Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Møt vår nye spesialrådgiver
Generalsekretær Lars Ødegård har fått klar beskjed om at han må gi seg nå. Ordren kom slett ikke fra sentralstyret i Handikapforbundet, men fra fastlegen. Heretter er han spesialrådgiver.
Tekst: Ivar Kvistum Foto: Erik Norrud
LIVSGLEDE VIKTIGST: Prioriteringen har vært helt klar for Lars Ødegård: Livsglede har hatt forkjørsrett foran helse. Nå kommer regningen på bordet.
Det var et følelsesladd sentralstyremøte da generalsekretær Lars Ødegård fortalte at han slutter i toppstillingen han har hatt i 17 år. Og det ble et følelsesladd allmøte for de ansatte i Handikapforbundets administrasjon da de fikk samme beskjed en stund senere. Selv om NHF er en arbeidsplass som gjerne holder lenge på medarbeiderne sine, er det mange som ikke har hatt noen annen sjef i organisasjonen enn Lars Ødegård. Og både i og utenfor organisasjonen er det mange som først og fremst forbinder Handikapforbundet med ham.
– OK, Lars. Hvorfor? Og hvorfor nå?
Lars Ødegård griper rundt kaffekruset med påskriften «Høvding Lars», som er plassert på NHF-administrasjonens kanskje ryddigste skrivebord. Kruset var en gave fra Toril Heggen Munk da han ble valgt til forbundsleder og hun ble nestleder i Handikapforbundet. Blikket søker vinduet et øyeblikk.
– Saken er at jeg har drevet rovdrift på kroppen min i alle år. Og det har vært helt bevisst. Jeg mener at livet handler om mer enn helse. Det handler mye mer om livsglede. Så jeg har jobba mye og vært mer enn gjennomsnittlig aktiv. Jeg har også tatt meg et glass. Og jeg har røykt …
– … hvor mye?
– Femten, tjue om dagen, cirka. Fra jeg var 13 år til jeg sluttet for, la meg se, cirka fire år siden. Så ja, i kravene til egen kropp har jeg nok vært litt kjepphøy. Og det har som sagt vært helt bevisst. Og i hvert fall intellektuelt har jeg jo visst at regningen en dag kommer på bordet. Så for tre års tid siden gikk jeg på en skikkelig smell.
Hjerteinfarkt, når?
Smellen har sammenheng med hans medfødte, progressive muskeldystrofi – en diagnose han fikk som 15 åring og som gjorde at mye falt på plass. For eksempel hvorfor han gikk under navnet «Vralte» på skolen. Alternativt «Spiker’n».
– Det er sånn med den diagnosen at det egentlig går bare en vei; man blir dårligere og dårligere. Men det går litt i rykk og napp. Jeg kom meg på hjula igjen etter et års tid. Så fikk jeg et hjerteinfarkt, men det gikk heldigvis bra; jeg var tilbake her etter seks uker. Dette var om høsten, det må ha vært i … skal vi se, når begynte du her? 2009? 2010? Vel, uansett. Legen sa at hvis jeg har ambisjoner om et langt yrkesliv, er jeg nødt til å husholde bedre med kroppen min enn hva jeg har gjort til nå. Ja, også kunne jeg nok ha forebygd helseproblemene mine bedre enn jeg har gjort. Med litt mer jevnlig fysioterapi kunne jeg sikkert unngått noen av de smertene som plager meg nå.
– Hva ville du oppnå med denne rovdriften på egen kropp og helse?
– Jeg tror jeg har hatt samme mål for meg selv som for mitt arbeid i NHF: Å vinne en kamp for likeverd og likestilling. På mange måter synes jeg at jeg har oppnådd det.
SOSIAL OG FRITTALENDE: Lars Ødegård har ingen illusjoner om at nesten 23 år på topp i Handikapforbundet bare har skaffet ham venner. – Selv om jeg er en sosial person, så har jeg aldri hatt et mål om at alle må like meg, sier han.
Medlidenhet, nei takk
– Som generalsekretær i NHF snakker du hele tiden om at funksjonshemmede ikke er syke, at funksjonshemning ikke handler om sykdom, men samfunnsskapte barrierer. Og nå må du selv gi deg som generalsekretær på grunn av helseproblemer, enda du jobber et sted hvor du i prinsippet kan få all tenkelig tilrettelegging. Møter du deg sjøl i døra nå?
– Nå har ikke jeg nevnt ordet sykdom. Det er ordet er det du som bruker.
– Eh, ja … ja, det er sant. Men likevel, diagnose, da? Helseproblemer?
