig assistanse til det utløper. Derfor søkte Dagny Sofie Dahl om personlig assistanse i Bodø først i januar 2015.
Bodø kommune valgte å redusere assistansevedtaket fra 168 timer i uka til 46 timer. Noe som var 122 timer mindre enn det hun hadde fra før.
Søknadene og dokumentasjonen til kommunene var like. Behovet for assistanse er minst like stort som da Nesna fattet sitt vedtak. Dagny Sofie blir ikke bedre; om sykdommen forandrer seg, er det til det verre. Likevel er vedtakene på assistanse helt forskjellige.
Det var en situasjon Dagny Sofie ikke hadde forestilt seg kunne oppstå:
– Jeg hadde jo bruk for de timene og situasjonen min var den samme, så jeg var ikke redd for å miste timer, sier Dahl.
Krever sikkerhet
Det finnes per i dag ingen nasjonale retningslinjer for hvordan man skal tildele timer. Dette er trolig grunnen til at kommunene vurderer bistandsbehovet så ulikt. Dagny Sofie Dahl etterlyser en bedre sikring ved flytting.
– Det er altfor dårlig at det skal være opp til hver enkelt saksbehandler å bestemme hvor mange timer man skal få. Jeg er jo den samme og har det samme behovet selv om jeg har flyttet, da burde de i alle fall ta utgangspunkt i det vedtaket man hadde fra før, sier hun.
Vedtaket fra Bodø kommune ble såpass mye redusert at den unge studenten ikke forsto hvordan hverdagen skal gå opp, selv med kun det primære. Hun klaget på vedtaket med det samme. Klageprosessen var tung og vond, fremtiden var usikker, studiene satt på vent. Kommunen økte vedtaket med ti timer. Da hadde hun 56 timer per uke. Litt bedre, men fortsatt en tredel av vedtaket i Nesna.
Dagny Sofie så seg nødt til å kaste inn håndkleet etter bare tre måneder i Bodø.
– I mars 2015 flyttet jeg tilbake til Nesna igjen. Jeg var sliten, orket ikke klage mer og lei av å sitte inne uten å få gjort stort. Nesna hadde jo kjent meg og forstått situasjonen min tidligere, så jeg trodde jeg skulle få timene tilbake.
Fikk ikke timene tilbake
Slik ble det ikke. Nesna kommune innvilget 84 timer per uke da hun flyttet tilbake. Det er 38 timer mer enn i Nesna, men halvparten av det hun hadde i samme kommune tre måneder før. Samme vedtak gjelder fortsatt.
– Jeg har ikke orket å klage. Den prosessen var såpass tung og slitsom i Bodø at jeg ikke har maktet å starte den her også. Da prøver jeg heller å klare ting selv, til tross for at det sliter meg ut og utsetter meg for farlige situasjoner med tanke på fall og slike ting, sier hun.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
VILLE LEVE AKTIVT: Dagny Sofie Dahl søkte om brukerstyrt personlig assistanse for å kunne leve et aktivt liv som andre på hennes alder. Det gikk fint, helt til hun flyttet.
– Selvstendige vurderinger
Dagny Sofie Dahl har fritatt både Nesna og Bodø kommune fra taushetsplikten, slik at de kan uttale seg om hvorfor de har fattet så ulike vedtak til tross for at sykdommen tilsier et stort assistansebehov, som stadig blir større.
Til tross for dette ønsker ingen av kommunene å uttale seg om hennes situasjon spesielt, men begge forklarer på generelt grunnlag hvordan de tenker når BPA-timer skal tildeles.
– Bodø kommune gjør selvstendige vurderinger av søknader. Vi vurderer i saksbehandlingen tidligere vedtak, og uttalelser fra lege og eller andre. Vi har individuell kartlegging for innhenting av momenter. Det er mange faktorer som kan spille inn som gjør at det kan bli forskjeller i vedtak fra en kommune til en annen, nærhet til tjenestene og muligheter for teknologiske innretninger som for eksempel trygghetsalarm, sier leder for Tildelingskontoret i Bodø, Marit Larsen.
Også Nesna kommune sier at de vurderer hver enkelt søknad individuelt i forhold til funksjonsnivå, andre tilgjengelige tjenester i kommunen og eventuelle hjelpemidler. I tillegg til dette opplyser Nesna at vedtakene de fatter kun er veiledende på timetall.
