Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Blir 2026 funksjonshemmedes år?
La 2026 bli året der følelsen etter å ha sett Team Pølsa eller Mari Storsteins film skaper en felles oppvåkning, skriver Ida Hauge Dignes i dette innlegget.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Historier har kraft til å forandre liv. I 2026 får vi nye serier og filmer med funksjonshemmede i sentrum. Men det avgjørende spørsmålet er: Vil representasjonen på skjermen faktisk endre hvordan samfunnet ser på funksjonshemmede – og vil det føre til faktisk realisering av rettigheter?
Til jul fikk jeg boka Så mye hadde jeg, så mye mistet jeg, så mye fant jeg av Birgit Skarstein og Ingeborg Senneset. Den er ingen selvhjelpsbok, men en historie som gir håp og berører dypt. Som funksjonshemmet leser ble jeg imponert, men også minnet om hvor sjelden våre stemmer får skinne på egne premisser.
Det er nemlig ikke alltid tilfellet. For 16 år siden kalte professor Per Koren Solvang Ingen grenser for et freakshow, og etterlyste funksjonshemmede i vanlige konsepter – ikke egne «avviksshow». Da Birgit Skarstein deltok i Skal vi danse i 2020, tenkte mange: Nå skjer det! Men hetsen som fulgte, viste at representasjon kan være risikofylt. Skarstein har selv sagt at reaksjonene gjorde det vanskeligere for andre å stå frem.
I 2025 blusset debatten om «inspirasjonsporno» opp igjen. Team Pølsa og A-laget ble kritisert for å bruke funksjonshemmede som følelsesmessig pynt for ikke-funksjonshemmede seere[1]. Det er viktig at vi tør ta debatten, men kritikken må ikke kvele motet og nyansene. Vi trenger alle stemmer – flere stemmer – og vi trenger at ikke-funksjonshemmede våger å kjempe sammen med oss.
Samtidig er det slående hvor lav mediedekningen var da FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter endelig ble inkorporert i menneskerettsloven 9. desember 2025. En historisk seier – men i nyhetene? Nesten ingenting. I mitt ekkokammer virket det som en nasjonal begivenhet, men resten av befolkningen merket knapt noe. Sammenligner vi dekningen av Pride og Stolthetsparaden, blir kontrasten tydelig. Hvor mange utenfor funksjonshemmedemiljøet har egentlig hørt om Stolthetsparaden?
Starten på 2026 gir likevel håp. Allerede 3. januar lanseres NRKs Tabu med Lars Berrum som programleder. Han inviterer mennesker med funksjonsvariasjoner på hyttetur for å knuse fordommer med humor. Jeg er spent på reaksjonene – tåler vi humor når det ikke er «en av oss» som formidler den? Hadde vi reagert annerledes om komiker Nora Svenningsen, med delvis lam arm, var programleder – eller hadde vi steilet fordi hun «bare» er delvis lam? HandicrapCrew har knekt en kode, kanskje den drøye humoren funker så godt, fordi det er funksjonsvarierte selv som kødder med funksjonshemming?
I februar får vi Mari Storsteins spillefilm Min første kjærlighet – den første norske fiksjonsfilmen med rullestolbruker i hovedrollen. Filmen handler om Ella, som mister retten til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) når hun flytter for å studere, og blir tilbudt institusjonsplass i stedet. Det er fiksjon – men også virkelighet for mange. Det er en nødvendig historie å fortelle, og et viktig eksempel på at man kan finne funksjonshemmede skuespillere til funksjonshemmede roller.
Også A-laget og Team Pølsa vender tilbake med nye sesonger. Jeg håper sistnevnte tar lærdom av fjorårets debatt, og at stemmer som idrettspedagog Maja Mossing på Bietostølen Helsesportsenter får mer plass. Kanskje kan serien da vise både mestring og hva som må til for at mestring skal være mulig.
Så – blir 2026 funksjonshemmedes år? Kanskje på skjermen. Kanskje i samtalene. Men skal det bli det i vår hverdag, må fortellingene vi ser på kino og TV føre til handling. La 2026 bli året der følelsen etter å ha sett Team Pølsa eller Mari Storsteins film skaper en felles oppvåkning. La det bli året som endrer forestillingen om funksjonshemmede – året der rettigheter blir realisert, ikke kuttet.
Av: Ida Hauge Dignes
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
