Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Inger Marie Lid studerer en bokhylle.
MER KUNNSKAP: Professor Inger Marie Lid skulle ønske funksjonshemmedes organisasjoner la mer vekt på å etterlyse mer og tverrfaglig forskning om universell utforming. Selv bidrar hun til vår samlede kunnskap og forståelse med en ny bok.
Portrett av Inger Marie Lid ved en bokhylle.

Det er ikke universelt utformet bare fordi det finnes et handikaptoalett

Det er ikke universelt utformet bare fordi det finnes et handikaptoalett

Universell utforming er mye mer enn et sett med bygningstekniske regler. Det er et humanistisk byggverk på en grunnmur av menneskerettigheter. Og det blir egentlig aldri helt ferdig, mener professor Inger Marie Lid.

Av Ivar Kvistum (tekst og foto)
Publisert 29.09.2020 09:42

– Det er for eksempel en detalj i byggeteknisk forskrift, Tek 17, som bekymrer meg, nemlig kravet om markeringsfeltet ved toppen av trapper utendørs.

Professor Inger Marie Lid har reist seg fra stolen og illustrerer poenget med å gå forsiktig langs ledelinjen som egentlig viser veien inn til biblioteket ved VID vitenskapelige høgskole i Oslo. Vi forestiller oss at den i stedet ender i et slikt markeringsfelt på toppen av en bratt betongtrapp.

– Tanken er at om du er synshemmet og bruker mobilitetsstokk, skal du kjenne feltet i så god tid at du rekker å reagere på trappen. Det betyr at feltet er ganske stort. Men det samme feltet kan også være en snublekant. Har du en ubalanse i kroppen, kan det være farlig. Dette er et eksempel på at da forskriften ble skrevet, var arbeidet interessestyrt og ikke forskningsbasert.

Inger Marie Lid er professor ved fakultet for helsefag ved VID vitenskapelige høgskole. I en årrekke har hun skrevet om og forsket på universell utforming.

Det lille eksempelet illustrerer mye av hva dette intervjuet handler om: Hvor utilstrekkelig det er å forstå universell utforming bare som et oppskriftshefte for å legge til rette for såkalte «brukere».

Tre nivåer

I år er Inger Marie Lid aktuell med boken «Universell utforming og samfunnsdeltakelse», der hun utdyper hvordan samfunnet kan bygges og utformes slik at det faktisk sikrer lik rett og like muligheter til deltakelse for alle.

Skal vi dit, er det ikke nok å følge en bruksanvisning gitt gjennom standarder, lover og forskrifter. Det er nødvendig å ta selve menneskerettighetene i bruk. For du har ikke nødvendigvis bedrevet universell utforming bare fordi du har installert et handikaptoalett på en kafe eller lagt ut en rampe til en fiskeplass.

– Jeg leste boken din og fikk en aha-opplevelse da du delte universell utforming inn i tre nivåer: Et makronivå der universell utforming forstås som et prinsipp, et verdigrunnlag og en strategi. Et mesonivå med lover, reguleringer, forskrifter, standarder og retningslinjer. Og så har du et mikronivå som handler om kvalitet og brukbarhet. Der velger du å bruke begrepet tilgjengelighet.

– Ja, det stemmer.

– Men jeg har inntrykk av at mange ofte tenker at «universell utforming» er gullstandarden, mens «tilgjengelighet» er noe som holder et lavere nivå enten det gjelder boliger eller hotellrom?

– Ja, tilgjengelighet i norsk sammenheng blir ofte forstått som en nødløsning. Vi legger løse skinner opp en trapp for å løse et akutt tilgjengelighetsproblem, mens universell utforming blir sett på som den varige løsningen med korrekte stigningsforhold. Vi bruker begrepene veldig teknisk og hierarkisk. Men det blir feil, for da overser man at hensikten med universell utforming er å etablere en tilgjengelighet som er likeverdig for mennesker med ulike forutsetninger for bruk.