– Jeg tror nok at folk kan oppleve det jeg sier som litt svart/hvitt. Jeg har aldri ment at funksjonshemning ikke er kroppslig betinget, men spørsmålet er om vi dermed skal knytte det normative begrepet sykdom til funksjonshemning. For sykdom er et ord som roper på omsorg og en medlidenhet som funksjonshemmede ikke trenger. Jeg har aldri benektet at mange av hverdagens utfordringer ligger i kroppen. Men det er et hav av vesener, instanser og mennesker der ute som er opptatt av kroppene våre. Det vi virkelig mangler, er et sterkt og økende fokus på alle de problemene som ligger i samfunnet.
– Så du ser deg selv som en motvekt som skal skape bedre balanse i mellom samfunn og helse?
– Jeg vil vel heller si at jeg ønsker å forskyve selve balansepunktet. Det som er i kroppen, kan vi som regel ikke gjøre noe med. Men det som er i samfunnet, kan vi gjøre noe med. Fortsatt er det mange som tenker at funksjonshemning er synonymt med sykdom. Det handler om at medisinen har hatt hegemoniet og definisjonsmakten så lenge, og vi funksjonshemmede skulle liksom bare være takknemlige. Denne tenkningen må utfordres, og det må vi gjøre selv. Mange er opptatt av helse. Likestilling er mye viktigere, men få er opptatt av det.
På dette tidspunktet tar Lars Ødegård av, inn i en flammende appell om likestilling og likeverd. Han har skapt denne retorikken selv; begrepsapparatet som setter ord på kampen mot diskriminering og utestengelse er en integrert del av ham. Han tar seg i det, ler og avlyser resten av resonnementet.
Tålmodig og utålmodig samtidig
– Du har stått i spissen for å endre Handikapforbundets fokus fra diagnoser, sykdom og medisin til likestilling, likeverd og diskriminering. Det har ikke kommet av seg selv, men vært en lang prosess, slett ikke uten motstand i organisasjonen. Har det vært vanskelig få gjennomslag?
– Jeg er jo en utålmodig sjel som liker forandringer. Men samtidig har jeg selv brukt mange år av livet på å forstå meg selv som funksjonshemmet. Det gjør at jeg kan kombinere utålmodighet med tålmodighet. Det er viktig for Handikapforbundet at noen går foran og tar støyten, selv om flokken noen ganger har gått i flere retninger og mener mye forskjellig. Men så har jeg også opplevd at åtti år gamle damer kommer bort til meg og sier: For første gang i livet forstår jeg selv.
– Men hva med dem som mer enn noe annet ønsker å gå igjen? Er ikke det også en legitim ambisjon?
– Jo, det finnes noen som roper mer på fysioterapi enn på likestilling. Jeg har sett foreldre som setter knallharde mål for barna sine ut fra ideen om at lykken er å kunne gå, slik at de passer inn i A4-folden. Men jeg er redd for at denne jakten på normalitet fort kan føre til at man får to funksjonsnedsettelser i stedet for én: både den fysiske og den som kommer av opplevelsen av å mislykkes. Jeg er redd for en slik misforstått omsorg, den fører fort fører til nederlag.
Ødegård forteller om hvordan han en gang engasjerte seg for en gutt som ble mobbet av de andre barna på skolen fordi han siklet. Pedagogene og legene prøvde å finne ut hvordan de kunne få ham til å slutte å sikle, forgjeves. Samme hva de forsøkte, eller påla ham å forsøke, fortsatte han å sikle. Men ingen gjorde noe for å forandre dem som mobbet ham. Problemet ble plassert hos gutten selv, ikke hos mobberne. Fortsatt er dette en vanlig tilnærming til funksjonshemning, mener generalsekretæren.
– Det er så mange vrangforestillinger om våre liv som må knekkes. I stedet for å normalisere oss, må vi normalisere samfunnet slik at det har rom for at folk er forskjellige. Vi trenger et samfunn som setter pris på den menneskelige variasjonen.
IKKE UUNNVÆRLIG: Som toppledere flest tror Lars Ødegård han kunne utviklet forestillinger om sin egen uunnværlighet dersom han hadde blitt sittende for lenge som generalsekretær. Nå slutter han på et tidspunkt hvor hans tjenester fortsatt er etterspurt.
40 år som NHF-medlem
Allerede som 15-åring meldte Lars Ødegård seg inn i et politisk parti. Ikke Arbeiderpartiet, som ble hjemmebasen senere, men Venstre, som den gangen kom ham i møte på interessen for internasjonal solidaritet og miljøvern. Han takker faren sin for det politiske engasjementet.
– Han var kommunist, men ble ekskludert fra NKP i 1953 fordi han ikke ville være med på to minutters stillhet da Stalin døde.
