De fleste dommene om hatefulle ytringer de siste årene handler om ytringer rettet mot enkeltpersoner. Det viser en gjennomgang gjort av Klassekampen.

– Vi har sett en utvikling fra at paragrafen primært ble brukt til samfunnsvern mot antisemittiske eller fremmedfiendtlige partier som Hvit Valgallianse og Vigrid, sier Kierulf, som er førsteamanuensis ved institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

Kravet om at ytringen skal være framsatt offentlig, tilsier også at det er effekten ytringen skaper hos tilhørerne som er retningsgivende, ikke den fæle følelsen det er personlig å bli utsatt for krenkelse, mener hun.

Straffelovens paragraf 185, som gjerne kalles rasismeparagrafen, er ikke bare rettet mot rasistiske ytringer som rammer individer med en annen hudfarge eller annen etnisk eller nasjonal opprinnelse. Den gjelder også ytringer som er diskriminerende overfor personer på grunnlag av homofil legning, leveform eller orientering samt på grunn av religion og livssyn.

Straffebudet ble i juni 2013 utvidet til å omfatte krenkende uttalelser som har sammenheng med nedsatt funksjonsevne.

Fra 2021 er det også straffbart å fremsette hatefulle ytringer mot noen på grunn av deres kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk og generelt deres seksuelle orientering.

I august foreslo Ytringsfrihetskommisjonen å forenkle ordlyden i paragrafen.

– Når rapporten blir sendt på høring, bør Stortinget også vurdere å endre paragrafen slik at den verner om det som var intensjonen, sier Kierulf til Klassekampen.

Kierulf presiserer at både enkeltpersoner og grupper bør ha et strafferettslig vern mot hatytringer og sier at paragraf 266 i straffeloven om hensynsløs atferd kan ramme noen av ytringene som i dag faller innunder rasismeparagrafen.

– Det er kanskje sånn at sjikane av minoritetspersoner er en type samfunnsutfordring som er mer prekær enn tidligere og derfor burde ha et eget straffebud, sier Kierulf.

(©NTB)