Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Arven etter morfar
Næmen vart det krøpling av deg, Tove Linnea.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Ordene traff meg i mellomgulvet, hard og helt uventet. De kom fra morfar, bautaen, den som med uendelig tålmodighet hadde latt meg vokse opp som et ubekymret barn.
Jeg hadde reist hjem til dem fordi jeg ville fortelle at jeg hadde fått en diagnose som betød at jeg ville bli funksjonshemmet, og jeg ville fortelle det ansikt til ansikt. Strengt talt ikke en samtale som egnet seg for en telefon.
Jeg dro på meg mitt beste «dette går fint»-ansikt og fortsatte samtalen. Jeg fortalte aldri til morfar hvordan reaksjonen min på ordene hans var. Vi snakket om mye, men ikke akkurat det.
Nå, mange år etter denne samtalen og følelsene den sparket frem i meg, så dukker minnene opp igjen. Hvordan kunne han si dette? Hva var det egentlig han mente når han brukte dette ordet?
Hvem var morfar? Fagforeningsmann på sin hals, her skulle man ikke stå med lua i hånden, her bygget man rettigheter og like muligheter i felleskap med andre. Plakett på veggen for langt medlemskap i fellesforbundet.
Født i en familie med trange kår, som det så fint ble formulert på den tiden. Verdal i 1919.
Han ble født med klumpfot og begge beina vridd bakover. På tidlig 1900 tall var det dramatisk og uten behandling betydd at han ikke kunne gå. Han var heldig, han fikk behandling. Beina ble gipset og dreid til de pekte rett frem, begge to. Morfar var et barn da sånne som oss ble betegnet som vanføre og krøplinger. Det var ikke et offentlig velferdssystem som sikret behandling, hjelpemidler eller inntekt hvis du ikke kunne forsørge deg selv. Så hans kamp ble kampen for å være arbeidskar, ikke krøpling.
Han ble den som kunne forsørge seg selv og familien. Han snakket aldri om at det kunne være problematisk å gå dårlig. Morfar vokste opp i et samfunn som sakte bevegde seg fra veldedighet til rettigheter. Fra lua i hånden til lover som gradvis skulle sikre like rettigheter og like muligheter.
Lovene våre gjør noe med holdningene vi har, de gjør mer enn å sikre meg en rettighet på papiret. De bidrar også til vår forståelse av hva som er riktig, viktig og legitimt.
9 desember skal Stortinget gjøre vedtaket som plasserer FN-konvensjonen for funksjonshemmede inn i menneskerettsloven.
De skal stemme over vår status som mennesker.
Det tok lang tid før det ble utarbeidet en egen FN-konvensjon om funksjonshemmede sine rettigheter, eller mer presist at funksjonshemmede har de samme rettighetene som alle andre. Fremdeles begrunnes fravær av likestilling og like muligheter med våre medisinske diagnoser, fremdeles er det vår skyld at vi ikke kan delta på like vilkår. Norges lover er en tykk bok, som regulerer det vi skal eller ikke skal, får eller ikke får. Lover lages og tolkes ut fra samfunnets holdninger på tidspunktet de skrives og brukes. Lovene våre og tolkningen av disse trenger derfor en grunnmur som sikrer at funksjonshemmede får beskyttet sine menneskerettigheter. Vi er ikke vanføre eller krøplinger lengre, vi er innbyggere med de samme rettighetene og pliktene som alle andre.
I store deler av mitt politiske arbeid har dette vært et hovedtema, vi har holdt foredrag, skrevet kronikker, møtt politikere og gjennomført kampanjer. Å nå være så nær et vedtak som plasserer oss der vi hører hjemme er nesten uvirkelig. Vakkert, men med en spenning i kroppen.
3. juni 2013 ble konvensjonen vår ratifisert. Da var jeg saksordfører på Stortinget, 9. desember skal jeg finne meg en plass på galleriet og lytte nøye til debatten og se grundig på representantene når de stemmer over saken.
Jeg håper jeg kan gi dette svaret til morfar når voteringen er over: Det ble ikke krøpling av meg, morfar, jeg ble et menneske.
Av: Tove Linnea Brandvik,
forbundsleder i Norges Handikapforbund
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
