Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Anna-Maja fotografert ved trappen i våpenhuset i domkirken.
IKKE DIN UTGANG OG DIN INNGANG: Hovedinngangen til Oslo domkirke er ikke for rullestolbrukere, konstaterer Anna-Maja Helgesdotter Andersen. (Alle foto: Geir Dokken)

Størst av alt er utilgjengeligheten

Hun deltar ofte på gudstjenester og er engasjert i kirkens frivillige arbeid. Men Anna-Maja Helgesdotter Andersen møter utfordringer i nesten alle kirker hun oppsøker. Handikapnytt tok henne med for å teste tilgjengeligheten i tre av dem.

Av Britt Arnhøy
Publisert 12.09.2018 16:32

Klokkene kimer til onsdagsmesse i Oslo Domkirke, landets rikskirke, som ligger badet i sol midt i Oslo sentrum.

En åpen dør ønsker velkommen inn. Men tre trappetrinn utenfor og flere inne i våpenhuset stenger Anna-Maja Helgesdotter Andersen ute.

Hun bruker rullestol og er henvist til kapellinngangen på baksiden. Der er det tilrettelagt med rampe og heis, for selve kirkerommet ligger en etasje opp.

Vel framme ved inngangen må hun ringe på en klokke. Den massive døra klikker ut av lås, men åpnes ikke automatisk. Dørpumpa fungerer kun fra innsiden.

Avhengig av andres hjelp

Anna-Maja begynner et møysommelig arbeid med å få døra såpass på gløtt at hun kan komme innenfor.

Hun har full førlighet og masse muskler i armene, og den letteste stolen på markedet. Foran på stolen har hun dessuten et freewheel, et ekstra hjul som gjør vanlig bruk atskillig mer stødig.

Men etter en god stund kapitulerer hun og tar av forhjulet. Da kommer hun nærmere dørhåndtaket og får omsider stor nok åpning til å smette inn.

– Jeg greier det. Men tenk på dem med tung stol eller dårlig muskelkraft, eller på dem som ikke kan bruke armene i det hele tatt. De blir helt avhengige av andres hjelp, sier hun.

Anne-Maja forsøker å åpne døren sittende i rullestol.

HINDER I TILRETTELAGT LØYPE: Kapellinngangen i Oslo domkirke har en svært tung dør som kun åpnes automatisk fra innsiden. Anna-Maja Helgesdotter Andersen bruker tid og styrke på å lirke seg inn. Det hjelper når hun tar av ekstrahjulet på stolen. (Alle foto: Geir Dokken)

Kilde til forstyrrelse

Heisen har automatisk døråpner. Orgelet har allerede begynt å spille, og det er i grunnen greit, mener Anna-Maja.

For musikken overdøver nemlig plinget heisen gir fra seg når den stopper.

– Det kan virke forstyrrende og bli et uromoment som jeg ufrivillig er årsak til. Dette er jo installert for å tilfredsstille universell utforming for blinde og svaksynte, men jeg vet ikke om det er så veldig tjenlig for de andre som er på gudstjeneste. Kanskje det kunne vært mulig å gjøre dette på en annen måte? lurer rullestolbrukeren.

Før hun raskt og rutinert ruller ut gjennom høyre midtskip og nedover midtgangen, der hun svinger seg på plass omtrent midt i kirken og synger med på salmen.

Vil bidra til inkludering

35-åringen har vært kirkegjenger hele livet. Hun har vært aktiv i KFUK/KFUMs barnegospel som deltaker og dirigent.

Hun har vært med i Ten Sing, vært speiderleder og forsanger under gudstjenester. Hun synger i kor og er frivillig i Oslo bymisjon.

Inntil for tre år siden var hun gående. Diagnosen hydrocephalus, vannhode som det betegnes på norsk, har medført utallige operasjoner fra hun var liten.

Men en operasjon i januar 2016 gikk galt. Da hun våknet, var hun lam fra livet og ned.