I år har Lars Ødegård vært medlem i Handikapforbundet i 40 år. Han fikk sitt første verv i 1973, som første vara til fylkesstyret i Oslo. Allerede som 19-åring ble han ansatt i NHF, eller nærmere bestemt Oslo og Akershus krets av Norges Vanførelag. Siden har han blitt værende i bevegelsen, som distriktssekretær, fylkessekretær, kontorsjef ved Oslokontoret og forbundsleder – valgt på benkeforslag etter et vel forberedt jordskjelv av et grasrotopprør i 1989. I 1995 ble han generalsekretær.
– Du er med andre ord selvlært. Har du noen gang savnet mer utdannelse?
– Ja da, men jeg fikk en mulighet den gangen og angrer ikke. Planen var å ta opp igjen skolegangen senere, men så skjedde det ting, ikke sant. Jeg ble far veldig tidlig. Og så er det dette med å være familiefar og få fast inntekt. Men selv om jeg er selvlært, er jeg veldig opptatt av å stimulere til økt kunnskap. Det er kunnskap som forandrer verden. Holdningsendringer går gjennom ny kunnskap.
Ikke akkurat beskjeden
Den avtroppende generalsekretæren har ingen illusjoner om at alle liker ham etter så mange år i framskutt posisjon.
– Selv om jeg er en sosial person, så har jeg aldri hatt et mål om at alle må like meg. Jeg pleier å si hva jeg mener, i et forbund som kanskje er altfor redd for meningsbrytninger. Derfor er det nok litt enten eller.
– Tror du det har vært vanskelig å være forbundsleder i Handikapforbundet med Lars Ødegård som generalsekretær?
– Det kan ha vært vanskelig å skulle bryne seg på noen som har så lang fartstid som meg. Jeg har innsett min egen rolle, men jeg plages jo ikke akkurat av beskjedenhet. Jeg vet at jeg er en person som tar plass. Samtidig ser jeg på meg selv som innmari lojal. Ikke minst er jeg lojal overfor forbundsledere, fordi jeg jo har vært i den posisjonen selv. Om samarbeidet skal bli godt, avhenger det ikke så mye av styrkeforhold og personkjemi som at man arbeider mot samme mål. Det er aller viktigst.
– Du har sagt at man egentlig ikke bør sitte for lenge i en stilling som generalsekretær. Selv har du hatt jobben i 17 år. Hvilke egenskaper har du som kunne utviklet seg til å bli et problem om du ikke ga deg i tide?
– Jeg tror det kunne gått med meg som med mange andre ledere som gror fast: De risikerer å opphøye seg selv til de tror at de selv er uunnværlige. Det er egentlig ganske universelt, tror jeg.
Framtid som forbundspotet
Selv om Ødegårds avgang kom overraskende på mange ansatte og andre i organisasjonen, hadde avgjørelsen hengt lenge til modning. Noen få har visst om det.
– Allerede for to år siden sa jeg til den politiske ledelsen at jeg var klar til å tre tilbake hvis de ønsket det. Jeg føler fortsatt at jeg har mye å bidra med i NHF, men det er ikke nødvendigvis slik at det er i en lederrolle det er mest behov for meg. Av og til er det nødvendig med noen nye øyne i en slik stilling, og ikke minst: Noen nye ører. Kanskje fortjente NHF et generasjonsskifte nå.
I prosessen mot den endelige avgangen har Lars Ødegård stilt seg helt åpen i forhold til sin framtidige rolle. Han har ikke tatt for gitt at hans tjenester fortsatt var ønsket i forbundet. Det var derfor ekstra hyggelig når forbundet ba han om å arbeide videre på deltid i en spesialrådgiverfunksjon.
– Min fremtidige rolle som spesialrådgiver må jo gå seg til underveis, men jeg tenker at jeg nå skal bli en slags forbundspotet. En som generalsekretæren kan bruke til det meste. Både av ideologisk, politisk, økonomisk, forretningsmessig og administrativ art. NHFs og generalsekretærens behov vil avgjøre hvor jeg retter blikket og griper fatt i fremtiden.
Så nå må han forlate det romslig representative generalsekretærkontoret og ta med seg kaffekruset – Lars Ødegård kunne med letthet ha vunnet et søksmål om opphavsretten til begrepet Kaffelars – ned til et mindre kontor lengre ned i korridoren. Men Handikapforbundet forblir fortsatt den viktigste organisasjonen i hans liv.
– Jeg er veldig glad for at jeg hadde vett til å gi meg mens NHF fortsatt ønsker mine tjenester videre, sier spesialrådgiver Lars Ødegård til Handikapnytt.
Se bildene fra NHFs avskjedsmarkering for Lars Ødegård her.
LARS ØDEGÅRD |
|
|
