Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Tvang og maktbruk mot utviklingshemmede er ute av kontroll

Av: Guro Waksvik
Publisert 25.10.2016 09:31

Mange ganger har «Bente» opplevd å bli lagt hardt i bakken av dem som er satt til å gi henne omsorg og trygghet. I Norge er tvang og maktbruk mot utviklingshemmede ute av kontroll, advarer organisasjoner og forskere.

Det såkalte Rettighetsutvalget la nylig fram sin utredning om rettssikkerheten og levekår for mennesker med utviklingshemning, og hvordan menneskerettighetene til denne gruppa kan oppfylles.

Klikk her for å lese pressemeldingen fra overrekkelsen av Rettighetsutvalgets utredning (ekstern lenke).

Utvalget dokumenterer blant annet utstrakt bruk av diskriminerende,vilkårlig og ulovlig tvang overfor utviklingshemmede.

I denne artikkelen setter vi søkelyset på tvangsproblematikken. Artikkelens to først på trykk i Handikapnytt 03/16.

Omsorg under tvang

For «Anne» og datteren «Bente» har gjentakende bruk av tvang ført til frustrasjoner, fortvilelse og sinne. Makt og tvang har det vært altfor mye av, slår Anne fast.

Bente er utviklingshemmet etter en skade i forbindelse med fødselen. Siden hun ble voksen, har hun bodd i ulike boliger i kommunen. Når Handikapnytt møter henne, er hun på besøk hos moren.

Både mor og datter er opprørte. I dette intervjuet har Handikapnytt valgt å anonymisere. Bente og Anne er ikke deres virkelige navn.

– Jeg er sint. Jeg vil ordne opp selv. Jeg vil bestemme selv, sier Bente.

Hun forteller om en hendelse som skjedde for ikke lenge siden. Hun hadde bestemt seg for å trosse forbudet mot å bevege seg ut alene og tok bussen til byen.

– Da de ansatte oppdaget at jeg var borte, la de avgårde etter meg. Tre stykker i bil. Etter en stund fant de meg utenfor blokka til mor, forteller Bente.

Hun ble lagt i bakken av tre menn og slept inn i bilen. Dette var ikke første gang det skjedde, og Bente blir alltid veldig lei seg.

– Nå vil jeg ikke snakke mer om dette, sier Bente bestemt.

Mor fortsetter: – Jeg mener episoden kunne vært løst på en fredelig og rolig måte. De kunne latt henne komme opp hit først, og deretter fått henne til å bli med frivillig.

Nedverdigende

Det har vært mange liknende hendelser. En gang hun ble lagt i bakken, ble hun kliss våt fra nakken og ned.

– Det er nedverdigende behandling. Bente blir sint og fortvilet. Etterpå vil hun helst glemme alt sammen.

En annen gang skulle Anne følge datteren til legen. De satt på venterommet da personalet fra boligen kom.

– Da begynte hun å hylskirke. Jeg spurte henne hvorfor. De har vært stygge med meg, svarte hun. Inne hos legen fikk jeg se at hun var blodig og blå over hele baken og nedover lårene. Både legen og jeg ble sjokkerte.

For om lag to år siden var Bente på en liten ferietur sammen med personalet i boligen hun på den tiden bodde i.

– Jeg gikk innom leiligheten hennes for å rydde litt. Da var alt hun eide fjernet. Det var bestemt at hun skulle flytte. Ingen av oss var informert, forteller Anne.

Da Bente kom tilbake fra ferieturen, ble hun plassert i en liten kjellerleilighet i en annen bydel, med ansatte hun ikke kjente fra før.

– Det var et helvete. Hun nektet å spise, og to stykker sto over henne og truet i henne maten.

Fotfulgt og lagt klokka 22

Det ble kort tid etter fattet tvangsvedtak etter kapittel 9 i Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven).

Formålet med reglene i kapittelet er å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade, og at bruk av tvang og makt skal forebygges og begrenses.

Tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overensstemmelse med brukerens eller pasientens selvbestemmelsesrett. Ingen skal behandles på en nedverdigende eller krenkende måte.