Bilde av markeringsfelt før en bratt trapp. Anonym person i trappen i bakgrunnen.

SNUBLEFELT: Markeringsfeltet som skal varsle synshemmede om at de kommer til en trapp, kan også være en farlig felle for mennesker med en ubalanse i kroppen. For Inger Marie Lid er dette et eksempel på at utformingen er interessestyrt.

Retten til å delta – plikten til å tilrettelegge

Lid hevder at universell utforming i Norge i stor grad er forstått som et bygningsteknisk spørsmål som finner veien inn i samfunnet gjennom tekniske lover og forskrifter.

Samtidig står disse bestemmelsene svakt, sammenliknet med den autoriteten som lover og regler ellers har i vårt samfunn. Unntakene sitter gjerne løst når noen klager over at det blir «for dyrt» å legge til rette. For å endre på dette må universell utforming i langt større grad forankres der det hører hjemme: i menneskerettighetene.

Der er tilgjengelighet et nøkkelbegrep.

I FN-konvensjonen for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) kan tilgjengelighet forstås som en bro mellom å ha rettigheter og å kunne benytte seg av sine rettigheter. Har du rett til å gå på skole, trenger du tilgang til skolen for å kunne benytte deg av den retten. Rettigheten er altså ikke universell utforming, men muligheten til å delta på likeverdige vilkår. Universell utforming er derimot en plikt for samfunnet. Det er derfor CRPD er viktig. Alle mennesker har rettigheter, men for å kunne benytte seg av rettighetene, kreves både universell tilrettelegging og individuell tilrettelegging, sier hun.

Rettigheten er altså ikke universell utforming, men muligheten til å delta på likeverdige vilkår. Universell utforming er derimot en plikt for samfunnet.

Tverrfaglig og humanistisk

For å komme dit hvor universell utforming sikrer retten til likeverdig tilgjengelighet, trengs mye mer forskning, mener Lid. Ikke bare konsulentrapporter eller innspill fra interesseorganisasjoner som har til oppgave å ivareta behovene til sine respektive medlemsmasser.

Hun snakker om en dypere, tverrfaglig og ikke minst humanistisk forskning om hvordan den likeverdige tilgjengeligheten faktisk kan sikres. Hva det krever og hva det innebærer. Lid minner om at CRPD forplikter Norge til å bringe fram mer kunnskap og forskning om universell utforming.

Her mener hun rettighetsorganisasjonene, som Norges Handikapforbund og de andre, kunne spilt en langt mer aktiv rolle.

– Organisasjonene har sine kampsaker. De er opptatt av om Tek 10 er bedre enn Tek 17. Men man vet jo ikke om en snusirkel av den ene eller andre størrelsen er en bedre løsning for andre enn akkurat de personene med individuelle hjelpemidler som gjør at man trenger akkurat den løsningen. Det har vært lite press fra interesseorganisasjonenes side om å få mer forskning. For hvis vi gjennomfører universell utforming i tråd med norske forskrifter, trenger vi fortsatt kunnskap om dette virkelig gir likeverdig tilgjengelighet. Fremmer tiltakene samfunnsdeltakelse og medborgerskap, eller får vi en minstestandard?

For å svare på slike spørsmål, mener professoren, må man ikke bare vite noe om hvordan de konkrete tiltakene påvirker den enkeltes mulighet til å delta. Man trenger forskning og kunnskap om den humanistiske og kulturelle dimensjonen av universell utforming. Og om de ulike barrierene som står i veien, både de fysiske og de kulturelle, sosiale og mentale.

– Vi har levd i et samfunn preget av segregering, der folk hører til på ulike steder. Dette går langt opp i vår tid. For en del år siden opplevde jeg for eksempel at jeg i en diskusjon om universell utforming av kollektivtransport, fikk spørsmålet om hvor de funksjonshemmede skulle, for da kunne en jo bare tilrettelegge akkurat den ruten.

