Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Når vi stenges inne i enighetens menighet
KOMMENTAR: Fredsprisvinnernes oppgjør med Facebook bør være en tankevekker også for funksjonshemmedes organisasjoner som flytter stadig mer av påvirkningsarbeidet sitt ut i sosiale medier, skriver Handikapnytts redaktør, Ivar Kvistum.
- Denne artikkelen er en kommentar og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
– I begynnelsen var sosiale medier en faktor som kunne demokratisere makten, men etter hvert ble plattformene grådigere og skapte personifiserte nyhetsfeeder. De tjente mer penger og beholdt brukerne, men de splittet opp virkeligheten vår.
Det sier fredsprisvinner og journalist Maria Ressa i et intervju med NTB som fagbladet journalisten har gjengitt.
Sammen med den russiske redaktøren Dimitrij Muratov mottok hun fredag 10. desember Nobels fredspris for sin høyst uredde kamp for åpenhet og faktabasert, kritisk journalistikk.
De to pressefolkene jobber bokstavelig talt med livet som innsats under stadig mer autoritære regimer.
Men det var ikke bare autoritære diktatorer og myndighetssensur fredsprisvinnerne rettet kritikken mot da de hadde verdenssamfunnets oppmerksomhet.
I nobelforedraget sitt filleristet Maria Ressa tech-gigantenes sosiale medier – Facebook i særdeleshet – som vår tids største trussel mot demokrati, åpenhet og en opplyst offentlighet, i hjemlandet og alle andre steder på planeten.
Hun begrunnet det med disse medienes innebygde og hatforsterkende mekanismer for splittelse. Vi mister den felles virkeligheten som er en forutsetning for demokrati, ifølge Ressa.
Facebooks algoritmer kapsler oss inn i bobler av likesinnede, mens vi sjeldnere møter meningsmotstandere og folk som ser verden annerledes.
Facebooks algoritmer kapsler oss inn i bobler av likesinnede, mens vi sjeldnere møter meningsmotstandere og folk som ser verden annerledes. Vi mottar informasjon av vekslende kvalitet som bekrefter vårt eget verdensbilde – og fiendebilde – mens vi automatisk skjermes mot motforestillinger og andres synspunkter.
Sterke krefter bruker disse mekanismene til å spre «fake news» og desinformasjon for å splitte og manipulere hele nasjoner. Der har vi sett skremmende eksempler på.
Men sosiale mediers skyggesider trer fram også uten å få drahjelp fra russiske trollfabrikker.
Problemstillingen angår alle som prøver å nå ut med informasjon gjennom sosiale medier.
Selv driver jeg en liten fagpressepublikasjon som eies av Norges Handikapforbund, og jeg deler artikler fra Handikapnytts nettutgave i sosiale medier så godt som hver dag.
Hensikten er den samme for meg som for alle andre medier i samme ærend: vi søker synlighet, og vi vil lokke til oss flere lesere. Noen ganger lykkes vi, andre ganger ikke fullt så godt.
I tillegg til å røkte Handikapnytts nærvær på sosiale medier følger jeg godt med på det som postes og deles av andre aktører på feltet, ikke minst funkisorganisasjonenes eget informasjonsarbeid. De er på Facebook for å fortelle verden hva de mener om egne hjertesaker og i aktuelle spørsmål. De er der for å påvirke.
Men det er påfallende å se hvordan man praktisk talt aldri når ut over enighetens menighet på Facebook. Alle liker alt. Det er tommel opp hele tiden. Og alle er stort sett enige i alt som blir sagt, og alle er enige om hvem som til enhver tid er skurken.
Det er påfallende å se hvordan man praktisk talt aldri når ut over enighetens menighet på Facebook. Alle liker alt. Det er tommel opp hele tiden.
Det er jo tilsynelatende litt rart, for arbeidshypotesen til de fleste organisasjoner av funksjonshemmede er at samfunnets holdninger er et hovedproblem i arbeidet for full likestilling og deltakelse.