– Hun får ikke lov til å bevege seg fritt utenfor huset. Dersom hun vil ut for å lufte seg, blir hun fotfulgt av minst to ansatte. Når klokken var 22 måtte hun inn på rommet sitt for å legge seg, selv om hun var midt i et spennende tv program.

Den enkle løsningen

Bente er en av mange som opplever seg krenket fordi det altfor ofte blir brukt tvang og makt. I noen boliger for mennesker med utviklingshemning ser det ut til at bruk av tvang og makt er hverdagslige hendelser.

Dette har rettssosiolog Elisabeth Mork Fjeldvær sett nærmere på i avhandlingen «Bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede: Når loven og virkeligheten møtes».

– Bruk av tvang er svært inngripende, og står sterkt imot tanker om individets selvbestemmelsesrett, integritet og grunnleggende frihet og rettigheter. Å tvinge noen til å gjøre noe de ellers ikke ville gjort er forbudt etter straffeloven § 222. Men innen helse- og omsorgssektoren er det lover som åpner for å bruke tvang, sier Fjeldvær.

Hovedintensjonene med lovverket er å hindre utviklingshemmede å skade seg selv eller andre og å forebygge og begrense bruken av tvang og makt.

– De siste årene har den registrerte bruken av tvang økt. Men om den faktiske bruken har økt er usikkert. Jeg har et klart inntrykk av at det er mye tvang som ikke registreres. Enten fordi det er for tungvint eller fordi personalet ikke er klar over at det skal registreres. I mange kommuner er det stram økonomi, og personalet er presset på tid. Det handler om å få arbeidsoppgavene fort gjort. Da kan tvang og makt bli den enkle løsningen. Å insistere, overtale og motivere tar lenger tid, sier hun.

Hun mener årsakene kan være det store antallet ufaglærte, generell dårlig kjennskap til regelverket og kulturen på arbeidsplassene.

Krav på verdig behandling

Fjeldvær har vært ansatt som vitenskapelig assistent ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo, og jobber nå som fagkonsulent for funksjonshemmede i Gol kommune.

– Jeg var først i en prosjektstilling i kommunen, der jeg blant annet skulle ivareta brukerstemmen og se på selvbestemmelse for å unngå at brukerne ble overkjørt.

Kjære leser!

Vi vil gjerne be deg om en liten tjeneste. Handikapnytt.no er et nettsted uten noen form for betalingsmur. Det er fordi vi ønsker å nå ut til flest mulig med vesentlig journalistikk om funksjonshemmedes rettigheter og levekår.
Men det koster penger å lage innholdet, og vi mottar ingen pressestøtte.

Vil du hjelpe oss å finansiere journalistikken som ingen andre enn Handikapnytt lager?
Det kan du gjøre ved å vippse for eksempel 25 kroner til 526030.

Husk å velge kategorien «Kjøp og betal» i Vipps.

Pengene går uavkortet til å lage Handikapnytt. Tusen takk for ditt bidrag.

Hilsen redaksjonen

Rettssosiologen har et spesielt engasjement for dem som faller utenfor. Hun har bak seg syv år som miljøterapeut i flere boliger for utviklingshemmede og har sett alle varianter av tvang og makt: tvang hun mener var unødvendig, tvang som var nødvendig, men som ikke ble registrert, og tvangstiltak der tvang ble praktisert ut over selve vedtaket.

– Alle har krav på å bli verdig behandlet, men i praksis er det ikke alltid slik, sier Fjeldvær.

Kulturen er avgjørende

Lovverket skulle også sikre utviklingshemmedes integritet og selvbestemmelse, med livskvalitet, menneskeverd, autonomi og grunnleggende rettigheter som sentrale mål.

Den viktigste beskyttelsen mot krenkende behandling og overgrep ligger i omsorgsmiljøenes verdier og holdninger. Holdningsendring og økt bevissthet rundt tvang og makt blant personalet er også en av lovverkets intensjoner.

– Holdninger og etikk ligger i kulturen. De kan ha så mange prosedyrer og rutiner de vil, men det hjelper lite hvis de ligger i en perm. Det er kulturen som sier noe om hvordan den enkelte blir ivaretatt, sier Fjeldvær.

Hun ser ofte at det blir tatt avgjørelser over hodet på beboere, på bekostning av selvbestemmelse og medvirkning.

