Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Hvem er du i Team Pølsa?
KOMMENTAR: «Team Pølsa» får i gang tanker om å utmerke seg, skille seg ut og bli regnet med.
«Hvorfor fikk du medalje, egentlig? Du har jo bare gått på ski, akkurat som oss andre!»
Det var siste leirskoledag på Høvringen. Gleden over den konkrete anerkjennelsen fra leirskolelæreren ble effektivt dempet av noen i klassen. Det var en sånn opplevelse jeg skulle huske på når jeg senere hørte om Janteloven.
Sju-åtte år tidligere, på Fursetfjellet på Nordmøre en solsøndag med lukt av kakao og Nivea: Vel fremme i ei solhelling kunne jeg koset meg med kakaoen og min stripe av kvikklunsjen. Men det var mer tilfredsstillende å slenge fra seg skiene så de gled ned bakken og lengst mulig bort fra meg. Skiene var dumme. De gikk i kryss istedenfor i plog, de fikk meg til å falle, de var ikke som skiene til alle som gled lett forbi oss.
Samme sinne og surmuling på Oppdal i vinterferien året etter:
«Men prøv å reis deg opp da, i hvert fall! Vi nærmer oss den fine plassen der vi skal tenne bål og grille pøl…»
«JEG HAR PRØVD Å REISE MEG OPP, MEN DET GÅR IKKE!!!»
Likevel var det en skiglede der, som vedvarte og vokste. Den gjorde meg til den ivrigste og raskeste eleven i den dårligste gruppa på leirskolen på Høvringen i niende, fordi jeg var den eneste i den gruppa som likte å gå på ski.
Slik fikk jeg altså medalje, applaus fra klassen og ros fra en lærer.
Dette er noe av det jeg har tenkt på flere helger i vinter, mens jeg har sett på «Team Pølsa» på NRK. I en tenkt «Hvem er du i ‘Team Pølsa’»-test ville jeg fått en helgardering som resultat; jeg kan kjenne meg litt igjen i alle. Og det jeg kjenner meg igjen i, har ikke nødvendigvis med funksjonsnedsettelser å gjøre.
I «Team Pølsa» ser vi og kjenner igjen verdien av å stille opp for hverandre, viktigheten av felles innsats, verdien av å finne og få bruke egenskapene sine, hvor hardt det kan være å gi på litt ekstra og belønningen for ikke å gi opp.
Når jeg innser hvor nyttige disse påminnelsene er for meg selv, svelger jeg litt ekstra, og jeg får lyst til å etterlyse en pedagogisk pakke fra «NRK Skolefjernsyn» for alle klassetrinn i grunnskolen, for «Team Pølsa»-etterarbeid. Så ville i hvert fall yngre seere få hint om hvor universelle problemstillingene i TV-serien er og hvor alminnelige behov og interesser deltakerne har.
Så er spørsmålet: Hvorfor titusenstemt jubelbrøl og kongelige gratulasjoner i til tenåringsgjengen i Trondheim? Tja, og hvorfor medalje til én av 45 niendeklassinger på Høvringen på 90-tallet?
Har vi utmerket oss eller bare skilt oss ut?
Vi har fått en anerkjennelse for noe vi har gjort. Hvordan kan vi få anerkjennelsen til å vare, hvordan kan vi bygge videre på den?
Selvsagt er det enklere å være helten i eget liv og anerkjenne egne prestasjoner når man også merker andres anerkjennelse og kanskje hyllest. Men så må vi gå videre. Mikkel og Trygve, Peder og Pia, Syver og Sunniva, dere er fantastiske, men jeg er sikker på at dere har enda mer i dere, og da tenker jeg ikke bare på i skisporet. Verken vi eller dere har sett deres fulle potensial ennå.
Dere må få sjansen til å vise det, og da trenger både dere og vi å jobbe for et samfunn som ikke hindrer dere. Øystein Pettersens ord i siste episode må få godt feste: «Alle sammen har de samme ønskene. Og de har de samme behovene. Og jeg tror ikke det handler om noe så stort. Jeg tror det handler om det nære. Bare følelsen av å høre til. Følelsen av å være med.»
Granåsens jubelkor og alle rørte TV-seere må fortsette å backe dette teamet, og andre funksjonshemmede, i kampen for et barrierefritt samfunn der alle får høre til og være med. Og ikke minst må vi stille krav til de unge funksjonshemmede, som Øystein Pettersen har gjort, og som vi gjør til hverandre i samfunnet.
Viktigere enn hvem du måtte være i Team Pølsa, er spørsmålet: Hvem skal Team Pølsa få være i det norske samfunnet?
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
Kjære leser 🙂
Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.
Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.
Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «Støtte til Handikapnytt».
Din støtte gjør det mulig for Norges Handikapforbund å utgi Handikapnytt fortsatt.
Tusen takk for ditt bidrag!
