Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Selfie med de tre reisende.
UT PÅ TUR: Gruppeselfie med assistentene Fride Brenna Aga (til venstre), Stine Christophersen og artikkelforfatteren. (Foto: Privat)

Interrail med rullestol – ferien som ikke går helt på skinner

Rullestolbruker på rullende sommerferie med tog gjennom Europa? Journalist Stine Slettås Machlar forsøkte, og hennes konklusjon er klar: Glem det!

Av Stine Slettås Machlar
Publisert 26.06.2018 11:11

Jeg er født med en rullestol under rumpa, som jeg kaller «Mr. Rulle» og «ektemannen min».

Det siste fordi jeg per nå ikke har en livsledsager i menneskelig form, men denne stolen av metall følger meg altså i tykt og tynt – slik det i alle fall sies at en ektefelle skal gjøre.

Som følge av mitt ekteskap med Mr. Rulle har jeg også et behov for å leie noen armer og ben som fungerer bedre enn mine.

De personlige assistentene er med overalt og utligner min funksjonsnedsettelse i det daglige.

Men kunne de klare å utligne den på en flere ukers togtur i Europa?

Automatisk på første klasse

Tanken streifet meg da vi testa toget mellom Paris og London i 2015. Der ble rullestolen godt festet og automatisk plassert på første klasse. Med hjul på togskinner var kanskje ikke så dumt?

Tatt i betraktning at det er litt styrete med fly. Litt sånn livredd oppover en glatt flytrapp, med menn som løfter i noen småpinner på siden av en stol som kun tar vare på halve rumpa di, føles det som du virkelig lever på kanten av livet.

Om du så helskinnet er kommet inn, sitter du og krysser mer enn den spastiske kroppen allerede krysser for at stolen skal komme i én hel bit og ikke tusen små på bagasjebåndet.

Mang en gang har assistentene flydd etter en stol som holder på å falle av fra toppen av en full kofferttralle.

Så kunne tog være løsningen for en ferie uten hjertet i halsen?

Bestill og besøk!

Jeg tyr til min gode venn Google, men få ser ut til å ha testet dette før meg. På togsider ser jeg etter den magiske lille strektegningen av en simpel rullestol som sier at det er tilrettelagt for meg og hjula mine.

Jeg finner det ikke på noen av togsidene, men etter nilesing av spørsmål og svar, ser det ut til at det beste er å bestille i forkant og så oppsøke hver togstasjon for å legge til at jeg forresten er bruker av en rullestol.

Vi skal jo være noen dager i hver by så det bør da gå fint.

Trodde vi.

Bilde av side i notatblokk der reiseruta er skrevet opp.

REISERUTE: Sånn! Planleggingen i boks. Det ser greit ut – på papiret. (Foto: Privat)

Sekker foran og sekker bak

Flere måneder etter første spøkefulle melding til assistenten om interrail, er tre store sekker pakket med alt utstyr.

En assistent hiver en sekk på ryggen og tar en på magen. Den andre tar sekken på ryggen og den manuelle stolen min foran.

Manuell, for vi har da i alle fall tenkt at det er greit å kunne løfte stolen ved krise. En beslutning vi fortere skulle prise oss lykkelige over enn vi hadde håpet.

Togreisen starter i Lisboa etter en flytur. For selv om vi vil teste togruter, ønsker vi også å oppleve byer vi ikke har sett før.

Lisboa i seg selv er ikke en rullevennlig by, med gater som likner en berg-og-dal-bane, i tillegg til at de er fulle av brostein like tilfeldig plassert som Lego Duplo-klossene til en ettåring.

Etter fire døgn i denne byen er vi derfor mer enn klare for vår første togtur. Til Madrid, drøye åtte timer med nattog.

Nesten lang nok rampe

Vi føler oss klare. Har pratet med betjeningen på togstasjonen flere ganger. Både på engelsk, stakkato-glosser på portugisisk og egenprodusert tegnspråk for anledningen.

