Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

De tre i et debattpanel. I forgrunnen er kamerastativene brukt under webinaret.
SLÅR ALARM: Stortingsrepresentant Tore Hagebakken (til venstre) og forbundsleder Jens Petter Gitlesen i Norsk Forbund for Utivklingshemmede frykter at institusjonsomsorgen er på vei tilbake. Ordfører i Gjøvik Torvild Sveen (til høyre) deler bekymringen og viser til at hans kommune har fastslått et prinsipp om at ingen bofellesskap skal ha flere enn seks beboere. (Foto: Ivar Kvistum)

Frykt for at utviklingshemmede er på vei tilbake til institusjonene

Forskere, politikere og interesseorganisasjoner slår alarm om at utviklingshemmede er i ferd med å bli dyttet tilbake til et liv på institusjon, stikk i strid med vedtatt politikk og menneskerettslige forpliktelser.

Av Ivar Kvistum
Publisert 11.09.2020 17:08

Etter at Stortinget vedtok den såkalte HVPU-reformen i 1988, skulle det bli slutt på institusjonene.

I stedet skulle mennesker med utviklingshemning få bo i sine egne boliger, i alminnelige nabolag.

Funksjonshemmedes rett til selv «å velge bosted og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre», er også nedfelt i artikkel 19 i FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter.

Feil vei

Men nå, 25 år etter at HVPU-reformen skulle vært fullt gjennomført, blinker varsellampene både i interesseorganisasjoner, hos forskere og blant politikere.

– Utviklingen går feil vei, advarer stortingsrepresentant Tore Hagebakken (Ap).

Han er bekymret for at boligtilbudet for personer med utviklingshemning utvikler seg til å likne mer og mer på institusjoner – stikk i strid med vedtatt politikk og menneskerettslige forpliktelser.

– Dette er en situasjon vi må ta tak i, understreker stortingsrepresentanten.

Vi trenger handling

Nylig tok Hagebakken opp bekymringen i et spørsmål til kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup, der han ville vite om regjeringen har vurdert å gjøre noe for å «hindre reinstitusjonalisering av mennesker med utviklingshemning og sikre en utvikling i samsvar med nasjonale føringer, internasjonale forpliktelser og vår gjeldende nasjonale boligpolitikk?»

Astrups svar inneholder ingen konkrete tiltak som Hagebakken etterlyser. I stedet viser statsråden til at regjeringen vil sørge for å skaffe mer kunnskap.

– Svaret viser at han forstår at det er noen utfordringer her. Men det holder ikke med flere rapporter. Vi trenger handling, kommenterer Tore Hagebakken.

Det holder ikke med flere rapporter. Vi trenger handling

Flere bor sammen

Hagebakken er ikke alene om bekymringen. Torsdag 10. september arrangerte Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) et webinar der man satte søkelyset på bosituasjonen for mennesker med utviklingshemning.

Der sa forsker ved NTNU Samfunnsforskning, Jan Tøssebro, at bofellesskapene er blitt stadig større siden midt på 1990-tallet.

I gjennomsnitt er det nå rundt åtte personer som bor sammen. Og oftere blir flere bofellesskap plassert nær hverandre, noen ganger i samme bygning.

– Å bygge for flere enn ti, ble knapt nok gjort under institusjonsomsorgen etter 1980, bemerket Tøssebro.

De to i samtale.

NOE MÅ GJØRES: Stortingsrepresentant Tore Hagebakken og forbundsleder Jens Petter Gitlesen i Norsk Forbund for Utviklingshemmede krever handling mot re-institusjonalisering. (Foto: Ivar Kvistum)

Hele livet i tøfler

Inntrykket av at det går i feil retning blir bekreftet av Norsk Forbund for Utviklingshemmede.

– Den største mengden klagesaker vi behandler, handler om å få ha et eget hjem, å få beholde det så lenge du ønsker og ikke bli tvunget til å flytte, sa generalsekretær Hedvig Ekberg på seminaret.

