Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Styrer mot lysere tider
Norges Handikapforbund har lagt bak seg en tung høst og en mørk vinter. Nå er generalsekretær Arnstein Grendahl sikker på at det går mot lysere tider.
Tekst: Ivar Kvistum | Foto: Erik Norrud
UT AV MØRKETIDA: Arnstein Grendahl har ledet NHF-administrasjonen gjennom den vanskeligste perioden i organisasjonens 81-årige historie. Nå går det mot lysere tider.
Arnstein Grendahl strøk «assisterende» fra visittkortet og overtok som generalsekretær i Norges Handikapforbund i fjor sommer. Han visste at organisasjonen sto foran den vanskeligste høsten i organisasjonens 81-årige historie. Helt siden staten monopoliserte spilleautomater og dermed rev bort store deler av det økonomiske fundamentet, har NHF vært i trøbbel, i likhet med mange andre organisasjoner. Nye inntektskilder har ikke vokst raskt nok til å erstatte de gamle annet enn et stykke på vei.
Dermed var det ingen vei utenom. Nitten og et halvt årsverk måtte bort, for å gjenvinne balansen mellom utgifter og sterkt reduserte inntekter.
– Det har ikke vært hyggelig, nei. Det var min jobb å fronte budskapet om det vi måtte gjennom. Og jeg visste at mange av dem jeg snakket til, ville komme til å bli overtallige og miste jobben. Hvem det kom til å gjelde, ville først bli avgjort i løpet av prosessen. Men det måtte jo bli noen av dem som var til stede i rommet.
Verdig og profesjonelt
Latteren sitter vanligvis løst hos Arnstein Grendahl, men ikke når han snakker om dette. De siste månedene har tatt på. Han har vært nødt til å komme med dårlige nyheter mange ganger, til så mange kolleger som han har jobbet og ledd sammen med i mange år.
– Det var en del av en rolle som jeg har sagt ja til å påta meg. Heldigvis er jeg et slikt menneske som sovner om kvelden. Prosessene i Handikapforbundet har ikke kostet meg nattesøvnen, men ellers har tankene gått nesten døgnet rundt. Det har ikke vært mye hjemmeliv på meg i det siste, for å si det sånn.
I løpet av prosessen har Arnstein blitt imponert over de folka han jobber med. Mange av dem har betalt den høyeste prisen for Handikapforbundets økonomiske problemer.
– Det har vært en utrolig verdighet. Folk som har fått beskjed om at de er overtallige, har vært opptatt av å fullføre arbeidsoppgavene sine skikkelig og profesjonelt, eller overlate dem til andre på en ryddig måte. Mange har gitt uttrykk for hvor viktig det er at det fortsatt finnes et Norges Handikapforbund i fremtiden. Ingen, verken enkeltpersoner eller fagorganisasjoner, har satt spørsmålstegn ved nødvendigheten av det som skjer. Uten denne holdningen hadde vi ikke klart å finne så gode løsninger som vi har gjort.
IMPONERT AV STABEN: Arnstein Grendahl er imponert over verdigheten og verdiene som bor i de ansatte i Norges Handikapforbund.
Pokker, hva skjer nå?
– Du visste at organisasjonen sto foran en veldig tung økt da Lars Ødegård gikk av i fjor vår. Var det fristende heller å bli sittende stille i båten der du var, som assisterende generalsekretær?
– Nå var jo det en av stillingene som forsvant i prosessen, så det var ikke noe alternativ. Men da Lars sluttet, gikk det absolutt ingen tanke gjennom hodet mitt om at nå var det min tur. Jeg tenkte heller: pokker, hva skjer nå?
Rutinemessig ble Grendahl konstituert som generalsekretær, en posisjon han har fungert i tidligere også. Så ble han spurt om å stille som kandidat til stillingen, og han ble ansatt av sentralstyret uten at jobben ble utlyst.
