Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Barndommen som funksjonshemmet
I denne personlige fortellingen skriver Mohammad Yousaf Nazmi blant annet om viktigheten av å se og inkludere funksjonshemmede barn.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Barn over hele verden symboliserer glede, kjærlighet og uskyld. For de fleste er barndommen den vakreste tiden i livet – full av lek og drømmer.
Men når et barn blir født med en funksjonsnedsettelse, blir barndommen annerledes. Den fylles med utfordringer, men også med tro, tålmodighet og kjærlighet.
Dette er historien om Yousaf, en gutt som ble født ikke i en stor by, men i en vakker og fredelig landsby. Landsbyens folk var enkle, varme og fulle av omsorg. Helt fra barndommen var Yousaf annerledes enn de andre barna, men ingen i landsbyen så på ham som svak. De elsket ham dypt.
Når han gikk gjennom de små gatene sammen med foreldrene, smilte folk og sa:
“Gud har skapt ham for et spesielt formål.”
Foreldrene hans gjorde alt for at han aldri skulle føle seg mindre verdt. Moren pleide å si:
“Min sønn, Gud har gjort deg annerledes, ikke svak.”
Disse ordene ble en styrke i hjertet hans.
Han kunne ikke løpe og leke som de andre barna, men drømmene hans var store. Når barna løp på jordene, pleide Yousaf å se på dem og smile mens han tenkte:
“Jeg kan ikke løpe, men tankene mine kan fly.”
Barndommen hans ble en vakker blanding av kjærlighet, mot og tålmodighet. De eldre i landsbyen brydde seg om ham, og barna samlet seg ofte rundt ham for å høre historier. Yousaf hadde funnet sin plass i alles hjerter.
Da Yousaf ble 13 år gammel, tok livet en ny vending. Familien flyttet til Norge – et nytt land, et nytt språk, et nytt klima og nye mennesker.
I begynnelsen var alt vanskelig og fremmed, men Yousaf ga aldri opp.
Han begynte på skole i Norge, lærte språket, jobbet hardt og viste at ingenting er umulig hvis man har vilje.
Lærerne likte ham veldig godt. En av dem sa en dag:
“Yousaf, beina dine er kanskje svake, men tankene dine løper raskere enn alle andres.”
Yousaf fullførte utdanningen sin og bygde et verdig liv. Han pleide å si:
“Jeg kan ikke gå raskt, men Gud har gitt meg kunnskap og styrke i sinnet.”
Etter hvert kom kjærligheten inn i livet hans.
Han giftet seg – vielsen ble holdt over telefon, og kort tid etter kom kona hans fra Pakistan til Norge.
Sammen startet de et nytt og vakkert kapittel i livet.
Gud velsignet Yousaf med tre barn: en sønn i 1992, en datter i 1995 og en sønn i 1997.
Han oppdro barna sine med kjærlighet, tro og utdanning. Han pleide å si:
“Jeg vil gi barna mine alt det jeg selv aldri fikk – ikke med klage, men med takknemlighet.”
I dag er alle tre barna voksne, gift og vellykkede. De jobber som lærere, og lever trygge og lykkelige liv.
Yousaf har også et fem år gammelt barnebarn, som fyller huset med latter og glede – hans stolthet og livets lys.
Nå lever Yousaf et fredelig og takknemlig liv. Han sier ofte:
“Gud gjorde meg svak i kroppen, men sterk i troen.
Jeg har sett smerte, men jeg har også funnet tålmodighet.
Nå lever jeg omgitt av kjærlighet, barn og et barnebarn – dette er min største velsignelse.”
Yousafs historie lærer oss at funksjonshemning ikke er en svakhet, men en test som viser menneskets sanne styrke.
Hvis samfunnet forstår at også slike barn drømmer, føler og elsker, kan vi virkelig kalle oss menneskelige.
Til slutt lar Yousaf hjertet sitt si disse ordene:
“Mine skritt er langsomme, men troen min er rask.
Jeg er ikke svak – Gud har bare endret måten jeg flyr på.”
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