Det er ikke bare antallet boenheter på samme sted eller i samme bygning som er utfordringen. Ekberg pekte også på organiseringen av tjenestetilbudet som en driver for å skape «institusjoner».

For eksempel:

– Kommunene ser en økonomisk fordel ved å legge dagtilbudet vegg i vegg med boligen. Det er jo kjempefint, for hvem vil vel ikke leve hele livet med tøflene på, bemerket hun sarkastisk.

Kommunene ser en økonomisk fordel ved å legge dagtilbudet vegg i vegg med boligen. Det er jo kjempefint, for hvem vil vel ikke leve hele livet med tøflene på.

Både lovverket og CRPD er utvetydig: Den enkelte har rett til å bo der han eller hun vil, og du skal kunne velge boform selv. Dette ligger fast, men Hedvig Ekberg peker på en annen endring som gjør det vanskeligere for den enkelte å hevde denne retten: det legges større vekt på kommunalt selvstyre i klagesakene for fylkesmannen.

– Det kommunale selvstyret trumfer konvensjonen, sa hun.

Økonomiske begrensninger

To ordførere, Torvild Sveen fra Gjøvik og Nils Røhne fra Stange, viste til at stadig strammere kommuneøkonomi legger begrensninger på hvilke tjenester det er mulig for kommunene å gi.

Kuttene i den statlige støtten til særlig ressurskrevende tjenester er med på å begrense kommunenes handlingsrom.

– Alle er enige om at vi ikke skal ha institusjonsliknende boformer. Men det er problematisk å si at det er antallet boenheter avgjør om det er institusjonsliknende eller ikke, sa områdedirektør Helge Eide i kommunesektorens organisasjon, KS.

Tore Hagebakken kom ordførerne og KS i møte når det gjelder presset på kommuneøkonomien.

– Jeg forstår økonomiargumentet. Men nå er det unødvendig tøffe tider, og vi trenger noen prinsipper. Folk får ikke det de har krav på, nemlig individuelle tjenester, sa Tore Hagebakken.

Portrettfoto av Eli Knøsen.

UTSATT GRUPPE: Utviklingshemmede er en gruppe som står så svakt at det ikke har noen følger å bryte deres rettigheter, mener seniorrådgiver Eli Knøsen hos LDO. (Foto: Ivar Kvistum)

Lav status

Rundt 100 personer fulgte webinaret til Likestillings- og diskrimineringsombudet.

LDO har tilsynsansvar for CRPD i Norge, og utviklingshemmedes bosituasjon er et viktig menneskerettslig spørsmål, understreker seniorrådgiver Eli Knøsen.

– Hverdagslivet til utviklingshemmede handler mye om tvang og makt. Det handler om at de fratas selvbestemmelse og rettslig handleevne, om kollektivisering av tjenester og bolig. Dette er en gruppe som har så lav status at det ikke får noen følger å bryte deres rettigheter. Derfor er det et så stort gap mellom nasjonale retningslinjer og kommunenes praksis, sier Knøsen til Handikapnytt.

Du kan se opptak av LDOs webinar om utviklingshemmedes bosituasjon ved å klikke her (ekstern lenke).

Kjære leser!

Vi vil gjerne be deg om en liten tjeneste. Handikapnytt.no er et nettsted uten noen form for betalingsmur. Det er fordi vi ønsker å nå ut til flest mulig med vesentlig journalistikk om funksjonshemmedes rettigheter og levekår.
Men det koster penger å lage innholdet, og vi mottar ingen pressestøtte.

Vil du hjelpe oss å finansiere journalistikken som ingen andre enn Handikapnytt lager?
Det kan du gjøre ved å vippse for eksempel 25 kroner til 526030.

Pengene går uavkortet til å lage Handikapnytt. Tusen takk for ditt bidrag.

Hilsen redaksjonen

 


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.