Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Svikter de som kanskje trenger det mest
50 unge med utviklingsvariasjoner venter fortsatt på svar fra NAV om de får gå på folkehøgskole til høsten. De fleste vil antakelig få drømmen knust, skriver Anne Tingelstad Wøien og Tove Linnea Brandvik.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
«Ella» er 19 år og har Downs syndrom. Hun elsker musikk, er blid og gleder seg til å bo hjemmefra for første gang, slik søsteren og naboen fikk gjøre. Hun har hatt tilrettelagt opplæring gjennom hele skoleløpet og trenger det også på folkehøgskolen. Men ifølge NAV fungerer hun for godt til å få det.
Dette til tross for at NAV selv skriver at folketrygdloven gir støtte til den som trenger opplæring i daglige aktiviteter som matlaging, personlig hygiene og samspill med andre.
«Ellas» historie er ikke unik. Hvert år søker over 100 ungdommer med utviklingsvariasjoner NAV om støtte til å gå på folkehøgskole. Siden 2022 har historien gjentatt seg: Foresatte må beskrive barnet sitt som så dårlig fungerende som mulig, for i det hele tatt å bli vurdert for slik støtte fra NAV. I år har svarene fra NAV kommet ekstra sent, noe som er krevende for ungdommene, familiene og skolene som skal ha kompetent bemanning.
Et selvstendig liv
Folkehøgskolen bygger på ideen om at dannelse, fellesskap og personlig vekst er viktig for alle, uavhengig av bakgrunn. Skolen er uten eksamen og karakterer. For unge med utviklingsvariasjon kan dette være det første møtet med et selvstendig liv. Å bo borte fra foreldre, gjøre egne valg og ta ansvar for seg selv. Forskning og erfaring viser at et slikt år gir økt mestring, selvstendighet og livskvalitet og reduserer behovet for kommunale tjenester senere i livet.
Mange folkehøgskoler har tilrettelagte linjer, mens andre ønsker ungdommene velkommen i ordinære linjer. Plassene finnes, og viljen er der fra folkehøgskolenes side, men støtten for tilrettelegging blir avslått av NAV.
Avslag på avslag
For å bo på folkehøgskole trenger mange praktisk bistand. De trenger hjelp med hygiene, struktur på dagen, deltakelse i undervisningen og øvelse i sosiale ferdigheter og koder. Familiene opplever stadig oftere avslag, med begrunnelser som varierer fra sak til sak: «Eleven fungerer for bra, har allerede de grunnleggende ADL-ferdighetene, eller at ansvaret egentlig ligger hos kommunen gjennom annet lovverk.» Selv at eleven har lært seg å dusje etter trening, kan bli brukt som bevis på at hen «egentlig klarer å ivareta personlig hygiene». Resultatet er ofte det samme: avslag og atter avslag.
Et strukturelt problem
Systemet er ikke bygget for disse ungdommene, til tross for at Stortinget gjennom Likeverdsreformen har slått fast at folkehøgskoleopphold gir rett til støtte til ekstrakostnader til et slikt opphold i ett år. Det er fristende å skylde på saksbehandlerne, men problemet er strukturelt.
Det burde ikke være slik at sjansen for å leve det livet en ønsker seg, avhenger av foreldrenes kampvilje og juridiske kunnskap.
NAVs tolkning av folketrygdloven og tilhørende rundskriv samsvarer ikke med Stortingets vilje. Forståelsen av hva som er «nødvendig og hensiktsmessig» er blitt snevret inn for en gruppe som ofte har folkehøgskole som sitt eneste og høyeste utdanningstilbud etter videregående.
En utmattende kamp
For en 19-åring med utviklingsvariasjon er ikke folkehøgskolen en omvei til arbeidslivet. Det er livet. Et år med vennskap, mestring og vekst lar seg ikke måle i fremtidige skatteinntekter, men i økt selvstendighet og mestringsevne.
Støtte for tilrettelegging for et folkehøgskoleår koster staten penger. Men et liv uten mestringsopplevelser, sosiale nettverk og trening i selvstendighet koster mye mer. Det koster i form av kommunale pleietjenester, økt hjelpebehov, psykisk uhelse og utslitte pårørende. Foreldrene som kjemper for «Ella» og andre unge i samme situasjon, bruker uker og måneder på lovverk, søknader og ankesaker. De må også lære seg at de helst ikke skal si noe positivt om barnet sitt. De bruker tid på en utmattende kamp de kunne brukt på familien, seg selv eller jobben.
Drømmen om folkehøgskole
Norge har i år inkorporert FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), som sier at personer med funksjonsnedsettelse har rett til å delta i samfunnet på lik linje med andre, og at staten har plikt til å tilrettelegge for dette. Stortingets vilje gjennom Likeverdsreformen må bekreftes. Finansieringsansvaret må avklares, slik at familier ikke blir en kasteball mellom NAV og kommunen. NAV må få klar beskjed i rundskriv om at CRPD-forpliktelsene skal veie tungt i individuelle vurderinger. Og viktigst av alt: vi må slutte å behandle unge med utviklingsvariasjoner som et budsjettspørsmål.
«Ella» drømmer fortsatt om folkehøgskolen. Hun vet ikke helt hva et avslag betyr, men hun vet at svaret ble nei. Foreldrene forsøker å klage. Det burde ikke være slik at sjansen for å leve det livet en ønsker seg, avhenger av foreldrenes kampvilje og juridiske kunnskap. Løsningen krever politisk vilje, ikke ny teknologi. Det er på tide at vi lager lover og regler som virker for alle og som ikke svikter de som kanskje trenger det aller mest.
Av: Tove Linnea Brandvik,
styreleder i Samarbeidsforumet Av Funksjonshemmedes Organisasjoner (SAFO)
Anne Tingelstad Wøien,
daglig leder i Folkehøgskolerådet, samarbeidsorgan for folkehøgskolene.
stortingsrepresentant for SV
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no