– Jeg var ganske deppa en stund. Men så tenkte jeg: Jeg har vært så heldig opp gjennom. Jeg har reist og opplevd masse, jeg har gått og gått – jeg er en fjellgeit! Jeg har fått lov til å være over alt og deltatt på så mangt. Og jeg kan fortsatt snakke og tenke, og det var mye som kunne gått langt verre. Nå ser jeg en helt annen del av verden enn den jeg var klar over at fantes. Hvis jeg kan bruke dette uhellet til å gjøre Norge litt mer inkluderende, så ja takk!

Anne-Maja i kirkerommet.

HØRER TIL: Anne-Maja Helgesdotter Andersen opplever det kristne fellesskapet like inkluderende som før hun ble rullestolbruker. Men kirkebygningene skaper stengsler. Her er hun i Oslo domkirke.

I det kristne fellesskapet, på det personlige plan, merker Anna-Maja lite forskjell fra hun var gående. Hun opplever en like stor respekt fra prester og andre i menighetene hun oppsøker, og at det ikke er noe forskjell på hvordan de ser på henne som menneske.

Men veien inn til mange kristne fellesskap, og manglende tilrettelegging når hun er innenfor dørene, utfordrer og vekker vonde følelser.

Det er følelsen av å bli utestengt og utelatt som er vond. Ekstra sårt blir det når det gjelder noe så privat og grunnleggende som troen og trosutøvelsen. Det som betyr aller mest for veldig mange.

– Det er følelsen av å bli utestengt og utelatt som er vond. Ekstra sårt blir det når det gjelder noe så privat og grunnleggende som troen og trosutøvelsen. Det som betyr aller mest for veldig mange, sier hun.

Tre kirkebesøk

Anna-Maja og Handikapnytt er på tur til tre kirker i Oslo for å synliggjøre hvordan kirkelivet som rullestolbruker kan arte seg.

Med på turen er to representanter fra Kirkelig fellesråd i Oslo: Christina Ulrichsen, prosjekt- og eiendomsrådgiver i bygg- og anleggsavdelingen, og pressekontakt Finn Folke Torp. 

I domkirken er også konsulent Sander Bergh, som lover å ta med seg kirkebrukerens vurderinger og innspill.

Samtlige i den lille delegasjonen gleder seg over domkirkens nye handikaptoalett. Det har elektrisk skyvedør og ligger i kirkerommets plan rett innenfor hovedinngangen. Fra før av er det et handikaptoalett i tilknytning til samlingsrom og krypten i kjelleren, men da må man bruke heisen.

– Et handikaptoalett oppe var høyt prioritert fra fellesrådet, påpeker Bergh fornøyd.

Han forteller også at de ved spesielle arrangementer legger ut ramper og skinner ved hovedinngangen, slik at folk kan komme inn der.

Kirken har dessuten egne plasser for rullestolbrukere ved lysgloben så de kan sitte sammen med familie og venner og unngå å måtte ty til midtgangen. Det visste ikke Anna-Maja, som foreslår at dette skiltes tydelig.

Tilgjenglighet i tall

Oslo domkirke er i godt, eller kanskje man kan si dårlig, selskap. Det står nemlig ikke bare bra til med tilgjengeligheten i Den norske kirkes 1633 kirkebygninger.

Kirkens arbeids- og interesseorganisasjon (KA) gjennomfører kirkekontroll hvert fjerde år. I utredningen «Felles Eie – Felles Ansvar. En tilstandsrapport for norske kirker 2014» presenterer de følgende tall for tilgjengelighet:

* Atkomst med rullestol: 62,7 prosent av norske kirker har adkomst til kirken via hovedinngangen, 27 prosent av har adgang gjennom en sideinngang og en kirke har adgang gjennom en underetasje. 10,3 prosent av kirkene har ingen adkomst for rullestol. Totalt sett har 89,8 prosent av kirkene adgang til kirken med rullestol.

