Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Hvor mange ganger kan man legge seg flat?
Hva tenker du om å ikke vite om du kommer deg inn i en kinosal eller ikke? Hva tenker du om at ekskluderingen kan bli noe du vender deg til?
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Det burde ikke være vanskelig å komme seg på kino, selv ikke om du sitter i rullestol. For kinosaler er store, og det er lett å tilrettelegge for oss i rullestol, personer med barnevogn, eldre og andre som er avhengige av heis, kommer seg til salene. Likevel opplever vi gang på gang at nettopp dette er vanskelig.
Ikke noe Saga kino kan ha kjennskap til
Nylig kunne vi lese om Elisabeth, som ikke kunne bli med familien sin på kino fordi trappeheisen ikke fungerte. Hun møtte opp i manuell rullestol, og kunne få hjelp av familien til å komme seg ut og inn av salen, men ble likevel nektet. Begrunnelsen var at de ikke selger rullestolplasser når heisen står, og at dette igjen begrunnes med evakuering ved brann. Elisabeth har sittet i rullestol hele livet, og hun vet selv hvor raskt hun potensielt kan evakuere. Det vet derimot ikke noen av de ansatte ved Saga Kino.
LES OGSÅ: Nektet adgang til film om tilgjengelighet (lenke).
Et stort spenn
Å begrunne begrensninger med sikkerhet er en kjent problemstilling for oss funksjonshindrede. Likevel er det ingen andre grupper i samfunnet som blir nektet inngang noe sted på samme grunnlag. Du blir ikke nektet inngang om du går på krykker, du blir ikke nektet inngang om du er eldre og dårlig til beins, du blir ikke nektet inngang om du, av en eller annen annen grunn, bruker lang tid på å bevege deg. Er ikke disse gruppenes sikkerhet viktig? Eller er det helt enkelt sånn at det er enkelt å rettferdiggjøre ekskluderingen av oss rullestolbrukere, og vanskeligere å ekskludere andre grupper? Det er like store forskjeller mellom rullestolbrukere som det er mellom alle andre grupper i samfunnet. Noen kan bevege seg raskt, noen bruker lengre tid.
Ikke en prioritet
Det å bli nektet adgang er for oss rullestolbrukere ikke overraskende. Man blir vant til at heisene står, at det ikke er tilrettelagt eller at man stenges ute uten god grunn. På Saga har heisen stått i lang tid, enda denne er helt avgjørende for en stor gruppe mennesker i samfunnet. Å ha en heis som står er ikke Saga Kino alene om. Rundt omkring i hele landet ser vi eksempler på at det tar altfor lang tid å reparere og prioritere helt nødvendige hjelpemidler. Heiser står, ramper fungerer ikke, HC-toaletter brukes som lager. Alt dette kan enkelt løses, om det er en prioritet. Jeg har sluttet å telle hvor mange ganger jeg har måttet ta toget en stasjon for langt for å komme av, hvor mange kjøkkeninnganger jeg har rullet gjennom, hvor mange ganger jeg ikke har kunne stilt opp til avtaler fordi heis eller ulike alternativer ikke fungerte. Det er ikke lenger overraskende, men dessverre normalt.
Lovbestemt plikt til universell utforming
I etterkant av Elisabeth sin opplevelse på Saga Kino har kinoen lagt seg flat. De innrømmer å ikke ha håndtert situasjonen på en god måte, og også at argumentasjonen med brannsikkerhet ikke hadde grunnlag. Men hvor mange ganger kan vi godta at bedrifter legger seg flate, når denne problemstillingen til stadighet oppstår? Hvor mange ganger skal man oppleve å ikke få bli med på noe fordi tilrettelegging helt enkelt ikke er en prioritet?
Alle kan havne i rullestol. For mange er ikke det å sitte i rullestol det verste, men det er hvordan samfunnet og systemet møter deg. Hvordan små ting, som man enkelt kunne funnet gode løsninger på, blir store, ekskluderende barrierer. Alle virksomheter har lovbestemt plikt til å sørge for universell utforming. Å sikre at heiser faktisk fungerer er en del av dette. Det burde vært et krav om å henge opp godt synlig informasjon slik at alle kan se hvor lenge noen utestenges fra lokalet eller aktiviteten, et skilt med tydelig beskjed om at rullestolbrukere ikke har adgang til lokalet så du også får se konsekvensene av dette.
Vi skilter spisesteder med smilefjes og bruker våre offentlige ressurser på å sjekke at spisesteder er gode på hygiene. Burde vi ikke også skilte hvem som ekskluderer? Med informasjon om at lokalet ikke har tilrettelagt toalett, ikke har teleslynge, ikke har rampe eller andre nødvendigheter som gjør lokalet tilgjengelig for oss alle? Utestengelsen og diskrimineringen vi som funksjonshindrede opplever er skjult for resten av samfunnet.
Godt kamuflert ble Elisabeth nektet adgang til kinoen, og måtte forlate lokalet uten å få sett filmen hun hadde reist for å se. Hvis Elisabeth ikke hadde skrevet om dette på Facebook, hadde ingen lagt merke til diskrimineringen. Vi håper alle kan ta lærdom av opplevelsen til Elisabeth, og sørge for at heiser og andre nødvendige hjelpemidler repareres så raskt som mulig. Da slipper man både å diskriminere noen, og også å måtte legge seg flat i ettertid.
Av: Tove Linnea Brandvik,
forbundsleder i Norges Handikapforbund
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no
