Nyhetsbrev
Søk
Alle saker

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Montasje med Lars Ødegårds portrett og et bilde av virus.
SOLIDARITET: For meg gjelder solidaritet med solidariteten, skriver Lars Ødegård. (Foto: Colourbox og Ivar Kvistum)

Korona-krisen setter solidariteten vår på prøve

MENINGER: Pengene eller livet? Hvor store omkostninger vil flertallet akseptere før solidariteten med det mest virus-utsatte mindretallet forvitrer? Spesialrådgiver Lars Ødegård i Norges Handikapforbund advarer mot å la våre viktigste verdier vike i krisetider.

Lars Ødegård
Publisert 25.03.2020 13:58

Les intervju med Lars Ødegård om denne kronikken her: – VI SOM ER I RISIKOGRUPPA MÅ BLI HØRT I DEBATTEN OM KORONA-TILTAK

Koronaviruset fører med seg uhelse, både for folk og økonomi. Arbeidsløshet, konkurser, stengte skoler og butikker, teppefall for kultur og halve landet i karantene gjør noe med oss, økonomien vår, og helsa vår.

Helsevesenet mobiliserer mer enn noen gang før. Kapasiteten for intensivbehandling er under ekstremt press.

Folk dør. Og det har så vidt startet.

Våre strategier og handlinger vil få store konsekvenser for oss som enkeltindivider, familier, folk og samfunn.

Økonomer, journalister, politikere og «Hvermansen» kvesser sine penner til forsvar for solidariteten eller soliditeten. Dette er virkelig debatten om «pengene eller livet».

Og begge sider har alvorlige, viktige og nødvendige argumenter som må drøftes, analyseres og avklares.

Hvor mye arbeidsledighet skal vi tåle? Hvordan påvirkes ungene våre av isolasjon og redusert undervisningstilbud? Skal samfunnet hjelpe konkurstruede bedrifter og arbeidsplasser? Hvor mye er flertallet villig til å betale for å beskytte et mindretall? For de fleste vil jo overleve og skal fortsette som før, så hvor mye og hvor lenge skal de overlevende måtte kjempe for å gjenvinne det tapte?

Hvor mye er flertallet villig til å betale for å beskytte et mindretall?

Gjennomsnittsalderen i Norge er over 80 år, og blir de Korona-smittet, er de så gamle at de snart skal dø likevel, er noens omkved. Hvor mange friske må bli skadelidende for å redde noen som allerede er både syke og skrøpelige? sier andre.

Tall og spådommer kastes inn i debatten som om de var objektive fakta, til tross for at antallet ukjente langt overgår antallet kjente i denne surrealistiske og uvirkelige situasjonen vi befinner oss i.

For hvem kommer til å dø? Garantert ikke bare gamle. Også barn med astma, ungdom med diabetes, middelaldrene menn med høyt blodtrykk og gode, gamle bestemor vil dø. Tusenvis av døde og enda flere syke, for ikke å snakke om alle sørgende.

I normale tider er samfunnet vårt bygget på prinsipper om solidaritet, mindretallsbeskyttelse og felleskap. Nå, i krisetiden, stilles det spørsmål ved disse verdiene. Skal vi ofre de få for at de mange skal slippe plager og en mer usikker fremtid?

Men må fellesskapet bety flertallet? Må flertallet sette sine interesser foran mindretallet? Dette er krevende spørsmål.

I normale tider er samfunnet vårt bygget på prinsipper om solidaritet, mindretallsbeskyttelse og felleskap. Nå, i krisetiden, stilles det spørsmål ved disse verdiene.

Hvilken verdiforringelse tåler vi som samfunn? Tåler vi arbeidsledighet, svekket økonomi og en usikker fremtid? Tåler vi å la flokkimmunitet avgjøre hvem som er sterke eller heldige nok til å overleve? Tåler vi å la våre solidariske prinsipper bli satt på prøve i krisetider. Tåler vi et sosialdarwinistisk Norge tuftet på «survival of the fittest»?