* Handikaptoalett: 65 prosent av kirkene har handikaptoalett i eller i tilknytning til kirken. 28,8 prosent er å finne i kirkens hovedplan, 33,5 er lokalisert i et servicehus i nærheten av kirken, mens 3,2 prosent ligger i kirkens underetasje.

* Rullestolplasser i kirkerommet: 35,6 prosent av landets kirker har ikke egne slike plasser. 23,6 prosent har egne avsatte plasser og 40,8 prosent legger til rette for dette ved behov.

* Handikap-parkering: 36,9 prosent av kirkene oppgir at de ikke har egne handikapparkeringsplasser ved kirken.

* Teleslynge: 86,2 prosent av alle kirkene har et fungerende teleslyngeanlegg.

Feilmarginer og manglende rapportering er så marginalt at det ikke påvirker konklusjonene.

Christina og Anna-Maja i samtale.

Problemet er at bevilgningene ikke står i forhold til forfallet. Da går mesteparten til akutte behov som lekkasjer og steinfall, forklarer Christina Ulrichsen (til høyre) i Oslo kirkelige fellesråd.

Hjulpet av lovverket

Resultatene er en klar bedring fra forrige kontroll fra 2010, skriver KA i sin rapport. Så var også punktet om tilgjengelighet trukket fram som dårligst i 2010-kontrollen.

KA antar at forbedringen skyldes at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (nå likestillings- og diskrimineringsloven) ble innført i Norge i 2009 og at mye arbeid er gjort for å møte kravene i henhold til denne.

Samtidig påpeker KA at det fremdeles er en lang vei å gå før man når et tilfredsstillende nivå.

Dermed må kirkebesøkende med funksjonsnedsettelser i mange av landets kirker bruke annen inngang enn hovedinngangen. De må stoppe ved koret, de må sitte i midtgangen. De må ringe på forhånd, de må ringe på dørklokker, de må løftes, skyves og på annen måte få hjelp.

Det er ikke greit. Jeg har lagt fra meg mange sosiale sperrer etter at jeg ble rullestolbruker, men jeg vil være selvhjulpen.

– Det er ikke greit. Jeg har lagt fra meg mange sosiale sperrer etter at jeg ble rullestolbruker, men jeg vil være selvhjulpen, sier Anna-Maja.

Dårlig og diskriminerende

Gerd Karin Røsæg er fungerende direktør i Kirkerådet og dermed administrativ leder for Den norske kirke.

Hun sier dette om hvorfor mange kirker har dårlig og diskriminerende tilgjengelighet:

– Vår rådgiver på kirkebygg forteller at de aller fleste spørsmålene han får fra ansatte som er ansvarlig for å tilrettelegge, går på tilgjengelighet. Det betyr at det er oppmerksomhet rundt dette.

– Nye kirkebygg følger naturligvis norsk lov om tilgjengelighet. Men vi har veldig mange gamle som er dårlig tilrettelagt. Mange av dem har restriksjoner fra Riksantikvaren, noe som gjør det utfordrende å tilrettelegge og som krever dialog for å finne gode løsninger, fortsetter Røsæg.

Når tilgjengelighet blir omsorg

Men Inger Marie Lid, teolog og professor ved VID vitenskapelige høgskole, mener det også er en annen forklaring på den dårlige tilgjengeligheten.

Hun har i mange år jobbet med temaet funksjonshemming, inkludering og likeverd og med idégrunnlaget i universell utforming, og skrevet flere artikler om tilgjengelighet i Den norske kirke.

Lid sier at kirken har vært for lite opptatt av tilgjengelighet for alle, fordi tilgjengelighet oppfattes som en del av diakonien, altså kirkens omsorgstjeneste.

Tilgjengelighet har vært plassert som et diakonalt ansvar, noe det ikke kan reduseres til.