– Av og til er det ikke nødvendigvis tvang, det er i de vanskelige gråsonene mellom ivaretakelse og overgrep. Det som for en bruker kan oppleves greit, kan for en annen føles som tvang. Det er stort sprang i funksjonsnivå og kognitiv kapasitet blant beboerne. Hva som føles som overgrep er individuelt.

Det er et problem at det finnes lite forskning og kunnskap om faktisk bruk av tvang. Det blir ofte synsing og inntrykk. Hun mener det er et stort problem.

– Det er ikke til å stikke under en stol at utviklingshemmede er en lite prioritert gruppe.

Strengere overvåket enn kriminelle

Juridisk rådgiver Hedvig Ekberg i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) får ukentlig henvendelser fra fortvilte pårørende.

– Ofte handler det om tvangstiltak som er så omfattende at det medfører store begrensninger. Det kan være alt fra å sperre inne, fotfølge eller ta fra dem rettigheter eller eiendeler. Vedtakene begrunnes med at de skal beskyttes mot å skade seg selv. Ofte medfører vedtakene brudd på menneskerettighetene. Noen blir strengere overvåket enn kriminelle, forteller Ekberg.

En annen kategori av klager handler om hvordan kommunene dekker seg bak lovverket. De unnlater å gjøre nødvendige grep, fordi det ikke foreligger vedtak om tvang og makt.

– Det kan for eksempel dreie seg om overvekt. Mange med utviklingshemning er inaktive og går opp i vekt når de flytter ut fra foreldrehjemmet. Vil de ikke bli med på tur, sier de ansatte at det er brukernes valg, og de ikke kan gå inn med tvang og makt. Å prøve å overtale og motivere ser ut til å være mer krevende enn å gjemme seg bak regelverket.

Ekberg mener at mange ansatte dekker seg bak merkelappen «utviklingshemmet» når det innføres tvangstiltak.

– De sier det handler om å beskytte, og bruker tvang og makt som en del av behandlingen. Det er vel ikke meningen med lovverket. Det fattes vedtak om alt fra å låse inn salmiakkflasker til å sette pleksiglass foran tv-skjermer. Det er dårlig ressursbruk. Bruken av vedtak er utvidet, og det er å gå i feil retning. Det fattes flere vedtak nå enn vi hadde trodd. Vi etterlyser bedre retningslinjer.

Tid, vilje og ressurser

– Det fattes unødvendige vedtak som kunne vært løst på helt andre måter. Noe ligger rett og slett i holdninger. Gruppen er klart diskriminert. Bare de med utviklingshemning lever under et slikt regime. Ingenting kommer av seg selv for denne gruppen. Mange av vedtakene medfører alvorlig inngripen i menneskeverdet, sier Ekberg.

Hun trekker fram et eksempel med en sykelig overvektig kvinne. Tilsynelatende var det ingen som kunne hjelpe henne.

– Etter en lang kamp fikk hun et tjenestetilbud som medførte at hun gikk ned 75 kilo, helt uten bruk av tvang og makt. Det handler om tid, vilje og ressurser. Det var mot alle odds, med beinhard innsats fra de rundt. Med innsats og engasjement kommer en langt. Ressurssterke engasjerte pårørende ser ut til å være avgjørende for å få til endringer og gode tilbud, slår NFU-juristen fast.

Flere pårørende har fortalt at de ser at tvang og makt blir nødvendig i boligen, selv om det aldri har vært nødvendig i foreldrehjemmet. Ekberg tror noe av årsaken skyldes stort gjennomtrekk av ansatte, noe som fører til utrygghet, manglende tilhørighet og dårlige relasjoner.

– Det blir mer og mer utagering. I noen kommuner vil de at så mange ansatte som mulig skal dele på de vanskeligste brukere. Det vil i praksis si en nedadgående spiral. Det bygges ikke relasjoner, og det blir liten trygghet og forutsigbarhet.

Hun nevner et annet eksempel der en ung mann ble stadig mer utagerende. Til slutt orket foreldrene nesten ikke å besøke ham.

– De sto på og fikk bygget et hus til ham med få, stabile personer og brukerstyrt personlig assistent (BPA). Nå er han ikke ha utagerende i det hele tatt.

