Nyhetsbrev
Søk
Alle saker

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Tårnkonstruksjonen fotografert nedenfra.
SETT PÅ MAKEN! Stovnertårnet er kanskje ikke verdens høyeste tårn. Men det er kanskje det lengste.
Tårnkonstruksjonen fotografert nedenfra.

Stovnertårnet er universell utforming slik du aldri har sett det før

Stovnertårnet er universell utforming slik du aldri har sett det før

Takket være en 260 meter lang gangbane i tre, kan Ewy Halseth og andre rullestolbrukere ta seg en topptur til Stovnertårnet for å beundre utsikten over Oslo.

Av Bjørnhild Fjeld og Tore Fjeld (foto)
Publisert 26.11.2021 17:35

Det finnes mange tårn i Norge som er høyere enn Stovnertårnets 15 meter over bakkenivå. Men det finnes ingen lengre.

For å komme til toppen må du nemlig gå eller rulle i en slak oppoverbakke i over en kvart kilometer, noe som er langt mer behagelig enn å puste og pese i trapper, som har blitt så populært i det siste.

Ypperlig treningsbane

– Med manuell rullestol er tårnet ypperlig som «treningsbane» fordi stigningen er akkurat slik den bør være dersom man har litt styrke i armene og ønsker å bli litt svett. Det er også veldig fint at det er reposer (hvilesteder) underveis for å ta pauser, sier Ewy Halseth

Hun bor på Stovner og gjester tårnet flittig. Hun er for øvrig tidligere leder, nå nestleder i Rådet for funksjonshemmede (RFF) i Bydel Stovner.

– Jeg har tatt med meg barnebarna opp hit, de synes det er veldig stas. Og så ser jeg at tårnet er mye brukt av barnehager, pensjonister og rullestolbrukere med og uten motor, sier hun.

Nylig ble Stovnertårnet tildelt Innovasjonsprisen for universell utforming 2020. Det kan med rette omtales som Norges mest inkluderende landskapsprosjekt.

Stovnertårnet ble tidligere i år kategorivinner av landskapsarkitektur i Innovasjonsprisen for universell utforming, som deles ut av DOGA – Design og arkitektur Norge – på vegne av Kulturdepartementet.

De to på vei opp tårnet side om side.

TÅRNTUR: Ewy Halseth og arkitekt Erle Stenberg, som har utformet tårnet sammen med kollega Sofie Persvik.

Spennende topptur

Det som er spesielt fint med Stovnertårnet, mener Halseth, er at flere kan gå tur sammen, uavhengig av om de er rullestolbrukere eller ikke. Det er rett og slett en friluftsopplevelse som ikke avhenger av at du er skodd med fjellstøvler – det er for alle.

– Med elektrisk rullestol eller scooter er det også veldig fint som opplevelsestur der man bare kan nyte utsikten og den gode følelsen ved å komme opp i høyden. Men det øverste platået kunne med fordel vært noe større, da det ofte er mange som ønsker å være her oppe en stund og nyte den fantastiske utsikten, sier den erfarne brukeren av tårnet.

Erle Stenberg i Link Arkitektur er en av arkitektene bak Stovnertårnet. Hun synes det er veldig fint å høre at tårnet med gangbanen fungerer også for de som bruker rullestol.

– Vi har utformet tårnet etter kravene i Tek17 om universell utforming, og det var et mål at dette skulle være en attraksjon som var tilgjengelig for alle brukergrupper, sier hun.

For folk og fugler

Arkitektfirmaet hadde en rammeavtale med Oslo kommune, og oppdraget de fikk var å «lage et cirka 15 meter høyt tårn på Stovner, som er universelt utformet». Utover det fikk de få føringer.

– Vi hadde en intern konkurranse blant arkitektene i firmaet. Noen av forslagene inneholdt trapper – de ble forkastet da en del av oppgaven var å lage et tårn som var universelt utformet, forteller Erle Stenberg, som til slutt fikk oppdraget med å utforme Stovnertårnet sammen med kollega Sofie Persvik.

Som regel betyr universell utforming av offentlige byggverk «heis», men her tenkte arkitektene altså annerledes – og valgte én felles løsning for alle.

Under befaring på området la arkitektene merke til at det var mange fugler der. Tårnet skulle ikke tvinge fuglene til å flytte, men heller by på nye oppholdssteder for de fjærkledde Stovner-beboerne.

– Det var viktig å bevare så mange av trærne som mulig, og det er hengt opp fuglekasser for å tilby redeplasser, sier Stenberg.