– Det er viktig å understreke at BPA-vedtakene som vi i Nesna tildeler kun er en ramme for den øvre grensa av tilgjengelige timer. Disse timene skal fange opp alle eventualiteter. Er vi usikre, legger vi inn en buffer med timer slik at vedkommende skal ha noe å gå på, sier avdelingsleder for miljøterapeutiske tjenester i Nesna, Birger Rückstein.
Måtte avslutte studiene
Johannes Loftsgård (21) fra Kongsberg har en liknende erfaring. BPA-timene han ble tildelt da han flyttet til Trondheim sommeren 2015, strakk ikke til. Dermed måtte også han avbryte de planlagte studiene måtte også for hans del avsluttes etter kun få uker.
I hjembyen Kongsberg hadde han 77 timer i uka fra han var 18 til han tre år senere valgte å flytte for å studere i Trondheim. Der fikk han 37 timer i uka, altså en reduksjon på 40 timer.
I likhet med Dagny Sofie har Johannes har en kronisk funksjonsnedsettelse som gjør at behovet for bistand er det samme uansett. Søknaden om BPA og dokumentasjon av bistandsbehov var også den samme i Kongsberg og Trondheim. Likevel kom kommunene frem til ulike vedtak.
Det var studentavisa Under Dusken i Trondheim som først skrev om saken til Johannes. Både VG og TV2 fulgte opp og fortalte hans historie.
Flere med samme erfaring
Handikapnytt har også snakket med tre andre BPA-brukere i ulike deler av landet, som har opplevd akkurat det samme. Alle tre ønsker å være anonyme.
Erfaringene deres er de samme: De har flyttet og har en funksjonsnedsettelse som på flyttetidspunktet skulle tilsi samme behov for assistanse. De har søkt om og dokumentert det samme behovet, men til tross for dette opplevd å få ulike vedtak i tidligere bostedskommune og tilflyttet kommune.
For de tre er tallenes tale slik:
Kvinne (25):
Fra Stavanger: (54 timer i uka)
Til Oslo: (22 timer i uka)
Differanse: Minus 32 timer i uka
Kvinne (28):
Fra Oslo: (83 timer og 50 minutter i uka)
Til Tønsberg: (59 timer i uka)
Differanse: Minus 24 timer og 50 minutter i uka
Mann (24)
Fra Lillehammer: (180 timer i uka)
Til Trondheim: (173 timer i uka)
Differanse: Minus 7 timer i uka
– Individuelle vurderinger
Også kommunene og bydelene som har fattet de andre vedtakene som omtales i denne reportasjen, har fått anledning til å svare generelt på hvordan de vurderer timetallet når et vedtak om brukerstyrt personlig assistanse skal fattes.
Lillehammer, Kongsberg og Trondheim kommune opplyser alle at de tar en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle. Trondheim forteller at de har laget et en veileder for utmåling av tid til praktisk bistand hushold og daglige gjøremål som skal brukes i kartleggingen og utmålingen av timer.
Kongsberg kommune er den eneste av de tre som påpeker at de i den selvstendige vurderingen tar hensyn til tidligere vedtak.
Stavanger, Tønsberg og de to aktuelle bydelene i Oslo har ikke ønsket å komme med noen uttalelse.
– Tjenestene vil variere
Er du misfornøyd, klag til fylkesmannen, lyder rådet fra statssekretær Lisbeth Normann (H) i Helse- og omsorgsdepartementet. Men hun gir ingen innrømmelse av at det er et problem med variasjonene i kommunenes vurderinger.
– Det er viktig å være klar over at Brukerstyrt Personlig Assistent ikke er en egen tjeneste, men en måte å organisere kommunale helse- og omsorgstjenester. Omfanget av tjenestene som kan organiseres som BPA vil avhenge av det øvrige tjenestetilbudet i kommunen. Siden kommunene er forskjellige, vil også innretningen av tilbudet kunne variere mellom kommunene, skriver statssekretær Lisbeth Normann i e-post til Handikapnytt.
LES OGSÅ: FASTSLÅR RETTEN TIL Å STYRE EGNE ASSISTANSETIMER
Handikapnytt presiserer overfor statssekretæren at disse sakene ikke handler om tjenesteform, men omfanget av tjenester man mottar. Likevel ønsker hun ikke å svare på om det trengs nasjonale retningslinjer for vurdering av timetall i BPA-saker. I stedet trekker hun frem muligheten til å klage.
– De som ikke er tilfreds med kommunens behandling av en BPA-søknad, kan klage dette inn for fylkesmannen. Jeg forutsetter at fylkesmannen legger det nye rundskrivet til grunn for sin klagesaksbehandling, skriver Normann.