Etterlyser samordnet regelverk

Det viser seg at de fleste tvangsvedtakene i praksis fornyes år etter år, selv om de i utgangspunktet bare fattes for 12 måneder.

– Der pårørende går til sak på grunn av omfattende vedtak, rekker saken akkurat å komme opp i tingretten før vedtaket går ut. Derfor når saken aldri et steg videre i rettssystemet, for utgåtte vedtak skal ikke behandles. Så fattes det likelydende vedtak. Det er vanskelig å hjelpe til i denne typen saker. Jeg har ennå ikke opplevd at vedtak er blitt opphevet, sier hun.

Paulsrud-utvalget ble opprettet av regjeringen i 2010 for å utrede og vurdere reglene for bruk av tvang i psykisk helsevern. Utvalget trakk spesielt fram at forholdet mellom psykisk helsevernloven og bruk av tvang overfor utviklingshemmede var problematisk. Utvalget foreslo å samordne reglene.

– Det er helt i tråd med hva vi ønsker. I et møte med helseminister Bent Høie nylig, ba vi ham om å se nærmere på dette slik at vi får et felles regelverk for alle, forteller Ekberg.

Store mørketall

I 2010 var det om lag 20.000 personer med diagnose som mottok kommunale omsorgstjenester. I 2015 fikk snaut 1.300 personer et vedtak om bruk av tvang og makt etter kapittel 9. I tillegg er det registrert uforutsett bruk av tvang og makt i nødsituasjoner.

Det vil si at det totalt var 2.000 personer som ble utsatt for registrert tvangsbruk i 2015. Det er omtrent ti prosent av dem som mottok tjenester hvis vi antar at antallet tjenestemottakere har holdt seg stabilt siden 2010.

– Det er i tillegg all grunn til å tro at det er store mørketall. Jeg vil tro at de fleste tilfellene av tvangsbruk aldri bli registrert, sier forbundsleder i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU), Jens Petter Gitlesen.

I 2005 ble det gjennomført et nasjonalt tilsyn av bruk av tvang og makt. I 75 prosent av de undersøkte tilfellene ble det avdekket ulovligheter.

– Etter det nedslående resultatet ble det gjennomført et nytt tilsyn året etter for å se om det var blitt bedre. Men resultatet var nøyaktig det samme. Siden er det ikke gjort flere nasjonale tilsyn. Problemet er at det ikke finnes sanksjonsmuligheter. Det eneste som skjer er at Fylkesmannen sender et brev der de ber kommunen om å rydde opp.

Statistikk fra Helsetilsynet viser at det er en vedvarende og økende vekst i antall personer med vedtak om tvangsbruk. Det er store variasjoner innad i fylkene. Ingen vet hva det skyldes.

Svakere rettsikkerhet enn kriminelle

Ifølge en rapport fra Sintef er 90 prosent av vedtakene blåkopi av vedtak som ble gjort året før.

– Det vil si at flere får vedtak som varer lengre enn en livstidsdom, vedtak som er dyptgripende over mange, mange år. Kriminelle har større rettsikkerhet enn personer under paragraf 9 i helse- og omsorgstjenesteloven. Vi kan ikke godta at dette foregår uten domstolsbehandling, sier Gitlesen.

Han ble nylig varslet om uregistrert tvangsbruk i et bofellesskap med fire personer.

– De levde under et oppdragelsesregime. De ansatte ville få beboerne til å oppføre seg bra, og brukte ren hundedressur med ros, belønning og straff. Resultatet var at det ble mer utagering. Alle har vi uvaner. Hva ville vi tenkt dersom noen kom inn i hjemmene våre og kontinuerlig irettesatte oss, spør han.

Gitlesen ser fram til en endring i lovverket, og håper det blir et diagnose-uavhengig lovverk.

– Et lovverk som er diagnosespesifisert, er diskriminerende og sekterisk. Vi mister samfunnsdebatten, noe som er en viktig kontrollmekanisme. Det bekymrer meg at ikke menneskerettighetsforkjemperne er mer på banen for denne gruppen.