– Hvis det skulle ansettes en generalsekretær utenfra, ville det tatt tid. Da måtte vi ha ventet med hele nedbemanningen for at den nye skulle fått mulighet til å prege prosessen og den nye organisasjonen. En utsettelse hadde derfor påført oss nye og enda større tap. Da jeg ble spurt om å stille, visste jeg at jeg hadde både ledergruppa og organisasjonen i ryggen. Så jeg sa ja, under forutsetning av at jeg fikk full tillit. Jeg gjorde det klart at jeg ikke ville ha søkt dersom stillingen hadde blitt lyst ut.
– Du etterfølger en høyt profilert generalsekretær som har vært i stillingen i 17 år, og som var forbundsleder i seks år før det. Lars Ødegård er kanskje det nærmeste vi kommer en politisk kjendis i NHF. Dere er ganske forskjellige?
– Da han var generalsekretær og jeg var assisterende, brukte vi å si at han var utenriksminister og jeg var innenriksminister. Jeg er ikke redd for medias søkelys og stiller opp på det som er nødvendig. Men det er klart at jeg ikke er noen Nelson Mandela eller folketaler. Samtidig har jeg mine sterke sider, jeg også. Jeg er en involverende og synlig leder. Og jeg tør å ta avgjørelser, noe jeg ikke minst har vist i høst. Jeg kjenner organisasjonen svært godt, forstår dynamikken mellom ansatte og tillitsvalgte, at vi som administrasjon skal være deres apparat samtidig som vi er gitt mye frihet. Og jeg har tenkt å være med videre.
Ble demonstrert mot av NHF
Den opprinnelige barnevernspedagogen fra Romerike, med tidlige barneår i Torvikbukt på Nordmøre, ble ansatt i NHF allerede i 1989. Stillingen var organisasjonskonsulent i det daværende Oslo fylkeslag. Etter ti år meldte han overgang til hovedkontoret, som leder for den nye organisasjonsavdelingen. I 2008 ble han assisterende generalsekretær, med særlig ansvar for regionene. De som erstattet de tidligere fylkeslagene i Handikapforbundet.
At Arnstein Grendahl kjenner organisasjonen godt, er det overhodet ingen som betviler. Den første knallharde leksjonen fikk han allerede to uker etter at han begynte i NHF. Den blodferske organisasjonskonsulenten i Oslo befant seg plutselig i en situasjon hvor han ble demonstrert mot av rasende aksjonister fra sin nye arbeidsgiver.
– Det var den tiden NHF var veldig opptatt av å kjempe for omsorgsboliger i stedet for flere sykehjem. Jeg satt i kommunestyret i Skedsmo for SV og ledet hovedutvalget for helse og sosial. Vi skulle vedta å bygge nytt sykehjem på Skjetten. Handikapforbundet hadde mobilisert til protestdemonstrasjon med plakater og slagord. Vi politikere måtte gå kanossagang inn i kommunestyresalen mellom demonstrantene. Du kan si jeg møtte meg sjøl skikkelig i døra, bokstavelig talt. En drømmestart på karrieren i NHF!
I åtte år var Arnstein Grendahl leder for det tunge hovedutvalget for helse- og sosial i Skedsmo. Det var den politiske interessen som motiverte ham til å søke jobb i Handikapforbundet. Verdisynet som organisasjonen bygger på, matchet hans eget. Noen direkte personlig forbindelse til organisasjonen hadde han ikke.
– Det eneste er jo at jeg stammer litt. Men jeg vil ikke si at det gjør meg funksjonshemmet. Andre som stammer mer enn meg, kan nok oppleve det som en funksjonsnedsettelse.
Passelig handikap
I en periode i barndommen var han på det logopediske senteret Bredtvet i Oslo et par ganger i uka.
– Vi bodde på Strømmen den gangen. Jeg skulle ta toget til Nyland i Groruddalen. Jeg visste at jeg stammet på N, så jeg drev med alle mulige omskrivinger; kjøpte billett til «stasjonen etter Grorud» og sånn. Men så ble jeg presset til å utfordre meg selv slik at jeg ble kvitt frykten. Jeg lærte å tro på meg selv, tross stammingen.