De sier det er trangt om bord på toget, men forsikrer oss om at det vil fungere.

Intetanende om natten vi har i vente, står vi der på perrongen og venter på mannen med rampa. Nervøse for om han ville møte opp i tide.

Joda, mannen kommer. Ett sekund puster vi alle lettet ut, men det blir med det ene sekundet.

Rampa dekker ikke hele avstanden mellom plattformen og toget! Erre mulig?

Kjære leser!

Vi vil gjerne be deg om en liten tjeneste. Handikapnytt.no er et nettsted uten noen form for betalingsmur. Det er fordi vi ønsker å nå ut til flest mulig med vesentlig journalistikk om funksjonshemmedes rettigheter og levekår.
Men det koster penger å lage innholdet, og vi mottar ingen pressestøtte.

Vil du hjelpe oss å finansiere journalistikken som ingen andre enn Handikapnytt lager?
Det kan du gjøre ved å vippse for eksempel 25 kroner til 526030.

Pengene går uavkortet til å lage Handikapnytt. Tusen takk for ditt bidrag.

Hilsen redaksjonen

Assistenten sjekker forholdene inne på toget. Jo det er trangt, men om hun får tak, skal hun klare å løfte meg inn, slik som over på do.

Kommer vi bare fram til sovekupeen, skal dette gå fint. Vi er positive. Hun tar tak, og det er så trangt at hun egentlig bare kan skubbe meg inn langs veggen. Uten stol. Den er demontert av assistent nummer to og bæres nå over hodet. 

Inne i kupeen får vi stablet meg inn i nederste køye.

– Puh! Det gikk jo på et vis.

Assistentene og jeg utveksler high fives. Før vi ser det: Det ligger en mann i overkøya vår!

Assistentene og jeg utveksler high fives. Før vi ser det: Det ligger en mann i overkøya vår!

Enten har han gått feil. Vi krysser fingrene for det. Vi ble jo tross alt guidet hit av perrongpersonalet.

Ellers så har vi gått feil, men da må vi prøve å få bytta om på det. Å flytte på meg før vi er fremme i Madrid, er rett og slett uaktuelt.

Can’t walk!

Vår litt spesielle entré på toget har ikke rent få lagt merke til. Mannen i overkøya sier selv han kan bytte kupé før vi en gang rekker å tenke på å snakke med ham. Halleluja! For et flott menneske!

Konduktøren syns ikke det er like flott. Han presser seg plass inn i kupeen og begynner å dra meg ut. Assistentene stopper ham fysisk med rullestolen, peker på den, på meg og sier «Can´t walk».

Bilde av hjemmelagd plakat med rullestol-symbol og ordet rullestol på ulike europeiske språk.

SPRÅKPROBLEMER: Vi hadde forberedt oss skikkelig – med hjemmelaget rullestolparlør. (Foto: Privat)

Mannen ser ut som han har falt ned fra månen og rister kun oppgitt på hodet. I gangen har det nå samlet seg en hær av mennesker, som skal vise seg å bli våre reddende engler.

Den ene kan både portugisisk og engelsk og tar raskt rollen som tolk. De andre har hentet sekkene våre.

Noen har fått tak i den spanske dama som lå i overkøya på i kupeen vi skulle ligget i. Hun kan bytte, hun også, men konduktøren er skeptisk. På hans oversikt er jo dette en herrekupé, men han gir seg.

Buss for tog – grunnet brann

20 minutter senere tror vi at vi kan falle til ro, men da banker det på døra. Det er brann lenger frem på togsporet. Bytte til buss om en liten halvtime. Jeg og assistentene blir enige om at vi bare må løse det som kommer.

20 minutter senere tror vi at vi kan falle til ro, men da banker det på døra. Det er brann lenger frem på togsporet.

Etter en like strabasiøs avstigning som påstigning jubler vi over å se en maksitaxi, men den er uten rampe. Vi bukserer oss inn i den også, uten noe informasjon om turen videre. Etter noen timer stopper den ved en nedlagt stasjon.