Ønsker et kompetanseløft

I fjor leverte norske myndigheter sin første rapport til FN om hvordan vi oppfyller kravene i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

I tillegg leverte sivilsamfunnet en egen rapport til FN, anført av Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO). Der blir det hevdet at bruken av tvang og makt er ute av kontroll, og at det daglig skjer alvorlige brudd på menneskerettighetene. Det samme blir påpekt i en supplerende rapport fra Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Statssekretær Lisbeth Normann i Helse- og omsorgsdepartementet reagerer slik på anklagene om mye unødig tvangsbruk:

– Det er alvorlig at tvang brukes unødvendig. Vi vet hva tvang gjør med mennesker, og vi vil gjøre det vi kan for å redusere unødvendig tvang. Vi ser at dette er en utfordring for helsefeltet generelt, ikke bare for utviklingshemmede. Men det er klart at noen grupper er mer sårbare enn andre.

Hun vil ikke kommentere sivilsamfunnsrapporten spesielt, men bekrefter at de vil gå grundig gjennom den for å se om de er enige i konklusjonen. Hun mener årsakene til unødvendig bruk av tvang og makt handler om lav kompetanse, utydelig lovverk og uklar ledelse.

– Vi vet at økt kompetanse vil redusere bruken av tvang og makt. Vi ser alvorlig på at det gis dispensasjoner fra kompetansekravene for ansatte som arbeider i dette feltet. Vi vil gjeninnføre kompetansekravene i kommunen.

Mange melder at lovverket er uklart. Derfor har regjeringen startet arbeidet med å gjennomgå regelverket. Målet er et bedre og enklere lovverk.

– Vi er fornøyde med at vi har tatt initiativ til å starte denne jobben. Det er viktig at vi har et lovverk som bli forstått. I dag tolkes loven ulikt. Jeg tror nok også at kulturen på enkelte arbeidsplasser er uheldig. Det er store variasjoner. Det vil vi til livs. Vi ønsker å gjøre noe med uheldig praksis, understreker statssekretæren.

Regjeringen har begynt å se på hvordan regelverket som omhandler bruk av tvang kan forbedres. Et eget utvalg, det såkalte rettighetsutvalget har nettopp lagt fram sin utredning av hvilke endringer som er nødvendige for å sikre grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemning. Nasjonalt Kompetansemiljø om Utviklingshemming (NAKU) har fått midler for å undersøke hvordan denne gruppen blir ivaretatt.

Som en del av Kompetanseløft 2020 foreslås det en økt bevilgning på 30,7 millioner kroner til grunn-, videre- og etterutdanning for ansatte i omsorgssektoren.

– Vi vil heve statusen for dem som gjør en utrolig viktig jobb. Vi ser allerede nå at det er en økning av søkere til treårige bachelorprogram innen helse- og omsorgssektoren. Det er en gledelig utvikling, sier Normann.

Gjemmer seg bak systemer

Tilbake til Anne og datteren Bente:

Moren forteller at hun gjentatte ganger har klaget til Fylkesmannen, både på tvangsvedtaket generelt og på enkelte punkter spesielt. Kun på ett punkt har hun fått medhold. Nå kan datteren se på tv også etter klokken 22.

– En del av tvangen har vært riktig og nødvendig. For eksempel da datteren min motsatte seg nødvendig medisinering. Nå har hun imidlertid lært seg å sette sprøytene selv. Hun er blitt kjempeflink.

Anne mener sosial omsorg dekker seg bak systemer og lover som gjør det umulig for den lille mann å kjempe imot.

– Frihet til å gå, reise med buss, tog, båt eller bil er ikke mulig når en er under tvang. Det er diskriminering, slår hun fast.

TVANG

Tvang overfor personer med utviklingshemning reguleres i Helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9. Her heter det blant annet at:

«Formålet er å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade og forebygge og begrense bruk av tvang og makt.

Tjenestetilbudet skal tilrettelegges med respekt for den enkeltes fysiske og psykiske integritet, og så langt som mulig i overensstemmelse med brukerens eller pasientens selvbestemmelsesrett.

Ingen skal behandles på en nedverdigende eller krenkende måte.»

Funksjonshemmedes organisasjoner og Likestillings- og diskrimineringsombudet har rettet skarp kritikk mot norske myndigheter for at tvangsbruken er økende og ofte svakt begrunnet. De ser dette som et stort menneskerettsproblem.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.