Noen synes byggverket minner om spiralveien opp til Flåklypatoppen, der Reodor Felgen bor. Ved første øyekast kan det også se ut som en berg- og dalbane.

– Vi tenkte på «fuglens flukt», måten fugler sirkler i lufta. Og så har vi tenkt at reposene som er plassert flere steder i gangbanen er som fuglereder, sier arkitekten bak det i verdenssammenheng unike landemerket.

Se flere bilder fra tårnet i galleriet:

Også for de med høydeskrekk

Som ledd i den universelle utformingen har arkitektene også tatt hensyn til de som har høydeskrekk.

– Det skal føles trygt å gå her, så det var viktig med et tett tredekke, ikke strekkmetall. Gelenderet er 1,3 meter som er høyere enn det forskriften krever, og det skråner innover slik at det kjennes som en trygghet, forteller Stenberg.

Hun understreker at attraksjonen skal være for alle – ikke bare de mest vågale.

– Vi ønsker at dette skal være et sted der alle kan gå tur, enten de går med rullator, bruker rullestol eller barnevogn, eller for de som vil løpe eller gå på beina.

Vi ønsker at dette skal være et sted der alle kan gå tur, enten de går med rullator, bruker rullestol eller barnevogn, eller for de som vil løpe eller gå på beina.

Og mens vi er i tårnet kommer flere grupper opp for å trene – noen løper til og med intervaller i tårnet.

Også på kveldstid er tårnet en attraksjon, med belysning som fremhever formen og lyser opp i mørket uten å blende omgivelsene. Det er ingen begrensninger i åpningstiden, eller hvor mange som kan være oppe i tårnet samtidig.

– Dette er bygget for å tåle mange mennesker på en gang, sier arkitekten.

Finansiert av Groruddalssatsingen

Da tårnet sto ferdig i oktober 2018 hadde det kostet cirka 24 millioner kroner (med andre ord mindre enn det etter hvert så berømte stupetårnet på Hamar). Oslo kommune ved Bymiljøetaten og Stovner bydel sto som byggherre, og pengene kom blant annet fra Groruddalssatsingen.

En fremskrittspartipolitiker og et par andre gikk raskt ut og mente at pengene heller skulle gått til fritidsklubber, men alt i alt har responsen vært svært positiv.

Ewy Halseth er ikke i tvil om at det er vel anvendte offentlige midler å bygge et slikt landemerke.

– Mennesker med funksjonsnedsettelser har like mye behov for å opplevelser som alle andre. Det er jo mange landemerker som ikke er umulig å nå for mange på grunn av topografi, økonomi eller andre forhold. Men der det er mulig bør alt som bygges, arrangeres og gjøres tilgjengelig for offentligheten, også inkludere de som har funksjonsnedsettelser, sier hun.

Kjære leser 🙂

Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.

Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.

Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende oss for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «støtte til Handikapnytt».

Pengene går uavkortet til å lage Handikapnytt. Din støtte gjør det mulig for oss å fortsette arbeidet. Tusen takk for ditt bidrag.

Hilsen oss i redaksjonen

Litt for bratt opp til inngangen

Nestlederen for Rådet for funksjonshemmede i Bydel Stovner er svært fornøyd med Stovnertårnet som sådan. Men hun synes det er synd at tilgjengeligheten ikke er like god for å komme seg bort til tårnet.

Opprinnelig var det lagt grus på veien opp, men etter et positivt møte mellom RFF og Bymiljøetaten ble det asfaltert vei opp til der Stovnertårnet starter, noe som gjør det noe lettere å komme seg frem på hjul.

– Har du elektrisk rullestol går det relativt greit å komme seg fra parkeringsplassen ved Stovner senter – eller offentlig kommunikasjon – og opp tårnet. Men hvis du har manuell rullestol, må du enten være veldig sterk i armene eller ha noen til å dytte deg. Jeg klarer det ikke, sier Halseth.

Årsaken er rett og slett at bakken opp er for bratt til at den kan kalles universelt utformet.

– Dette er vi helt enige i, og vi synes det er kjempesynd at det ikke er tenkt på helheten og koblingen til det omkringliggende. Vi ønsket å utforme hele området med tanke på universell utforming, men dette området lå dessverre utenfor vår kontrakt, sier Erle Stenberg i Link Arkitektur.

***

Denne reportasjen ble først publisert i magasinet Handikapnytt 05/21.
Som medlem i Norges Handikapforbund mottar du magasinet seks ganger i året. Abonnementet er inkludert i medlemskontingenten.
Klikk her for å bli medlem.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.