Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
I konstant beredskap mot å bli en «elitefunkis»
Handikapforbundets nyvalgte forbundsleder Tove Linnea Brandvik har sett risikoen for at politisk posisjon skal gjøre henne til en «elitefunkis» som uten å ville det selv distanserer seg fra dem hun skal representere. Motgiften er å lytte, mener hun.
Utenfor badeanlegget på Sørenga i Oslo stikker to skarver hodet opp av vannet. Nebbet er skarpt. Oppsynet ivrig. De er på hugget. Det er Tove Linnea Brandvik også, som ny forbundsleder i Norges Handikapforbund.
Sola stråler, Oslofjorden glitrer. Tove Linnea kunne vært der ute med skarven. Hun er en lidenskapelig sportsdykker, men foretrekker varmere strøk.
– Jeg er en champagnedykker. Det skal være noe pent å se på, og det skal være varmt og komfortabelt, sier hun og ler.
Dykkerinteressen er et resultat av en tre ukers ferie i Egypts Sharm El-Sheikh i 2005, da flere bomber gikk av, 88 mennesker ble drept, turister fra land etter land ble evakuert og bare Norge unnlot å gjøre det samme. Hotellet stengte av fløy etter fløy, men ekteparet Brandvik måtte bli.
De valgte å gjøre det beste ut av det. Det skulle dykkes. Ektemannen Atle trengte ikke særlig opplæring. Han har vært minedykker i forsvaret. Første kursdag stilte Tove Linnea i sommerkjole, lange, rødlakkerte negler og rullestol. Instruktøren fortalte i ettertid at han ikke hadde mye håp om at dette skulle gå bra. Men i dag har Tove Linnea sertifikat for dykking ned til 30 meter.
– Hva er det med dykking?
– Det er vektløst, er det første hun svarer, nesten drømmende, og med et smil som kruser seg som bølgene i sjøen.
– Du kommer tett innpå der nede. Fisken bryr seg ikke. Det er stille rundt deg. Det er spenningen ved et vrakdykk. Det er opplevelser i verdenen under vann som du ikke kan få noen andre steder.
Det er opplevelser i verdenen under vann som du ikke kan få noen andre steder.
I vannet er hun altså Tove Linnea light. På land er hun en tungvekter, både fysisk – hvem blir ikke det når man regner med vekten av en elektrisk rullestol – og kompetansemessig.
VEKTLØS: Under vann oppheves tyngdekraften, og Tove Linnea Brandvik får en bevegelsesfrihet hun ikke har på land. Derfor elsker hun å dykke, men det skal være godt og varmt i vannet. (Foto:Cinzia Bismarck, Privat)
I beredskap
51-åringen, født i Levanger og oppvokst i Leirfjord i Nordland har en bachelor fra BI med spesialisering innen regnskap og skatt. Styreverv og lederverv nasjonalt og internasjonalt fyller CV-en, og for tiden er hun blant annet styreleder for Beitostølen helsesportssenter. Hun har vært senterleder, hatt en rekke sentrale verv i Arbeiderpartiet og sittet halvannen periode for partiet på Stortinget – for øvrig som den eneste representanten på Løvebakken med rullestol.
De siste seks årene har hun vært ansatt i Uloba – Independent Living Norge, siste som leder for samfunnspolitisk avdeling.
Kort sammenfattet: En god karriere. I landsmøtetalen som nyvalgt forbundsleder snakket hun om faren ved å falle for smiger og ved det å være elitefunkis i posisjon: At man kan ende opp med å distansere seg fra dem man er satt til å representere. Hun er i konstant beredskap for ikke å havne i den fella.
– Hvordan unngår du det?
– Jeg sa også at det hadde tatt litt tid før jeg skjønte dette selv. Jobben min kommer i stor grad til å være å lytte. Min virkelighet, mine opplevelser og min erfaring er tross alt bare min. Når jeg skal lede en organisasjon, må jeg lytte. Så kan jeg bruke min kompetanse til å trekke slutninger av det jeg hører.
Når jeg skal lede en organisasjon, må jeg lytte. Så kan jeg bruke min kompetanse til å trekke slutninger av det jeg hører.
Arbeidsledighet. Dårlig økonomi. Utenforskap. Når typiske tema for funksjonshemmede diskuteres, får hun av og til høre: «Det gjelder ikke deg, Tove. Du er jo ikke sånn.» Det er en farlig tanke, mener forbundslederen. Selvsagt gjelder det henne. Funksjonshemmede som gruppe er like mangfoldig som andre grupper. En «Det gjelder ikke deg»-tenkning er splittende.