Likevel dukker veldig sjelden representanter for disse omtalte holdningene opp i kommentarene på Facebook.
Ikke hos Handikapnytt, enda vi aktivt jobber for å hente inn kritiske røster i det vi skriver. Og enda sjeldnere når organisasjonene selv poster argumentasjon for sine krav om samfunnsendring.
Så finnes ikke det omtalte holdningsproblemet likevel?
Å, joda. I høyeste grad. Du ser det så fort aktører på feltet ytrer seg i andre sammenhenger og treffer et publikum på Facebook utenfor egen boble. Da kan reaksjonene være kritiske, krasse og noen ganger direkte hatefulle.
Jeg har sett det mange ganger. En person som står fram i Handikapnytt, overøses oftest av støtteerklæringer i kommentarene på Facebook. Den samme personen risikerer sjikane og noen ganger direkte hat dersom saken omtales av et annet medium med en annen følgerskare.
Dette viser den store svakheten ved å satse på sosiale medier som metode for å delta i samfunnsdebatten: Du treffer stort sett bare dem som er enige med deg selv allerede i utgangspunktet.
Når du og jeg sjelden ser motforestillinger mot egne synspunkter i feeden, må vi kunne gå ut fra at andre mennesker også har det slik. Det store flertallet får dermed aldri se det gode budskapet om funksjonshemmedes rettferdige likestillingskamp.
Jeg skjønner hvorfor det er blitt slik. Da de kom, ble sosiale medier sett på som en demokratisk revolusjon. Her kunne alle ytre seg på like vilkår.
– Vi var glade og naive, sier Maria Ressa i intervjuet med NTB.
Facebook, Twitter og andre plattformer ga en gratis talerstol til aktører uten penger og makt, som for eksempel funksjonshemmedes organisasjoner. Alle kunne bli sin egen redaktør og publisere alt de har lyst til for hele verden, uten å måtte gjennom redaktørstyrte mediers kresne nåløye.
I dag ser vi at det ikke fungerer slik, i hvert fall ikke entydig.
Frihet til å publisere er ikke det samme som å bli hørt.
For å nå ut i sosiale medier kreves oftest enda mer muskler og større ressurser enn i tradisjonelle kanaler. Her er det den sterkestes rett som gjelder, i hvert fall i det lange løp.
Jeg tror sosiale medier fungerer best som kommunikasjonskanal når du skal nå din egen målgruppe, ikke når du skal påvirke andre.
Ansvarlig redaktør Ivar Kvistum i Handikapnytt. (Foto: Handikapnytt)
Jeg tror sosiale medier fungerer best som kommunikasjonskanal når du skal nå din egen målgruppe, ikke når du skal påvirke andre.
For Handikapnytt er det nyttig å treffe mennesker som i utgangspunktet er interessert i å lese om de temaene vi skriver om. I organisasjonsarbeidet kan man med hell bruke Facebook til å mobilisere støttespillere og kanskje rekruttere flere medlemmer.
Om hensikten er å dyrke fellesskapet i enighetens menighet, er sosiale medier et suverent verktøy. Men det er ikke primært derfor organisasjoner bruker disse plattformene så mye som de gjør. De vil jo påvirke samfunnet.
Maria Ressas budskap er høyaktuelt for organisasjoner som kjemper for diskriminerte minoriteter i en digital verden. Facebook og andre sosiale medier er en svikefull alliert i kampen for å bli hørt.
Det gjelder også i samfunn uten andre diktatorer enn Facebook selv.
Ivar Kvistum
Ansvarlig redaktør i Handikapnytt
Kjære leser 🙂
Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.
Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.
Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «Støtte til Handikapnytt».
Din støtte gjør det mulig for Norges Handikapforbund å utgi Handikapnytt fortsatt.
Tusen takk for ditt bidrag!
