Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Når mindretallet blir et «flertall»
MENINGER: Med oppdragsgiverens velsignelse har mindretallet kuppet BPA-utvalget og levert en svak innstilling, skriver Lars Ødegård i dette innlegget.
BPA-utvalget har nå avgitt sin innstilling NOU 2021:11 «Selvstyrt er velstyrt».
Men det er ikke lett ved første lesning å se at mindretallet har «kuppet» innstillingen, og at Solberg-regjeringen nektet utvalget å utrede den løsningen flertallet mente måtte til for å oppfylle mandatets forutsetning.
Det store stridsspørsmålet var: Hvor skal rettigheten til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) hjemles for å sikre at ordningen kunne bli det likestillingsverktøyet utvalget ble bedt om å utrede?
Siden likestilling ikke kan reduseres til å være en omsorgstjeneste eller overlates til ulik kommunal praksis, mente flertallet at ordningen måtte bli et statlig ansvar, hjemlet f.eks. i folketrygden eller en egen BPA-lov.
Helsedepartementet sa nei med begrunnelse om at «ordningen fortsatt skal være et kommunalt ansvar».
BPA-utvalget som besto av 13 medlemmer, hadde altså et flertall på 7 som ønsket en statlig ordning. Det var de fire fra organisasjonene og de tre fra kommunal sektor som utgjorde flertallet.
Mindretallet på seks som ønsket at ordningen fortsatt skulle være kommunal og hjemlet i helse- og omsorgsloven, fikk departementets «velsignelse».
Derfor ble det mindretallets innstilling som ble «utvalgets samlede innstilling». Det er en snedig tilsnikelse av makta, og derfor velger jeg i det videre å omtale det som mindretallsflertallet.
Derfor ble det mindretallets innstilling som ble «utvalgets samlede innstilling». Det er en snedig tilsnikelse av makta.
I mandatet som ble gitt, het det at BPA skulle defineres som et likestillingsverktøy, og ikke en helseordning.
I utredningen sier mindretallsflertallet at «det kan argumenteres for at dagens regulering i helse- og omsorgstjenestelovgivningen, og dermed en forvaltningsmessig organisering innenfor helse- og omsorgstjenestefeltet, utgjør et av hindrene for at ordningen kan være et reelt likestillingsverktøy…»
Videre sider mindretallsflertallet at «en regulering av personlig assistanse innenfor dagens helse- og omsorgstjenestelovgivning kan innebære en særlig utfordring ved å legge til rette for en videreføring av en praksis preget av et klassisk pasient- og omsorgsperspektiv. Det kan medføre en fare for at det ikke blir tatt utgangspunkt i at BPA skal være et likestillingsverktøy som skal gi den enkelte størst mulig rådighet over innhold og organisering av egen assistanse for å kunne leve et mest mulig selvvalgt og selvstendig liv.»
Til tross for dette anbefaler likevel mindretallsflertallet at BPA fortsatt bør være forankret og hjemlet i helse- og omsorgstjenesteloven!
For å få til dette ulogiske krumspringet må mindretallsflertallet foreta en redefinering av helse- og omsorgstjenester til BPA ved å bytte ut enkelte begreper som «forebygge, behandle og tilrettelegge» med begreper som «likeverd, like muligheter og like rettigheter».
De forholder seg ikke til at likestillingen dermed begrenses til helse og omsorg, og de argumenterer så svakt at de selv ender opp med følgende konklusjon: «En ordning som er utformet og innrettet ut fra et slik hovedformål KAN defineres som et likestillingsverktøy og ikke en helseordning.» (Min utheving).
Det er også påfallende at mindretallflertallet ofte omgir seg med begreper som «mest mulig» og «så stor grad som mulig» når de anbefaler tiltak som kan styrke funksjonshemmedes likestilling. Det er en avgrensing som påfallende ofte legger årsaken til eksklusjon og utenforskap i individet og ikke i fraværet av tilstrekkelige tjenester og tilrettelegging.
Min erfaring er at den tilnærmingsmåten ofte er styrt av nettopp; et helse- og omsorgsperspektiv på funksjonshemning og funksjonshemmede.
Det er en avgrensing som påfallende ofte legger årsaken til eksklusjon og utenforskap i individet og ikke i fraværet av tilstrekkelige tjenester og tilrettelegging.
Så, kjære regjering og storting, dere som skal ta innstillingen videre og gjøre visjoner om likestilling til realiteter gjennom likestillingspolitikken for funksjonshemmede. Husk at likestilling ikke slutter ved noen kommunegrenser. Husk at funksjonshemmedes likestilling ikke kan utstedes på blå resept. Husk at likestilling ikke slutter ved en bestemt alder eller er avgrenset til bestemte samfunnsarenaer.
Vis at dere mener likestilling når dere snakker varmt om BPA som et likestillingsverktøy.
Vis at dere mener likestilling når dere snakker varmt om BPA som et likestillingsverktøy.
Dette innlegget er mine personlige refleksjoner, både som funksjonshemmet, som bruker av BPA-ordningen, og med mine mange års erfaringer som bidragsyter i samfunnsdebatten om funksjonshemmedes rett til likeverd og likestilling
Min sterke anbefaling til dere som velger å lese NOU-en; Les kapittel 27 som er en samlet dissens til utvalgets innstilling. Dissensen er prinsipiell, den er sterk, konsistent og den svarer helhetlig på det oppdraget utvalget ble gitt. Det gjør ikke mindretallsflertallets anbefalinger.
Og jo; det er flere gode forslag i innstillingen, men gode justeringer kan ikke overskygge det faktum at formål og forankring av BPA som likestillingsverktøy er tilsidesatt av mindretallet som har fått lov til å utgjøre «utvalgets samlede innstilling».
Lars Ødegård
Spesialrådgiver i Norges Handikapforbund
Denne teksten er opprinnelig publisert på Ødegårds Facebook-side og er gjengitt med tillatelse.
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til handikapnytt@nhf.no.
