Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Når alt er digitalt
KOMMENTAR: Hva skjer med innsikten, forståelsen og holdningene til saksbehandlerne i Nav dersom de ikke lenger møter dem de er til for ansikt til ansikt? spør Handikapnytts redaktør Ivar Kvistum.
Vi lever i en tid der stadig mer av kommunikasjonen mellom oss mennesker foregår med skjerm og tastatur.
Næringsliv, organisasjoner og offentlig virksomhet ser store effektivitetsgevinster i digitalisering.
Banker, forsikringsselskaper og flyselskaper legger opp til mest mulig selvbetjening på nett.
Det samme gjør staten og kommunene.
Nav er i ferd med å digitalisere i alle kanaler. Velferdsstatens viktigste etat ser helst at du gjør mest mulig av jobben selv – på nett.
På den måten sparer du de offentlige budsjettene for store summer som ellers ville gått til tidkrevende møter og telefonsamtaler.
Vi skal ikke tilbake til de gamle trygdekontorene med sine stempelputer, blåpapir og uendelige rekker av stålgrå arkivskap.
Men samtidig må vi huske at noen risikerer å tape på den digitale omstillingen.
Vi skal ikke tilbake til de gamle trygdekontorene med sine stempelputer, blåpapir og uendelige rekker av stålgrå arkivskap. Men samtidig må vi huske at noen risikerer å tape på den digitale omstillingen.
Nylig skrev Handikapnytt at ganske mange mennesker i dette samfunnet ikke behersker verktøyene og språket som skal til for å få skjermen til å lystre.
Det kan handle om alder, om interesse, om kognitive eller språklige forutsetninger. Eller det kan handle om at du ikke har råd til å kjøpe utstyret som skal til for å delta.
Klikk her for å lese mer: MENER DIGITALISERINGEN AV NAV RAMMER DEM MED STØRST BEHOV FOR HJELP
Det kan også handle om manglende tilgjengelighet. Jeg tar nærmest for gitt at Nav er i stand til å skape nettløsninger som tilfredsstiller lovens krav til universell utforming, og vel så det.
Men fortsatt er det også slik at den digitale verdenen setter opp funksjonshemmende barrierer som stenger mennesker ute. Digitale fortauskanter, om du vil.
Uansett årsak er det grunn til å tro at den såkalte «digitale kompetansen» i mange tilfeller er mest fraværende der behovet for velferdstjenester er størst.
Uansett årsak er det grunn til å tro at den såkalte «digitale kompetansen» i mange tilfeller er mest fraværende der behovet for velferdstjenester er størst.
Selvfølgelig er det ikke alltid slik. Mange av dere som leser Handikapnytt, er «stamkunder» hos Nav hjelpemiddelsentral. Samtidig er dere i høyeste grad husvarme i den digitale storstua.
Tilbakemeldingene fra for eksempel rettighetssenteret til FFO reflekterer dette; de aller fleste ser ut til å oppleve flere fordeler enn ulemper ved Digi-Nav.
Ivar Kvistum er ansvarlig redaktør i Handikapnytt.
Men faren er likevel til stede for at noen ikke får tilgang på de tjenestene de trenger og har rett til.
Nå understreker jo Nav gang på gang at ressurser som frigjøres ved at folk flest ordner seg selv på nettet, kan brukes til å yte bedre hjelp til dem som trenger det mest.
Det er vel og bra, men jeg er likevel bekymret for at noen gir opp og forsvinner stille ut, uten å få den hjelpen de trenger.
For selv om Nav og andre velferdsaktører virkelig skulle klare å fange opp absolutt alle i det digitale nettet, gjenstår fortsatt en stor bekymring hos meg:
Hva skjer med saksbehandleres innsikt, forståelse og holdninger dersom de ikke lenger møter dem de er til for, ansikt til ansikt? Vil enkeltmennesket i enda større grad forsvinne til fordel for «brukere» og deretter statistikk?
Mange av dem som Navs medarbeidere er satt til å vurdere, lever selv liv med helt andre forutsetninger enn de fleste saksbehandlerne. En medarbeider i Nav er for det første fast ansatt i full, trygg stilling med pene karrieremuligheter i staten.
Han eller hun er dessuten bare unntaksvis funksjonshemmet og avhengig av hjelpemidler og stønadsordninger for å få sitt eget dagligliv til å gå opp.
Jo færre av målgruppas utfordringer du selv kjenner på kroppen, desto mer avhengig blir du av å lytte til andres erfaringer. Dette gjelder egentlig for alle som har med folk å gjøre i jobben sin, også meg selv.
Min frykt er at når det blir mindre av den direkte, daglige kontakten med såkalte «brukere», begynner vurderingene å glippe, særlig i de detaljene som du må tett på det enkelte mennesket for å se tydelig. Og det er som kjent i detaljene han bor, djevelen.
Min frykt er at når det blir mindre av den direkte, daglige kontakten med såkalte «brukere», begynner vurderingene å glippe, særlig i de detaljene som du må tett på det enkelte mennesket for å se tydelig. Og det er som kjent i detaljene han bor, djevelen.
Medarbeiderne i Nav og andre velferdsetater har så stor makt i enkeltmenneskers liv at de aldri bør tillates å gjemme seg bak en skjerm. Digitalisering er bra, men bare så lenge mennesker på begge sider av skranken fortsetter å møtes ansikt til ansikt.
Ivar Kvistum er ansvarlig redaktør i Handikapnytt.
Denne kommentaren er opprinnelig publisert på lederplass i magasinet Handikapnytt nr. 02/18.
Vil du også motta magasinet Handikapnytt hjem i postkassa seks ganger i året?
Meld deg inn i Norges Handikapforbund ved å klikke her.