Selv om Arnstein Grendahl ikke regner seg som funksjonshemmet på grunn av stammingen, er det et velkjent faktum og en stående vits at han har et annet handikap: 23,7. I golf.
– Er det bra?
– Ikke så veldig. Du begynner på 36, og de som virkelig er gode, har under 10. Jeg synes det er veldig ålreit å spille golf. Det er et godt miljø, og jeg bruker enhver anledning til å selge inn holdninger til andre golfere. Det er jo det vi selger i Handikapforbundet: holdninger.
– Ja, hvilke holdninger til funksjonshemmede møter du på golfbanen?
– Det er veldig mye stakkarsliggjøring. Folk synes veldig synd på. Jeg prøver å få folk til å tenke annerledes. Jeg forteller om samfunnsskapte barrierer og diskriminering som hindrer deltakelse. Og jeg opplever at folk skjønner det, når de først får det forklart.
Slagkraftig og kompetent
Arnstein Grendahl er overbevist om at Norges Handikapforbund fortsatt har slagkraft til å prege samfunnet med dette budskapet. Selv om kriseåret kan ha skapt et annet inntrykk.
– Vi har fortsatt rundt 50 meget oppegående ansatte i NHF. Og vi har cirka 1500 tillitsvalgte landet rundt, mange av dem er sentralt plassert i kommunale råd og andre sammenhenger hvor de øver innflytelse. Vi er fortsatt slagkraftige. Mitt fokus framover blir å styrke det frivillige apparatet med mer skolering og kunnskap. Da får vi enda bedre forutsetninger for å stå i kampen.
Samtidig innser Grendahl at Handikapforbundet sliter med en aldrende medlemsmasse og høy gjennomsnittsalder på mange av de tillitsvalgte. Det blir en stor utfordring å forynge organisasjonen ved å engasjere flere unge.
– Samtidig består ledergruppa i administrasjonen bare av veteraner som har vært ansatt i forbundet i lang tid. Hadde det ikke vært lurt med litt friskt blod nå når organisasjonen så sårt trenger fornyelse?
– Jeg mener at ledergruppa er faglig sterk, og at den kan gi meg de rådene jeg har behov for. I den situasjonen vi er i, har vi behov for kontinuitet på ledersiden. Samtidig ser jeg at det ikke er bare heldig at vi styres av en gjeng sekstiåringer. Om noen år blir nesten alle pensjonister omtrent samtidig. Dette er en utfordring vi har på agendaen.
Fortsatt kampvilje
Nå når nedbemanningsprosessen er over, har jobben startet med å bygge en organisasjon for fremtiden. Utfordringene står i kø, men Arnstein Grendahl er optimist.
– Hvor er Norges Handikapforbund om tre år?
–Jeg har ingen forventninger om at administrasjonen skal vokse ut over det nivået vi er på i dag, men jeg tror vi skal ha klart å finne et nivå som er bærekraftig i forhold til de inntektene vi har. Og så tror jeg vi skal klare å opprettholde en desentralisert struktur med regioner som i dag. Ikke minst håper jeg vi skal ha fått på plass et arbeid for å gjøre gi ungdomsforbundet et løft og få flere yngre mennesker til å engasjere seg i interessepolitikken.
Arnstein Grendahl tenker seg om. Det administrative og organisatoriske tar mye plass i hverdagen, men det er fortsatt politikk det handler om.
– Tre år? Det er jo ikke så lenge. Men i det minste må vi ha fått på plass en rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse innen den tid. Og at byggebransjens holdning til universell utforming har endret seg, slik at vi slipper å slåss hver eneste gang.
For noen ganger er det nødvendig å si fra tydelig, slik at beslutningstakere viker blikket og må se beskjemmet i gulvet, slik Arnstein Grendahl selv opplevde den gangen i kommunestyresalen i 1989. Etter den gangen har han selv vært med på mange liknende demonstrasjoner, og han ser gjerne at det blir flere.
– Jeg demonstrerer gjerne igjen. For de verdiene som Handikapforbundet står for.
ARNSTEIN GRENDAHL |
|
Profesjonelt: Aktuell fordi: |
