Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Når kunsten ikke teller
Ved å kutte tilskuddet til driften av Teater NonStop forsterker NAV den strukturelle ulikheten som rammer mennekser med utviklingshemming, skriver Hilde Guddingsmo i dette innlegget.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Er ikke kunst skikkelig arbeid? Eller kan ikke mennesker med utviklingshemming jobbe som profesjonelle skuespillere? Dette er spørsmålene vi må stille oss når NAV ifølge Namdalsavisa 19. november (ekstern lenke, åpnes i ny fane) velger å kutte tilskuddet til Teater NonStop – et profesjonelt teaterensemble for skuespillere med funksjonsvariasjon i Namsos.
Begrunnelsen er at delfinansieringen siden 2012 har skjedd via VTA (O)-plasser, altså et statlig finansiert tilskudd med tilsagn via fylket for varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet. Og NAV mener nå at Teater NonStop ikke fyller disse kriteriene.
Teater NonStops kunstneriske nivå har ikke sunket siden oppstarten. Den siste forestillingen «Med Linedance og Gud» ble utviklet i samarbeid med en dansk filmregissør og en norsk jazzmusiker. Spillstedene inkluderer både Namsos Kulturhus, Rosendal Teater, Kortreist dansefestival og videoformat. Publikumsoppmøtet kan være lite, spesielt hjemme. Men dette er ikke uvanlig for ensembler som leverer såkalt «smal» kunst innenfor frigruppesegmentet, ei heller Disability Arts Theatre.
Sistnevnte består av profesjonelle ensembler verden over, som protesterer mot at teater reduseres til «terapeutisk aktivitet» for mennesker med utviklingshemming. Kunstnerne tar et oppgjør med posisjonen de er gitt, og skaper politisk ladede produksjoner som søker samfunnsendring gjennom formidling. Teater NonStop tilhører denne bevegelsen, som eneste i sitt slag i Norge.
Organiseringen av Teater NonStop var opprinnelig en stolthet for NAV. I fra overgangen fra pilotprosjekt til profesjonelt teater i 2012, kom en sluttrapport. I denne oppgis daværende leder for tjenesteområdet NAV Midtre Namdal å sitte i styringsgruppen for teatret, gjennom å være opptatt av mulighetene som ligger i kunst- og kulturarbeidsplasser.
Spleiselaget mellom Namsos kommune, Nord universitet (daværende HiNT) og NAV skapte også betydelig merverdi. Tre statlige VTA (O)-tilskudd fordelt på 15 skuespillere la grunnlag for både kulturarbeidsplasser til en utsatt gruppe og en unik praksisarena for hittil 130 studenter. Samtidig ble det skapt et forum for kunnskapsproduksjon, og ikke minst et talerør for et underkommunisert perspektiv.
Det er tidvis vanskelig å gi et bilde av situasjonen til mennesker med utviklingshemming uten at det blir en elendighetsbeskrivelse. Forskjellene i levekår, deltagelse og annen menneskerettsoppnåelse mellom dem og resten av befolkningen er betydelige og systematiske. På tross av forbedrede lovverk og politiske dokumenter, viser forskningen forverring av praksis. Etter den radikale bølgen på 90-tallet, har det skjedd en snikende re-institusjonalisering av både boforhold og arbeidsdeltagelse. Bofellesskapene blir stadig større, og andelen i VTA-tiltak har sunket dramatisk de siste 20 årene.
Stigmaet som merkelappen «Utviklingshemming» bringer med seg, er problematisk. Den medfører for eksempel at man sjeldnere enn andre mottar behovsmedisinering eller får behandling for alvorlige psykiske lidelser. Og den får bankene til å nekte å utstede BankID, slik at man blir avhengig av verge for å logge seg inn på Helsenorge, betale parkering med app eller bruke Vipps til å handle i kiosken på fotballkamp.
Det finnes bare ett ord for denne situasjonen: Urettferdig. I bunn og grunn handler det om menneskerettigheter; å bli anerkjent på lik linje med andre og få tilrettelegging så langt det går. Det er også bakgrunnen for CRPD, konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, som Norge sluttet seg til i 2013. Så hvorfor ropes det ikke høyere?
Med enkelte hederlige unntak, er perspektivet til mennesker med utviklingshemming så godt som fraværende i samfunnsdebatten. Gruppen har tradisjonelt sett fått stemmen sin ivaretatt av andre. Og det er dette som gjør Teater NonStop så viktig. Ikke bare for skuespillerne, studentene og kunnskapsproduksjonen – men for oss alle. Forskningen viser at levde, menneskelige møter i kunstnerisk format bidrar til å redusere stigma i befolkningen – nettopp slik det skjer i teatret. Dette på grunn av to ting: At kunsten gir språk, og at man møtes på ekte. Da forstår vi hvor like vi egentlig er.
Og det trengs. Behovet for hjelp gjør folk sårbare, både for nedvurderende fortellinger og systemenes makt. Å være ansatt via NAV-midler gjør at man mangler oppsigelsesvernet andre har, fordi at man ikke ivaretas av arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsmiljølov. Derfor opplever noen nettopp at årelange arbeidsforhold bare avsluttes, fra nettopp VTA (O) til fordel for dagsenteraktivitet.
Det er vanskelig å fortolke hva som egentlig ligger innbakt i NAVs argumentasjon ut fra NA-saken. Slik jeg leser det, uttaler nåværende leder for tjenesteområdet at endringen kommer som en følge av NAVs jevnlige vurdering av hvorvidt «tiltakene treffer den målgruppen de er ment for». Jeg håper dette ikke må forstås i sammenheng med de siste årenes tendens til at man flytter midler fra mennesker med mer til mindre behov for tilrettelegging.
At et slikt teater finnes i Namsos er unikt, og sier mye om vår status som kulturby. At NAV kutter sitt tilskudd til driften av arbeidsplassen uten å forklare hvorfor, sier noe om etaten. Jeg kan ikke påstå at NAV har som bevisst intensjon å bidra til å forsterke den strukturelle ulikheten mennesker med utviklingshemming rammes av når de stanser sin del av finansieringen av Teater NonStop. Men det er i praksis det som skjer. Derfor håper jeg også at et mer opplyst NAV velger å snu i saken, samt at finansieringen av teateret kommer inn på statsbudsjettet som den kulturinstitusjonen det representerer. For kunst er absolutt arbeid, og mennesker med utviklingshemming kan arbeide profesjonelt. Det har Teater NonStop bevist i over 13 år allerede.
Av: Hilde Guddingsmo,
førsteamanuensis ved fakultet for sykepleie og helsevitenskap på Nord Universitet
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