– Likestillingskampen er ikke over selv om en dame er blitt direktør i Norsk Hydro, illustrerer hun.
Begeistret for folk
Man løfter i flokk. Man er sterkere sammen. Tove Linnea ble tidlig overbevist om det. Grunnlaget for engasjementet ble lagt da hun trådte sine barnesko i besteforeldrenes hus i Levanger fram til hun var sju år og familien flyttet til farens hjemsted i Nordland. Noe dialekten forøvrig ikke vitner om. Det er umulig å høre hvor hun kommer fra.
– Da jeg flyttet til Bergen og jeg giftet meg, gikk det helt i ball med dialekten!
Besteforeldrene var organisasjonsfolk og dugnadsmennesker, morfaren fagforeningsmann og begge aktive i Arbeiderpartiet. Barna fikk være med i diskusjoner, de lærte seg å argumentere, de fikk være med og de fikk ansvar. Dette videreførte foreldene hennes, og det har Tove Linnea og ektemannen gjort også.
– Så er jeg så fryktelig glad i folk! utbryter Tove Linnea og smiler med hele fjeset. – Alt jeg har drevet med handler om å samhandle med mennesker.
Det er en sterk drivkraft. Nå er det samhandling og ansvar i et NHF med synkende medlemsmasse. Organisasjonen er langt fra ny for henne. Hun har vært medlem i årevis og sittet i sentralstyret siden 2013. Sammen med styret skal hun finne nye måter å engasjere folk på.
– Greier du å se NHF utenfra, med friske øyne?
– Både ja og nei. Jeg var en passivaktør i flere år, og hadde andre roller som gjorde at jeg ikke ville og kunne være aktiv. Som politiker har jeg jobbet som motpart over tid og møtt NHF over hele landet, og det har vært veldig nyttig. Jeg har erfart hvordan forbundet oppleves og hvordan vi fremstår: Handikapforbundet er til å stole på. Å bygge den type troverdighet betyr svært mye. Så vet jeg at det er viktig å være en samtalepartner. Jeg forventer ikke at politikere skal kunne alt, men at de vil lytte og lære. Det er veldig mange dyktige folk i forbundet.
Handikapforbundet er til å stole på. Å bygge den type troverdighet betyr svært mye.
Stoppet folk i døra
Vinden rusker i det korte håret til Tove Linnea. En liten gutt leker i sanden bak henne. Dette er det skandaleomsuste, omgjorte og nylig gjenåpnede badeanlegget på Sørenga, tilrettelagt for funksjonshemmede. Tove Linnea plasserer seg helt i kanten på antisklimatten for rullestolbrukere som går fra stranda og utover i sjøen. Bortenfor ligger den nye badebingen med ramper. Omsider stenges ingen med rullestol ute.
Man kommer ikke utenom at Tove Linnea selv har stengt folk ute. Og det med god samvittighet. I studenttiden var hun dørvakt. Historien er som følger: Hun arbeidet som servitør på Monte Cristo, en danserestaurant for voksne, der flere menn fra Trondheim bokseklubb jobbet som dørvakter. Flotte folk, beskriver Tove Linnea.
Men store, sterke boksere kan virke provoserende på vanskelige gjester som vil inn. Nattklubben hadde tro på at kvinner kunne virke mer beroligende, og ledelsen og de ansatte ble enige om å prøve å sette Tove Linnea og en annen kvinnelig kollega i front som konfliktdempere, med bokserne i bakgrunnen.
– De sendte kvinnene i krigen?
– He-he, nei. Det var veldig gjennomtenkt, for å roe ned og dempe eventuelle konflikter. Bokserne sto rett bak. Jeg følte meg aldri utrygg, og det fungerte godt.
– Utelivsbransjen er fremdeles en versting når det gjelder å stenge funksjonshemmede ute. Hva må til for å få slutt på diskrimineringen?
– Jeg er tilhenger at å snakke med folk. Det norske systemet bygger på velvilje. Men med årene har jeg også fått tro på at det er nødvendig å bruke loven for å få til rene holdningsendringer. Jeg husker for mange år siden da det ble bestemt at alle arbeidsplasser skulle ha eget dametoalett. Det ble en heftig debatt, og noen bedrifter varslet at dette kom til å bli deres økonomiske undergang. Men jeg kan ikke huske å ha lest om noen bedrifter som har gått konkurs på grunn av dametoalettene.