– Det har hatt en tendens til å overse at det dreier seg om likeverd og like rettigheter. Tilgjengelighet har vært plassert som et diakonalt ansvar, noe det ikke kan reduseres til. Kirken er offentlig, og tilgjengelighet til kirkebygg handler om likeverd, likestilling og like rettigheter, sier Lid.

Rettferdighet og inkludering

– Har kirken hatt for liten bevissthet rundt temaet tilgjengelighet, Røsæg?

– Bevisstheten kan helt sikkert alltid bli bedre, og det gjøres et kontinuerlig arbeid for dette. Vi har en plan for diakoni som er vedtatt av kirkemøtet. Den har to hovedelementer: Kamp for rettferdighet og inkluderende fellesskap. Dette med tilgjengelighet er et diakonalt anliggende. Det er litt misforstått hva man oppfatter som diakoni. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er svært aktuell når det gjelder diakoni, men ikke bare der. I Kirkerådet ligger ansvaret for å følge denne loven i mange avdelinger, ikke bare diakoni. Det ligger i trosopplæring, i HR og så videre.

– Er det sånn at kirken tenker omsorg framfor likeverd og likestilling?

– Nei. Vi forholder oss til rettighetsbaserte metoder i faglig diakonalt arbeid. Naturligvis kan enkeltpersoner i menigheten komme til å møte mennesker som er litt ovenfra og nedad, men medvirkning, verdighet og tilrettelegging er prinsipper vi arbeider etter. Omsorg skal ikke nedvurderes. Men hvis vi snakker om omsorg som nedlatende holdninger og nedvurdering, er det noe helt annet.

Kjemper for pengene

– Kirke og stat har skilt lag. Kirken skal styre seg selv. Vedlikeholdsetterslepet er enormt, og det er fortsatt åpent hvilken finansieringsmodell Den norske kirke skal leve med i framtiden. Hvor høyt på agendaen står tilgjengelighet i denne sammenhengen?

– Det økonomiske ansvaret for kirkene er fremdeles hos kommunen. År etter år har vi dessuten tatt opp behovet for et vedlikeholdsfond med statlige midler, fordi kirken både har vedlikeholds- og tilretteleggingsutfordringer. Vi har ennå ikke gitt opp. I dag finansieres kirken delvis fra kommunen og delvis fra staten. Vi har grunn til å tro at finansieringen slik den er i dag vil fortsette. Statens økonomiske forpliktelse overfor Kirken er grunnlovsfestet. Staten har dermed plikt til å understøtte Den norske kirke økonomisk. 

– Så du frykter ikke at en eventuelt svakere finansiert folkekirke vil gå utover tilgjengeligheten?

– Nei, men vi må jobbe like mye for å få nok penger. Det er kommunene som har ansvaret for vedlikehold av kirker. Her er det stor forskjell fra kommune til kommune. Arbeidet for tilgjengelighet og vedlikehold er noe vi framholder hele tiden.

– Hva skal dere gjøre for at folkekirken ikke blir mindre, men mer tilgjengelig for folk flest?

– Den blir jo mer tilgjengelig i og med at det bygges nye kirker ut fra tilgjengelighetslovgivningen. FNs bærekraftmål innebærer at alle skal med, og det forplikter. Og vi må arbeide kontinuerlig med holdninger og kurs, vi må være motkultur til et samfunn hvor det ikke er plass til å kreve noe ekstra for at alle skal være med.

Rampe og delbart alter

Med sin hvitmalte betongfasade og særpregete senmodernistiske utforming er Sinsen kirke et lysende landemerke i lokalmiljøet. Arbeidskirken fra 1971 er i fullt flor. Skolebarn som har leksehjelp løper leende ut og inn en tilnærmet trinnfri hovedinngang.

Skiferhella foran døra flukter vanligvis nesten med asfalten. Men den harde vinteren har gitt telehiv og flere centimeters nivåforskjell.

Etter iherdige forsøk må den rullende kirkegjengeren kapitulere og ta imot skyvehjelp for å komme fram til døra.

