Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Funksjonshindrede avdemokratiserer ikke samfunnet
Professor emeritus Ole Gjems-Onstad hevdet for en tid tilbake i Rett24 at inkorporering av CRPD i menneskerettsloven avdemokratiserer samfunnet. Det er en påstand som både menneskelig og juridisk faller på sin egen urimelighet.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Etter Geirs arbeid gjennom jussen i flere tiår, og Elisabeths erfaringer fra kampen for LHBT+ -rettigheter, og som tidligere og nåværende leder for et parti som setter kampen mot utenforskap først, kjenner vi denne argumentasjonen altfor godt: Når en gruppe endelig løftes fram og gis grunnleggende beskyttelse, beskrives det som et problem – ikke et fremskritt.
LES OGSÅ: Ole Gjems-Onstads kronikk i Rett24 (ekstern lenke, åpnes i ny fane).
Det er ikke funksjonshindredes rettigheter som truer demokratiet. Trusselen mot demokratiet ligger snarere i det at noen av oss ikke skal få samme muligheter som andre: Nemlig holdningene om at funksjonshindrede plikter å si fra seg sitt rettsvern fordi resten av samfunnet skal slippe å forholde seg til dem.
I sitt innlegg applauderer Gjems-Onstad langt på vei lagmannsrettens opprettholdelse av at Frode Stenrud, som er blind, nektes plass som meddommer. Nå har Høyesterett endret dommen og gitt Stensrud medhold. Dette var en riktig og viktig dom. Uten at også mennesker med funksjonsnedsettelser kan være en del av dommerstanden, vil ikke norsk rett kunne legitimere seg selv i tilfredsstillende grad.
Dommen synliggjør hvordan demokratiet styrkes når systemene tilpasses mennesker, og hvordan rettsstaten svekkes når grupper skyves ut gjennom generelle antakelser.
LES OGSÅ: Får være meddommer (lenke).
Høyesterett forstår dermed noe Gjems-Onstad ikke forstår. Aksepterer samfunnet Gjems-Onstads argumentasjon, er den en langt større trussel enn hva enn han måtte mene at funksjonshindrede er i stand til.
Når rettigheter fremstilles som byrder
Gjems-Onstad hevder at funksjonshindredes rettigheter fratar andre innbyggere deres rettigheter. Han skaper inntrykket av at når en funksjonshindret griper en rettighet, røsker han den ut av hendene på en annen.
Dette er en retorikk som er farlig enkel og politisk destruktiv. Ingen demokratisk rettsstat kan fungere hvis vernet for minoriteter oppfattes som en gave man kan ta tilbake når det blir upraktisk. Rettigheter skapes, de stjeles ikke. Dette har Norge lært gjennom arbeidstakeres kamp for rettigheter i 100 år. Det har gjort Norge til et bedre sted å leve.
Vi har begge både gjennom organisasjoner og jobb møtt mange mennesker som har fallt utenfor. Geir har også brukt store deler av arbeidslivet på å representere dem. Det som kjennetegner disse sakene, er ikke at rettighetene deres tar noe fra andre, men at de ofte ikke får den beskyttelsen de allerede har krav på. Å antyde at denne kampen er moralsk uforsvarlig, slik Gjems-Onstad gjør når han ber funksjonshindrede gi avkall på sine rettigheter i fellesskapets navn, er både juridisk misforstått og politisk uverdig.
Ingen demokratisk rettsstat kan fungere hvis vernet for minoriteter oppfattes som en gave man kan ta tilbake når det blir upraktisk.
Rettigheter vil historisk sett alltid være mangelvare. Vi skal selvsagt ta hensyn til hverandres kamper, men det er ikke synonymt med at en gruppe skal si fra seg plassen i køen bare fordi andre står der i samme ærend. Det er det som ville vært avdemokratiserende, og en direkte vei inn i utenforskapet. Når mennesker tvinges (eller plikter, som Gjems-Onstad sier) ut i utenforskap, svekkes både fellesskap, økonomi og demokratisk tillit. Å redusere funksjonshindredes menneskerettigheter til en kostnadspost er ikke bare juridisk feil – det er politisk farlig.
Når svake grupper gjøres til syndebukker
I Partiet Sentrum snakker vi ofte om utenforskap – og det er ikke tilfeldig. Det er fordi vi ser hvordan samfunnet gang på gang vender seg mot de som allerede har minst. Det gjelder barn som faller av i skolen, manglende respekt for ulikheter, mennesker som ikke får helsehjelpen de trenger og funksjonshemmede som møter urett både i det fysiske og det juridiske landskapet.
Gjems-Onstad hevder at CRPD helliggjør funksjonshemmede. Påstanden er absurd. Det er ingenting «hellig» ved å be om få mulighet til å komme inn hovedinngangen istedenfor bakdøra, en skole som forstår hver enkelt elevs behov eller et arbeidsliv som ikke ekskluderer deg. Hvis disse kravene truer demokratiet, da har demokratiet større problemer enn assistansebehov, inkluderende arbeidsliv og rullestolramper.
En jurist bør vite bedre
Alle disse «ovenfra og ned»-holdningene er tydeligvis ikke nok. Gjems-Onstad velger å samtidig kaste rundt seg med stråmannargumenter om at hans meningsmotstandere mener at rike stater som Norge har «uuttømmelige ressurser» de bør bruke på funksjonsnedsatte. Dette er en uakseptabel fordumming av en ressurssterk samfunnsgruppe, med stort engasjement og kunnskap om verden rundt seg.
Ingen som arbeider for likestilling mener Norge har utømmelige midler. Det vi ønsker, er tvert imot at alle mennesker blir sett på som resurser, og at vi utvikler standarder som gjør at flere kan bo for seg selv, ta utdannelse, og komme i jobb. Kort sagt – være til nytte i samfunnet.
Av:
Geir Lippestad, tidligere leder i Partiet Sentrum
Elisabeth Meling, nåværende leder i Partiet Sentrum
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no
