Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Skilt fra samfunnet
MENINGER: Rullestolsymbolet skal vise vei til tilgjengelighet, men kan også lede oss i feil retning, skriver forbundsleder i Norges Handikapforbund, Tove Linnea Brandvik, i dette innlegget.
Rullestolsymbolet er innarbeidet og internasjonalt. Det benyttes som symbol på tilgjengelighet.
For meg et hint om hvor i samfunnet jeg kan bevege meg, for mange andre et bilde på hva som egentlig er problemet.
Og problemet er definert som rullestolen, eller mer presist min manglende evne til å gå.
Rullestolen hindrer meg ikke i deltagelse, den gir meg mulighet til å delta der jeg kommer inn eller frem.
Etter å ha hatt med meg dette fantastiske hjelpemiddelet i over 25 år, er det i etterpåklokskapens lys bare en ting jeg angrer litt på: At jeg ikke tok den i bruk tidligere.
Etter å ha hatt med meg dette fantastiske hjelpemiddelet i over 25 år, er det i etterpåklokskapens lys bare en ting jeg angrer litt på: At jeg ikke tok den i bruk tidligere.
Jeg er en av dem som gradvis har mistet evnen til å bevege meg. Litt etter litt mistet jeg muskler, og reaksjonen min var å mobilisere all energi på å opprettholde fasaden.
Jeg avgrenset livet mitt når det å gå over litt avstand ble et problem. Jeg sluttet å gå på fjellturer, sluttet å gå med barna til barnehagen, jeg sluttet å dra til byen og gå rundt og gjøre ærend en dag, fordi beina mine ikke klarte det lengre. Beina, ikke jeg som person.
Jeg sluttet egentlig å delta i samfunnet, kjempet intenst for å makte det nærmeste i livet; å følge opp barna og familien.
Omsider kom noen kloke hoder med noen innspill. Jeg hadde et rehabiliteringsopphold da den forløsende kommentaren kom, den som skulle snu om på min mulighet til å delta i livet mitt.
«Vil det ikke vært smart, Tove Linnea, å bruke rullestolen på transportetappene mellom treningen slik at du ikke er utslitt når du kommer frem? Da vil du kunne ha noe igjen for å trene.»
Min første refleks var nok temmelig forutsigbar, jeg skulle ikke sette meg ned i en rullestol og gi opp.
Hvor kom denne tanken fra om det var å gi opp? Den kom fra «samfunnet» og språket, også mine egne holdninger. «Lenket til rullestolen». «Hun kjempet seg opp igjen fra rullestolen». «Rullestolrampe».
Alt jeg forbandt med rullestol og det å være funksjonshemmet var tragedie, særtiltak eller inspirasjonshistorier om de som kjempet seg tilbake til livet.
Alt jeg forbandt med rullestol og det å være funksjonshemmet var tragedie, særtiltak eller inspirasjonshistorier om de som kjempet seg tilbake til livet.
Tove Linnea Brandvik er forbundsleder i Norges Handikapforbund. (Arkivfoto: Ivar Kvistum)
Min manglende kunnskap om hva som var mulig, hvordan jeg kunne delta i samfunnet, hvorfor jeg ble begrenset i min deltagelse hadde bidratt til helt unødvendige barrierer som jeg trengte å endre på for å ta tilbake kontroll og makt.
Jeg trodde hjelpemiddelet var problemet.
Så hva kan være problemet med «rullestolsymbolet» som bærer av informasjon? Det plasserer skylden for manglende tilgjengelighet hos den som er funksjonshemmet, ikke hos samfunnet som stenger noen ute.
Når vi tenker at det er «feil» ved folk, så blir løsningene og holdningene deretter. Hva hvis vi endret merkingen i samfunnet til skilt som tydelig sa adgang for noen, ikke for alle – ville vi da tenkt annerledes om hva som trengs og hva som er problemet?
Ville vi sett omfanget av diskriminering tydeligere hvis vi skiltet med «ingen adgang for sånne som deg?»
Tove Linnea Brandvik er forbundsleder i NHF
***
Denne teksten ble først publisert i magasinet Handikapnytt 06/19 i spalten «Forbundslederen har ordet».
Som medlem i Norges Handikapforbund mottar du magasinet seks ganger i året. Abonnementet er inkludert i medlemskontingenten.
