Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Fant seg selv i møte med andre
Identiteten som funksjonshemmet har blitt viktigere for Mone Celin Skrede etter hun begynte å jobbe i Uloba. Nylig ga hun ut boka «Mi høgre hand».
«My left foot» het en irsk film basert på en delvis biografisk bok om en mann med cerebral parese. Filmen er mer enn 35 år gammel, og boka mer enn det dobbelte. Derfor hjelper det å være godt voksen eller funksjonshemmet eller begge deler, for å få assosiasjoner til tittelen i møte med Mone Celin Skredes «Mi høgre hand».
Hovedpersonen i filmen var en av få jeg kunne identifisere meg med som funksjonshemmet i oppveksten. Forfatteren Finn Carling, som også hadde CP, var en annen. Mone Celin Skrede skriver nettopp om identiteten som funksjonshemmet.
Lisjehanda
– Hvor viktig er det for deg å identifisere deg som funksjonshemmet?
– Det ble veldig viktig, men jeg identifiserte meg ikke som funksjonshemmet da jeg vokste opp. Jeg passet ikke inn i de stereotypiene som fantes om funksjonshemmede. Jeg ble også fortalt at «det du har, er en bagatell», sier Mone Celin Skrede.
Hun ble født med diagnosen dysmeli i Ålesund i 1991. «Lisjehanda» kalte de den kortere høyrearmen hennes gjennom oppveksten i Gjerdsvika på Sunnmøre.
– Som mange andre i min gruppe, vokste jeg opp med å være «den eneste». Vi har ingen å sammenligne oss med, men så skjønner vi etter hvert at det er flere som oss.
I boka skildrer hun utfordringen hun har møtt både gjennom krevende operasjoner og behandlinger på sykehus, da hun skulle ta kjøretimer, men ikke fant kjøreskoler som hadde biler med automatgir, da hun og den eneste andre funksjonshemmede eleven til slutt utgjorde en hel klasse alene på videregående.
Hun beskriver kamper hun og familien har stått i alene.
Erfaringsfellesskap
Etter å ha utdannet seg som journalist og jobbet i flere avisredaksjoner, er Mone Celin Skrede nå kommunikasjonsrådgiver i Uloba, en independent living-organisasjon og BPA-aktør.
– Identiteten som funksjonshemmet ble viktig etter jeg begynte i Uloba, fordi den handler om definisjonsmakt og å plassere ansvar. Det er ikke meg det er noe galt med; det er samfunnsstrukturene som diskriminerer, sier hun.
– Å komme til den erkjennelsen var viktig. Det ga meg mer engasjement og nysgjerrighet. I Uloba skjønte jeg at det fantes et fellesskap for det jeg følte og opplevde, og jeg fikk muligheten til å lære mer om de diskriminerende strukturene og om hvorfor vi funksjonshemmede blir sett slik vi blir.
– Hvem vil du skal lese boka?
– Jeg håper boka skal opplyse, starte samtaler om identitet og handler om funksjonshemming som noe som angår mange. Jeg vil at de som er nysgjerrig på hva funksjonshemming er, skal lese boka, og kanskje de som «har et eller annet» og ikke føler seg representert i litteraturen. Og en politiker eller to er heller ikke å forakte!