Hun mener man i dag har en altfor silkemyk tilnærming.
– Det kan ikke være opp til den enkelte. Lovverket er for vagt og må bli tydeligere. Det er for mange dispensasjonsmuligheter og for lite ettersyn. For mange muligheter til å få slippe. Det handler om at du velger å godta at det er nødvendig med et lovverk for å sikre at alle får like muligheter. Jeg er nok blitt barskere med årene. En tidligere arbeidskollega sa til meg at jeg er rund i formen og skarp i kantene. Det tar jeg som en kompliment.
BAK MASKEN: Tove Linnea Brandvik poserer over vann med dykkermaske og snorkel. Nå skal hun fordype seg i oppgaven som forbundsleder.
Omveltningen
Det tok nemlig tid før hun kunne være streng, sint eller barsk. Tove Linnea ble avhengig av rullestol i voksen alder. Identiteten var forandret. Hun ble usikker, og da er det vanskelig å være tydelig. Først da hun ble trygg på seg selv og fant sin plass i livet og i samfunnet som funksjonshemmet, kunne hun være tydelig.
Som barn og ungdom gikk Tove Linnea på egne ben. Hun var aktiv, trente langrenn, men vrikket anklene til stadighet. Styrketrening hjalp ikke. Hun måtte slutte å trene. Etter hvert begynte armene å svikte. Men ingen fattet mistanke. Først da hun var 25 år og gravid med nummer to ble den medfødte muskelsykdommen Limb Girdle muskeldystrofi avdekket. Den svekker gradvis musklene i hofte- og skulderpartiene.
Det tar tid å komme i vater når livet blir snudd opp ned. Tove Linnea brukte mye energi på å bevare den hun var, og var opptatt av å drive med det hun mente var henne. Samtidig mistet hun selvtilliten. Fikk forespeilet en framtid på uføretrygd og var uføretrygdet i tre år. Det ga henne tid til å summe seg, til å planlegge og bygge nytt, tilpasset hus etter å ha vært heldig med et tomtekjøp, og til få kunnskap om og bli kjent med tekniske hjelpemidler.
– Jeg lærte meg gode teknikker og fikk snuten over bordplata så jeg kunne reorientere meg. De tre årene var helt nødvendige for det, forteller hun.
De gjorde henne klar til å kaste seg ut i jobb som leder for Lindås senter. En spennende karriere var i gang.
– Jeg blir så sinna når regjeringen nå vil ha folk fortest mulig gjennom AAP (arbeidsavklaringspenger red.anm.). Det taper alle på!
Innstrammingen i AAP-regelverket trådte i kraft i 2018. Makstiden for å motta ytelsen ble kuttet fra fire til tre år og vilkårene for forlengelse ble skjerpet. Mange har dermed mistet inntekten sin og blitt avhengig av sosialhjelp. Antall uføretrygdede har steget kraftig.
Kjære leser 🙂
Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.
Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.
Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «Støtte til Handikapnytt».
Din støtte gjør det mulig for Norges Handikapforbund å utgi Handikapnytt fortsatt.
Tusen takk for ditt bidrag!
En verden som ikke fungerte
Vinden leker med forbundslederens kjolekant. En vennegjeng går forbi og slår seg ned øverst i badeanlegget.
– Du har selv vært gående og kjenner livet både med og uten funksjonsnedsettelse. Har det betydning for deg i jobben som forbundsleder?
– Jeg vil si at jeg har en annen erfaring enn dem som har vært funksjonshemmet hele livet, og det er viktig for meg å lytte til dem og ikke bare bygge vurderinger på mine egne erfaringer. Å snakke om at funksjonshemmede diskrimineres i dag blir ofte møtt med «Se alt dere får»-holdning. Man har det så godt, ikke sant! Men da jeg ble rullestolbruker, var det som å gå inn i en parallell verden jeg ikke ante eksisterte. Det ble klart for meg at samfunnet var bygd så min verden ikke fungerte. Det manglet rampe da jeg skulle levere i barnehage og da jeg skulle på foreldremøter på skolen. Velferdssystemet er så stort at det skygger for sola. Så stort at folk ikke får tak i det. Og beslutninger tas av folk som ikke kjenner forholdene.
Da jeg ble rullestolbruker, var det som å gå inn i en parallell verden jeg ikke ante eksisterte.
– Er det ulike mentaliteter i de to parallelle verdenene?