– Hvis rettighetsorganisasjonene hadde fulgt ditt råd og etterspurt mer forskning, hva ville man oppnådd?

– Vi ville fått et bedre kunnskapsgrunnlag for universell utforming som tverrfaglig praksis. Og det kunne lagt til rett for økt anvendelse av lovverk og forskrifter.

Konstruerte funksjonshemmede

Inger Marie Lid setter spørsmål ved forestillingene om at universell utforming er «for alle». Løsningene som beskrives i ulike standarder tar utgangspunkt i en person som egentlig er konstruert og forestilt, en slags standardisert rullestolbruker, synshemmet eller hørselshemmet.

Men i virkeligheten er variasjonene mye større, også innenfor hver av disse sjablongene.

– Behovene til en som er sterk i overkroppen og har en liten, manuell rullestol, er helt forskjellige fra en som har lite førlighet i overkroppen og har en stor, elektrisk rullestol. Og det må man ta hensyn til. Gjør man ikke det, vil ikke rettferdighetsperspektivet bli ivaretatt godt nok. Er det rettferdig å bruke store ressurser på å endre samfunnet i tråd med en bestemt standard hvis det fører til at noen får bedre mulighet til å delta enn andre? Da må det samtidig være en sterk rett til individuell tilrettelegging.

Er det rettferdig å bruke store ressurser på å endre samfunnet i tråd med en bestemt standard hvis det fører til at noen får bedre mulighet til å delta enn andre?

Portrett av Inger Marie Lid i et bibliotek.

MENNESKERETTIGHETER: Universell utforming er ikke bare bygningstekniske standarder, men en forutsetning for å oppfylle alles rett til å delta, mener professor Inger Marie Lid.

Blir aldri ferdig

– Hvis jeg hadde jobbet med universell utforming i for eksempel Jernbaneverket og hørt på det du sier nå, ville jeg kanskje pekt på budsjettet mitt og sagt: Vi kan da ikke lage løsninger for alle!

– Og det er jo helt riktig. Men nettopp fordi vi ikke kan lage løsninger for alle samtidig, må vi vite hvem vi lager løsninger for. Og hvorfor det er riktig å prioritere disse løsningene på bekostning av andre løsninger. I dag er det en stor grad av tilfeldighet i det. Den tekniske formuleringen universell utforming har som risiko at man overser den prioriteringen som ligger i operasjonaliseringen av den.

Inger Marie Lid mener det er viktig å innse at noen behov blir prioritert foran andre selv om man snakker om at universell utforming er «bra for alle».

De lange rampene på Ensjø og andre nye T-banestasjoner i Oslo er bra for rullestolbrukere med sterk overkropp eller elektriske stoler. Men de fungerer dårligere for dem som trenger rekkverk og benker å hvile seg på. Og som kan ha bedre nytte av en godt utformet trapp.

– Et valg må man ta. Men problemet oppstår når man ikke samtidig erkjenner at den valgte løsningen er bedre for noen enn for andre. Og planleggeren i Jernbaneverket, eller hvor det er, må forstå at universell utforming ikke er noe man blir ferdig med. Når man får vite at en løsning er nyttig for noen, men ikke for andre, så er ikke det en personlig anklage mot planleggeren, men nødvendig innsikt for å legge til rette for flere. Dette er en kontinuerlig prosess. Et samfunnsarbeid og et kulturarbeid.

– Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har sammen med interesseorganisasjonene laget dokumentet «Veikart universelt utformet nærskole 2030». Da er jo premisset at vi kan være ferdige på et gitt tidspunkt om vi gjør det vi skal?

– Dette er et uttrykk for en forståelse av universell utforming som har preget norsk politikk på området: Et terskelbegrep. Vi skal opp på et bestemt nivå, og så er vi ferdige. Noen vil legge til setningen: «Så nå kan alle bruke det.» Men evalueringen av bruk som er nødvendig for å vite om det vi har gjort er godt eller dårlig – og for hvem – den har vi ikke. En slik tverrfaglig evaluering må noen etterspørre, og noen må finansiere den.

