Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Kampen for arbeid til alle
Færre blir yrkesaktive når velferdskutt pakkes inn som løsninger, skriver Marianne Knudsen i dette debattinnlegget.
- Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Jeg har vært aktiv i arbeidslivet siden jeg var femten, og jeg er funksjonshemma. Det hadde ikke vært mulig om jeg ikke hadde hatt BPA.
Her vet jeg at jeg ikke er alene. Derfor bekymrer det meg at tildelingen av midler til BPA i kommunebudsjettene stadig kuttes og at om en får de timene en trenger varierer fra kommune til kommune. En vil ikke kunne få et aktivt og fungerende arbeidsliv uten at vi som trenger BPA, har tilgang på dette.
Det er et paradoks at kommunene slår alarm om at flere og flere unge går over på uføretrygd samtidig som altfor få får de BPA timene de trenger. For mange er uføretrygd en ordning de dessverre må benytte seg av, men det er også mange funksjonshemmede som gjerne ønsker og kan jobbe, men som ikke har noe annet valg.
Jeg husker selv da jeg var 18 år og møtte opp på møte hos saksbehandleren min på NAV. Jeg kunne se at søknaden om uføretrygd lå på bordet siden av meg og pennen som lå ved siden av. Jeg hadde aldri sagt at jeg ville ha uføretrygd. Jeg ville ta høyere utdanning som lærer, og for å kunne gjøre det, trengte jeg BPA-timene som gjorde min vei mot høyere utdanning mulighet. Det fikk jeg argumentert meg fram til etter en lang kamp med flere klager og tunge møter med mennesker som møtte meg med gammeldagse holdninger og en skepsis mot om jeg i det hele tatt var i stand til å ta høyere utdanning.
Jeg vant fram og fikk timene jeg trengte og begynner på en masterutdanning til høsten, og jeg jobber i Mio BPA på deltid.
Det smerter meg at ikke alle andre får denne muligheten. Funksjonshemmede utgjør Norges største minoritet, og i dag står 100.000 som både vil og kan jobbe, utenfor arbeidslivet.
Å gjøre barrierene for å få BPA enda høyere er å starte i feil ende. I disse dager diskuteres det høyt og lavt hvordan vi skal “redde” velferdsstaten. Et av forslagene som stadig trekkes frem, er kutt i brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Argumentet er enkelt: velferden koster mer enn før, og noe må prioriteres bort. Men la oss ikke late som om dette handler om nøktern budsjettering. Dette er et bevisst politisk valg – et valg om hva som er viktig for oss. Valg som gjør at enda flere funksjonshemmede stenges ute fra arbeidslivet, med formål om å skulle tjene på det. Jeg kan si dere det, her og nå: Det kommer vi ikke til å gjøre.
Bare det siste året har antallet uføre økt med 6400, ifølge VG. Det er et tall som burde fått alle varsellamper til å blinke. Samtidig snakker politikere om “arbeidslinja”, og at flere må stå i jobb for at vi skal ha råd til samme velferd i fremtiden. Det paradoksale er at de samme politikerne kutter i ordningene som faktisk gjør det mulig for oss som er funksjonshemma å jobbe.
Det er ikke sånn at BPA er luksus. Det er et likestillingsverktøy for likestilling. For mange er det den eneste måten å kunne gå på jobb, studere, ha barn, være aktiv i demokratiet, være en aktiv samfunnsborger. Men i stedet for å styrke BPA-ordningen og gjøre den reelt tilgjengelig for alle som trenger den, ser vi nå en utvikling der ordningen uthules, bygges ned, eller i verste fall kuttes. Det skjer i kommunene, det skjer i statsbudsjettene, og det finner sted i ordlyden i debattene – hvor BPA stadig oftere omtales som en “utgiftspost” og ikke som det det faktisk er: en investering i mennesker og i samfunnet vårt.
La oss være ærlige: Å kutte i BPA eller å tvinge mennesker over i andre tjenester som ikke gir den samme valgfriheten, er ikke effektivisering. Det er ekskludering. Når folk med funksjonsnedsettelser mister den støtten vi trenger for å delta, skyves vi ut i uførhet. Ikke fordi vi vil, men fordi samfunnet ikke gir oss en annen mulighet.
Vi snakker gjerne om mangfold og inkludering, men hvor blir det av den inkluderende politikken når det virkelig gjelder? Likestilling har aldri vært gratis. Det var det heller ikke i kvinners inntog til arbeidslivet, men det var verdt det.
Når vi ikke har universell utforming i kollektivtransporten, i skolene, i arbeidslivet. Når man må kjempe i årevis for å få tilpasset hjelpemidler, eller å få BPA. Når hele systemet er bygget rundt ideen om at det er individet som må være mindre funksjonshemma – og ikke samfunnet som må fungere og være tilgjengelig for alle menneskene vi har i samfunnet. Dette rammer ikke bare enkeltpersoner. Det rammer hele samfunnet. Vi går glipp av unge som kunne vært studenter, vi går glipp av arbeidsevne, kompetanse, perspektiver, stemmer som utfordrer – og vi betaler prisen i form av økte trygdeutgifter og lavere sysselsetting. I dag er bare 4 av 10 funksjonshemmede i arbeid, ifølge SSB. Det betyr at 6 av 10 står utenfor, selv om mange både kan og vil bidra.
Det handler ikke om motivasjon. Det handler om strukturer. Om barrierer. Om at det fortsatt i 2025 er sånn at hvis du trenger assistanse for å gå på jobb, så er det du som må “bevise” at du fortjener å være der – i stedet for at systemet spør seg selv hvorfor ikke alle har fått muligheten og hvilke stemmer og minoriteter vi mangler rundt oss.
Og midt i alt dette snakkes det om å kutte i nettopp de ordningene som skal få folk inn i arbeid. Det er som å si at båten lekker, og derfor slutter vi å bruke redningsvester.
Hva slags samfunn er det vi bygger når vi gjør det vanskeligere å bidra – og deretter straffer folk for å stå utenfor?
1. mai nærmer seg. En dag som handler om arbeid til alle. La oss bruke denne dagen til å si tydelig ifra: En velferdsstat som stenger folk ute, er en stat i forfall. Og den kan vi – og skal vi – kjempe imot.
Vi trenger ikke færre som får BPA. Vi trenger flere. Vi trenger ikke strammere rammer – vi trenger smartere og langsiktige løsninger. Det finnes ingen bærekraftig velferdsstat uten et inkluderende arbeidsliv. Og det finnes ikke et inkluderende arbeidsliv uten reell tilgjengelighet og likestilling.
Kampen for arbeid til alle er også en kamp for retten til å delta. Og den kampen er langt fra over.
Av: Marianne Knudsen,
kompetanseveileder i Mio BPA
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
