Nyhetsbrev
Søk
Alle saker

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Mari Liljenstrøm på en benk i parken.
EKSISTENSIELL KLAUSTROFOBI: Mari Liljenstrøm setter ord på den psykiske slitasjen som følger med å leve et liv som funksjonshemmet. (Foto: Ivar Kvistum)

Jeg opplever det som å være låst inne i en boks – en boks andre ikke ser

MENINGER: Å være funksjonshemmet i «normalsamfunnet» er en vanskelig balansegang på grensa mellom å kreve og å være ydmyk, mellom det normale og det spesielle. Å stå i denne balansegangen år etter år kan slite deg helt ut, skriver Mari Liljenstrøm i dette innlegget.

Handikapnytt
Publisert 10.10.2019 21:10

For funksjonshemmede i dagens samfunn er det vanskelig nok å beskrive helt åpenbar forskjellsbehandling, som manglende universell utforming eller utesteder som «ikke vil ha sånne her».

Enda vanskeligere er det å sette fingeren på de nesten usynlige, sosiale strukturene som også er med på å stenge oss ute.

Likevel, de er merkbare nok for oss det gjelder.

Jeg har cerebral parese med gangvansker, ufrivillige bevegelser og utydelig tale. Det gjør at jeg til stadighet føler at jeg må bevise min høyst normale, gjennomsnittlige intelligens og at jeg er i stand til å gjøre det meste av det andre kan.

Nå er jeg 42 år og lei.

Alle opplever i deler av livet sitt å bli satt utenfor. Forskjellen er at for mange funksjonshemmede er dette utenforskapet strukturelt, og vedvarende.

Alle opplever i deler av livet sitt å bli satt utenfor. Forskjellen er at for mange funksjonshemmede er dette utenforskapet strukturelt, og vedvarende.

Jeg er sint. Og det jeg er sint på, er underliggende, strukturelle mønstre i det samfunnet jeg lever i. Å være funksjonshemmet i «normalsamfunnet» er en vanskelig balansegang på grensa mellom å kreve og å være ydmyk, mellom det normale og det spesielle. Å stå i denne balansegangen år etter år kan slite deg helt ut.

Når du har et psykisk problem som du skjønner at egentlig bunner i at du har holdt på med denne balansegangen altfor lenge, er det lett å føle seg innestengt, sårbar og uendelig sliten.

Jeg kjører mye taxi i Oslo. Sjåførene vil gjerne hjelpe meg. Det er jobben deres. Jeg har inntrykk av at folk som ikke kjenner meg, ofte opplever at jeg er mer ustø på beina enn jeg selv føler at jeg er. Da er det kanskje naturlig for en taxisjåfør å ta meg i armen og geleide meg inn i bilen for å unngå fall. Men de spør aldri – de bare gjør det.

Det som ikke er lett å vite for en som ikke kjenner meg, er at ved å ta tak under armen min, forrykker de balansepunktet mitt sånn at jeg mister kontrollen. I tillegg kommer opplevelsen av at noen kommer ubedt inn i intimsonen min.

Lignende situasjoner kan være når jeg er på vei opp en fortauskant med rullator, og noen kommer og løfter rullatoren opp uten å snakke med meg først. Det gjør meg utrygg og gjør at jeg lett havner i forsvarsposisjon. Det kan igjen føre til at andre blir usikre, eller fornærmet.

Å befinne seg inne i denne boksen, er klaustrofobisk på et eksistensielt nivå.

Jeg opplever det som å være låst inne i en boks – en boks andre mennesker ikke kan, eller vil, se. Jeg velger å kalle det eksistensiell klaustrofobi. Jeg prøver å slå meg ut – ut av selve tilværelsen. Å befinne seg inne i denne boksen, er klaustrofobisk på et eksistensielt nivå. Men når jeg påpeker eller reagerer på klaustrofobien, synes mennesker rundt meg at jeg er urimelig og at jeg overdramatiserer. Det gjør det nesten umulig å forklare en frustrasjon som ofte dukker opp på upassende steder og tidspunkt.

I den grad denne boksen er synlig for andre, vil den ofte oppfattes som trygg framfor begrensende. I stedet for å forstå at jeg prøver å komme meg ut, prøver noen i stedet å hjelpe meg å gjøre det trivelig inne i boksen. Men det å være der inne oppleves som alt annet enn trygt. Jeg føler meg tvert imot utsatt, kontrollert og overvåket, mens de som skaper boksen tvert imot opplever at de har tatt behovet mitt på alvor.

Dermed er det heller ikke lett for andre å forstå angsten som kommer når veggene reiser seg rundt meg. De gode intensjonene, og det at den er usynlig for andre, er i seg selv med på å forsterke boksen.

Jeg kan nesten føle strukturen i veggene når jeg strekker ut hånda, og kjenne trykket mot kroppen når jeg presser meg mot dem.

Mari Liljenstrøm med rullator i parken.

DE ANDRES BLIKK: Jeg har inntrykk av at folk som ikke kjenner meg, ofte opplever at jeg er mer ustø på beina enn jeg selv føler at jeg er, skriver Mari Liljenstrøm. (Foto: Ivar Kvistum)

Jeg går for tiden i terapi knyttet til ulike problemstillinger som også er knyttet til utenforskap. Men det jeg får, er jo en individuell behandling som kun kan hjelpe meg som individ. Utenforskapet gjøres til et individuelt psykologisk problem. Men det er også et gigantisk samfunnsproblem, og kan derfor aldri utelukkende bli løst innenfor behandlernes dører.

Som mennesker bør vi helt klart være mer hjelpsomme mot hverandre. Likevel, som voksen funksjonshemmet er man ofte fremdeles den som tar imot i stedet for å gi. Da får man en annen rolle enn andre voksne i familien, i samfunnet og ikke minst i forhold til seg selv. Å bli hjulpet kan under en del omstendigheter oppleves som krenkende, men denne krenkelsen er som regel usynlig for den som utøver den, og det å påpeke krenkelsen oppleves derfor som utakknemlig.

Å bli hjulpet kan under en del omstendigheter oppleves som krenkende, men denne krenkelsen er som regel usynlig for den som utøver den, og det å påpeke krenkelsen oppleves derfor som utakknemlig.

Eksistensiell klaustrofobi er en respons på en type diskriminering som er veldig vanskelig å få øye på. Jo mer usynlig den er, desto vanskeligere er det å forklare den til andre. Derfor hjelper det ikke at andre argumenterer med at «han mente jo ikke noe vondt med det», eller «jeg prøvde jo bare å hjelpe deg».

For du trenger kanskje hjelp, men du vil ikke ha en identitet som «den som trenger hjelp». Den identiteten er i seg selv en boks.

Mari Liljenstrøm
Oslo

Les også – og se video – om Mari Liljenstrøm som trener taijiquan: TRENING MED TUSENÅRIG TRADISJON

Denne teksten ble først publisert i magasinet Handikapnytt 04/19.

Som medlem i Norges Handikapforbund mottar du magasinet seks ganger i året. Abonnementet er inkludert i medlemskapet.

Klikk her for å bli medlem.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.