Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Ser funkis-fellesskap som en styrke
– Jeg har et håp om at kunsten er et sted forandring starter og ikke slutter, sa danske Caspar Eric da han mottok Bjørnsonprisen denne uka.
Det skjedde på Litteraturfestivalen i Lillehammer, hvor Caspar Eric har formidlet budskapet om funksjonshemmedes rettigheter i en rekke programposter. Caspar Eric har selv cerebral parese, og mange av tekstene hans handler om å være funksjonshemmet.
I samtale med forfatter Sumaya Jirde Ali snakket han om å bli definert ut fra synlige identitetsmarkører; melaninrike Sumaya Jirde Ali beskrev det som å ha en kropp som stadig blir politisert, Caspar Eric sa at det personlige rom ikke er et rom som er tilgjengelig for ham:
– Det fantes et språk om kroppen min før jeg hadde en kropp.
Helt siden han som fireåring parerte legene som undersøkte ham, med å bruke latinske navn på kroppsdelene sine, har han jobbet med å ta dette språket tilbake. I bøkene, og på Litteraturfestivalen, brukte han det til å minne om diskrimineringen som funksjonshemmede utsettes for.
– Det blir vanskeligere å få den hjelpen man har bruk for, Danmark diskuterer aktiv dødshjelp istedenfor aktiv livshjelp, og det gjør at vi blir sinte. Der er det en styrke i å ha et fellesskap blant funksjonshemmede, hvor du kan se at det du opplever ikke handler bare om deg, det er strukturelle problemer, sier han til Handikapnytt.
I en scenesamtale om funksjonshemming og inkludering beskrev forsker Jan Grue det som en kulturell anerkjennelse at en litteraturpris blir brukt til å sette funksjonshemmedes rettigheter på agendaen.
– Det ville ikke skjedd for ti år siden.
Et lengre intervju med Caspar Eric kan du lese i neste magasinutgave av Handikapnytt, som kommer i andre halvdel av juni.