Kjære leser!

Vi vil gjerne be deg om en liten tjeneste. Handikapnytt.no er et nettsted uten noen form for betalingsmur. Det er fordi vi ønsker å nå ut til flest mulig med vesentlig journalistikk om funksjonshemmedes rettigheter og levekår.
Men det koster penger å lage innholdet, og vi mottar ingen pressestøtte.

Vil du hjelpe oss å finansiere journalistikken som ingen andre enn Handikapnytt lager?
Det kan du gjøre ved å vippse for eksempel 25 kroner til 526030.

Pengene går uavkortet til å lage Handikapnytt. Tusen takk for ditt bidrag.

Hilsen redaksjonen

Utenfor allmennheten

Ennå har ikke debatten om universell utforming fått en plass på et allment samfunnsnivå, mener Inger Marie Lid. Temaet forstås som noe som mest angår funksjonshemmede og marginale grupper.

Hun mener dette ble forsterket da den tidligere diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble etterfulgt av den samlede likestillings- og tilgjengelighetsloven.

– Fordi det bare sto noe om universell utforming i den gamle diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, ble temaet redusert til noe som bare er viktig for mennesker med funksjonsnedsettelse. Men det er som å si at kjønnsdiskriminering bare er viktig for kvinner. Det blir feil. På samme måten som det er viktig for oss som borgere å leve i et samfunn som ikke diskriminerer på grunnlag av kjønn, er det viktig med et samfunn som ikke diskriminerer på grunnlag av funksjonsevne. Derfor er universell utforming viktig på et samfunnsnivå, sier hun.

Og derfor blir det også problematisk å selge inn universell utforming som noe som «lønner seg» og som samfunnet sparer penger på.

– Men det gjør vi ikke nødvendigvis. Det er dette som er demokrati, at alle skal kunne delta som likestilte og likeverdige medborgere. Og det verdsetter vi så høyt at vi er villige til å betale for det. Det har en egenverdi som ikke kan reduseres til et regnestykke om hvorvidt en person kommer seg på jobb.

Det ligger veldig dypt i vår kultur å forstå deltakelse, rettigheter, medborgerskap og frihet som noe som er knyttet til det å være sterk og «able».

Inger Marie Lid setter sin egen bok inn i en bokhylle.

FORSKER OG FORFATTER: I år er Inger Marie Lid aktuell med boken «Universell utforming og samfunnsdeltakelse».

Frihet og avhengighet

Inger Marie Lid tror den manglende «allmenngjøringen» av universell utforming og funksjonshemmedes likestillingskamp henger sammen med forestillinger om styrke, svakhet og frihet.

– Det ligger veldig dypt i vår kultur å forstå deltakelse, rettigheter, medborgerskap og frihet som noe som er knyttet til det å være sterk og «able» (engelsk for ikke-funksjonshemmet red. anm.).

Lid viser til slavers kamp for frihet og kvinners kamp for likestilling som eksempler. Det er gjennom å vise seg sterk, minst like sterk som undertrykkeren, at du markerer din rett til frihet.

– Funksjonshemmedes kamp skaper friksjon i dette, delvis fordi det handler om sykdom og diagnose, men også fordi det handler om avhengighet og behov for assistanse. I vår kultur har vi forstått frihet som noe som fordrer uavhengighet. Strategien universell utforming har derfor et potensial som normkritikk overfor et samfunn som sier at du må ha alle sanser og funksjonsevner og være uavhengig av andre for å delta i samfunnet som borger.

Dette intervjuet ble først publisert i magasinet Handikapnytt 04/20.

Som medlem i Norges Handikapforbund mottar du magasinet seks ganger i året. Abonnementet er inkludert i medlemskontingenten.

Klikk her for å bli medlem.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.