Se bildegalleri fra turen her:

En bratt trapp opp til toget, men kjære vene brann var ikke i planen til noen. Vennene våre fra kupédiskusjonen står klare. Løfter stolen og meg inn. Vi må bli i gangen, døra er ikke brei nok for Mr. Rulle.

Men nå har konduktørene skjønt det: Jeg kan virkelig ikke gå. Av på et stopp bare for oss og inn på et lokalt pendlertog med heis og fester som dem vi har i Norge. Utrolig nok ankommer vi Madrid et kvarter før ordinær ankomst.

Men nå har konduktørene skjønt det: Jeg kan virkelig ikke gå.

Rett ned til informasjonsluka, samme runde. Peke på rullestol, meg og togbillettene. Kun ett problem: Toget vi har bestilt til på nett, tar ikke rullestol, slik det sto.

Nye plassbilletter må derfor bestilles. Til gjengjeld fungerer dette, som interntoget til Madrid. Kanskje vi bare var uheldige med nattoget? Dette kan gå fint likevel. Etter noen dager i rullestolvennlige Barcelona tar vi flyet til Split.

Sint konduktør, men ingen rampe

Kloke av skade booker vi om fra nattoget til kveldstog. Uansett vil vi ikke inn i en sovekupé en gang til. Bedre å sitte våkne på kvelden.

Alle våre tre dager i Split går vi forbi togstasjonen og forsikrer oss om at de har rampe eller heis. De nikker iherdig og smiler bredt alle som en.

Kvelden kommer, toget kommer, men ingen rampe. I stedet en litt sint konduktør:

– Vi har ikke rampe i Split, kun i Zagreb. Der dere skal av.

– Jaha, men hvordan skal vi komme på, da? sier vi og ser på trappa som går rett opp og er så smal at de fleste går halvt sidelengs.

– Don´t worry, smiler hun og stopper tilfeldige menn.

– Kind men, help you. Yes!

Vi rister på hodet. De vil ikke kunne gå flere i bredden. Vi må ta samme metode som i Madrid.

– Don´t worry, smiler hun og stopper tilfeldige menn. – Kind men, help you. Yes! Vi rister på hodet.

Vel inne er det så smalt at stolen får bli i gangen. Jeg tar et togsete. Do er det bare å glemme, men vi kommer på.

Bilde av Stine og assistent som prøver å komme om bord i et tog med en handikap-heis.

I HEISEN: Sør-Europas jernbanestasjoner har ymse anordninger for å komme seg om bord. Noen steder har de ingen anordninger i det hele tatt (Foto: Privat)

Fremme i Zagreb er vi spente. Vil en heis møte oss?

En støvete blikkboks på hjul trilles frem av fire menn som oppfører seg som hodeløse høns. Dette gjør de ikke ofte.

Assistenten vet råd, hopper ned, tar føring, får den inntil døra og triller på. Vi leter etter en ned-knapp, den finnes ikke. På siden er det en sveiv. Vi sveives ned i Zagreb.

Ta fly!

To dager senere må vi selv hente heisen og sveive oss opp på vei til Budapest, for mennene på togstasjonen ser ut til å ha glemt at de brukte den to dager før. Heller ikke på dette toget kommer stolen inn.

Nå er vi ikke overrasket lenger. Jeg går to steg til et sete, som en baby med foreldrene bak. Stolen plasseres i hattehylla.

Overlykkelige for at vi snart skal fly hjem til Norge, humper vi ned trappa i Budapest. Hadde de sveiveheis? Jeg vet ikke, vi turte ikke vente. Rengjøringspersonalet sa det skulle tilbake til Zagreb. Vi tok ikke sjansen. Vi klarte oss uansett selv.

Men lettvint var ikke interrail. Så om noen rullende der ute har tenkt den samme romantiske tanken som meg, må jeg skuffe dere.

Den luftige turen opp flytrappa er ditt beste feriealternativ.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.