– Nei. Den jevne norske innbygger er ikke et ondt menneske som vil funksjonshemmede vondt. Men funksjonshemmede deltar ikke på alle arenaene i samfunnet.
Barrierene stopper mange, påpeker hun. Folk leverer ikke i barnehagen og engasjerer seg ikke politisk fordi det er så mange hindringer. Dermed fortsetter man å lage kanter og trapper.
– Det må åpnes opp først. Det er bygd utallige ramper for at jeg skulle kunne delta. På Svalbard, i Cape Town, her i landet. Men de burde ikke vært bygd for min skyld. De skulle vært der fra før.
KASTER SEG UT I DET: Tove Linnea Brandvik er endelig klar for å hele sin tid til Handikapforbundet. Hun gleder seg til å ta fatt. (Foto: Linda Næsfeldt)
Tove Linnea har et mål om å «dra vekk teppet som ligger over den parallelle verdenen.» Det mener hun gjøres ved å jobbe for at folk får respekt for og anerkjenner andres kunnskap. Og ved å sørge for at samtlige skolebarn har tilgjengelige skolebygg fra skolestart, et naturlig fellesskap. I neste omgang er det de som skal være med på å ta beslutningene.
Det begynner med barna
– Hva er de tre viktigste problemstillingene for NHF politisk framover?
– Samfunnet tror vi har et så godt velferdssystem at alt fungerer bra. Å få til en anerkjennelse av at dette er et problem, er steg nummer en for NHF.
Samfunnet tror vi har et så godt velferdssystem at alt fungerer bra. Å få til en anerkjennelse av at dette er et problem, er steg nummer en for NHF.
Så kommer tre punkter på løpende bånd:
– Vi må jobbe for en anerkjennelse av at det faktisk foregår diskriminering i Norge i dag. Så lenge man ikke innser det, vil man heller ikke gjøre noe forsøk på å få til endringer. Så er det universell utforming av samfunnet på alle områder – ikke bare ramper. Og alt starter med ungene. Hvis ikke barna kan gå på skolen sin, har vi som samfunn tapt.
– Stadig mer av tjenestetilbudet for mennesker med nedsatt funksjonsevne er i hendene på kommunene. Du har selv vært ordfører. Hva tenker du om forvaltningen av dette?
– Norske lokalpolitikere er grovt sett folk som på dugnadsbasis stiller opp for å gjøre kommunen bedre. Jeg har trua på dem. De har knappe rammer og et kjempekomplisert lovverk å forholde seg til på mange felt. De fleste kommuner er langt mer komplisert å drifte enn en gjennomsnittlig bedrift. Når du kommer inn som innbygger og får politisk makt, er det overveldende. Ofte opplever man lite spillerom i forhold til de oppgavene man er pålagt å yte.
– Hva bør kommunene gjøre for at tilbudene forvaltes mer rettferdig?
– De må sette seg på skolebenken og lære om CRPD (Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne). Mange norske politikere på lokalplan vil ikke være interessert i endring i funksjonshemmedes favør før de anerkjenner at likestilling betyr like muligheter for alle.
GLAD I MENNESKER: – Jeg er tilhenger av å snakke med folk, sier Tove Linnea Brandvik. Hun mener det er viktig for organisasjonen at den ikke bare er et godt lag, men at den også klarer å samarbeide med andre. (Foto: Linda Næsfeldt)
Samarbeid for suksess
På det ene hjørnet i badeanlegget slåss to måker om en matbit. Den havner på sjøen, og kanskje ingen av dem får den i seg.
– I det siste har vi sett mer samarbeid mellom NHF og andre organisasjoner. NHF er for eksempel med i Bostøttealliansen som Pensjonistforbundet tok initiativet til. Blir det mer samarbeid framover?
– Ja, absolutt. Hvis vi ikke samarbeider, sløser vi bort ressurser og krefter. Vi behøver ikke enes om alt, men samarbeide om felles mål. Det lønner seg å gjøre felles front. Å sitte alene er å gi fra seg makt.
Et av dagens mange møter venter forbundslederen på kontoret i Handikapforbundet, og drosjen står klar. Det er timet og tilrettelagt, for på Sørenga skyer det over. Vinden tiltar, skarvene har dukket. Men Tove Linnea har hodet over vannet.
Dette intervjuet ble først publisert i magasinet Handikapnytt 04/19.
Som medlem i Norges Handikapforbund mottar du magasinet seks ganger i året. Abonnementet er inkludert i medlemskapet.