Den debatten vi nå ser, er en interessant studie av forskjellene på solidaritet og veldedighet.

Lars Ødegård
  • Tidligere medlem av Lønning II utvalget som la frem NOU 1996:18 (Om helseprioritering)
  • Tidligere leder av Bioteknologinemnda
  • Tidligere medlem av Nasjonalt Prioriteringsråd for helsetjenestene
  • Tidligere medlem av Livshjelpsutvalget som la frem NOU 1999:2 (Om palliative tjenester)
  • Tidligere GS i NHF
  • Selv i risikogruppen som rullestolbruker, muskelsvinn og kreftsyk.

Solidariteten er aldri gratis eller uten risiko. Solidaritet er en forpliktelse, et fundamentalt prinsipp som er robust og ufravikelig i alle situasjoner.

Veldedighet derimot, er en velmenende gave fordi du selv uansett har mer enn nok tilbake etter at du har gitt din skjerv. Veldedighet er ikke et offer, det er en selvforherligende gest for å vise din storhet overfor dem som har det slik du aldri selv kan forestille deg å ha det.

For meg gjelder solidaritet med solidariteten. Derfor har jeg i bunn og grunn alltid følt meg stolt av de norske grunnverdiene. Mitt største håp er at vi ikke lar våre mest verdifulle verdier fare på grunn av et virus. Som samfunn og folk er rike og rause nok til både å tåle trangere tider og en mer usikker fremtid fordi vi sto sammen og tok vare på hverandre. Det motsatte vil koste langt mer, er jeg redd.

Dessuten vil ikke norske svar og strategier være nok. Norge er faktisk et lite land i verden. Vi har en liten og åpen økonomi, og vi er sårbare for alt som skjer der ute i den store verden. Om vi tenker «business as usual» mens verden tenker «safety first», vil vi ikke selv endre våre egne vilkår, verken i kampen mot viruset eller kampen for å minimere de skadevirkninger viruset påfører oss.

Solidariteten er aldri gratis eller uten risiko. Solidaritet er en forpliktelse, et fundamentalt prinsipp som er robust og ufravikelig i alle situasjoner.

Nettopp fordi viruset ikke er et norsk fenomen, må vi tenke globale løsninger. Vi må søke samarbeid om felles strategier. Tiden er inne for å samle troppene. Tiden er overmoden for å se større perspektiver enn tapet av utepils, hytteturer og mangel på dopapir. Vi er ikke i en situasjon hvor enhver kan følge sin egen vei og overbevisning. Vi trenger et tydelig og handlekraftig lederskap.

Å ta krevende strategiske beslutningene på vegne oss alle, i en krise av store og ukjente proporsjoner, er i seg selv kanskje den tøffeste av alle oppgaver. Ikke bare skal faglige og politiske myndigheter samle inn, tolke og analysere, vurdere argumenter for og mot et utall av løsningsvarianter, søke å forene ulike interesser, fordeler og ulemper mot hverandre. De skal også lande på en konklusjon som uansett vil få store konsekvenser.

Om de valgte rett eller galt får vi ikke svaret på før i ettertiden når etterpåklokskap kaster sitt oppklarende lys på det vi gjorde og det vi unnlot å gjøre.

Om de valgte rett eller galt får vi ikke svaret på før i ettertiden når etterpåklokskap kaster sitt oppklarende lys på det vi gjorde og det vi unnlot å gjøre. Takk og pris for at vi har folk som villig aksler det ansvaret. Som står i stormen for vår skyld. Som må ta kritikken, skammen og æren når regninga engang skal gjennomgås og betales.

Det er tid for å gi dem støtte og tillit. Det er tid for å samle oss bak våre ledere. Ikke umælende og servile, men konstruktivt kritiske, stimulerende og samlende. Slik at vi kan stå flest mulig sammen om de viktigste verdiene i vårt samfunn – hva de nå enn måtte bli oppsummert til å være.

Lars Ødegård, spesialrådgiver i Norges Handikapforbund


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.