Erik Andersen er Sinsen-kirkens altmuligmann, tydelig stolt av kirken sin og hjelpsomheten selv. Han liker ikke det han ser, men kan opplyse om at utbedring er beordret.

Erik har fjernet en seksjon av kneleskammelen ved alterringen.

TENKT TILRETTELEGGING: Deler av alteret i Sinsen kirke kan fjernes slik at rullestolbrukere kan delta på lik linje med gående, viser Erik Andersen, kirkens altmuligmann.

Anna-Maja triller lett over dørterskelen, og konstaterer med et smil at HC-toalettet er supertilgjengelig rett til høyre. Døra inn til kirkerommet, som har atkomst fra siden, er bred og fin og uten terskler. Et ekstra oppholdsrom er også trinnfritt.

Det lukter vafler, og barn og voksne prater og ler. I kirkerommet er det benker av tre. Den øverste benken på begge sider er fjernet. På denne måten gjør kirken plass til rullestolbrukere med følge. Venstre side av alteret har integrert rullestolrampe. Dessverre betyr ikke det at alteret blir tilgjengelig for alle uten hjelp.

Anne-Maja forserer rampen opp til alteret i Sinsen kirke.

FOR BRATT: – Denne rampen er for bratt for de fleste, konkluderer tilgjengelighetstesteren.

– Denne er for bratt for de fleste som vil opp på egen hånd, konstaterer 35-åringen etter to runder opp og ned.

Men er man først kommet opp til alteret, kan en rullestolbruker ta del i nattverdsmåltidet, bønnen eller velsignelsen side om side med de andre i fellesskapet. Alterringen er delbar, slik at én del kan løftes vekk. Det er litt tungt, men kan fint gjennomføres. Anna-Maja foretrekker uansett stående nattverd. Mindre styr, og alle kan delta på like vilkår, mener hun.

Kirken den er et nedslitt hus

Sinsen kirke er en levende og mye brukt kirke. Men Oslo som helhet har for mange kirker som for få bruker. Vedlikeholdsetterslepet er stort, over en halv milliard kroner, og bygningsmassen svært gammel.

Men det står ikke på viljen til å gjøre det bedre. Det står om penger, ifølge Christina Ulrichsen i fellesrådet.

Kirkelig fellesråd i Oslo søkte om midler til et løft for universell utforming i 2016, og beskrev forholdene slik:

«Svært få av kirkene eller kapellene dekker kravene til universell utforming. Vi får jevnlig inn berettigede klager, og menighetene har små ressurser til å yte nødvendig bistand. Forholdene er diskriminerende. Atkomst inn i kirken, tilpasninger i kirkerommet, samt atkomst og tilpasning av HC-toaletter er gjennomgående mangler.»

De fikk ingen midler til et slikt løft.

For kirker som mottar midler til totalrehabilitering legger de alltid inn universell utforming, understreker Christina Ulrichsen.

– Så det skjer litt. Problemet er at bevilgningene ikke står i forhold til forfallet. Da går mesteparten til akutte behov som lekkasjer og steinfall, forklarer hun.

Fremtidens Oslo-kirker

Situasjonen i Oslo resulterte i at det tidligere i år ble lagt fram en kirkebruksplan. Her er samtlige kirkers tilstand kartlagt på alt fra dagens bruk, bygningsteknisk tilstand og vernestatus til parkeringsplasser og tilgjengelighet for bevegelseshemmede.

Kriteriene for tilgjengelighet har vært handikap-parkering, atkomst til kirkerom og kor, handikaptoalett og rullestolplassering, og konklusjonen er slik:

Kun 7 av totalt 61 kirker skårer «bra» på tilgjengelighet for bevegelseshemmede. Én kirke skårer «meget bra»: Bøler, som er helt ny. 36 kirker får betegnelsen «mindre bra», mens 20 kirker betegnes «dårlig» tilgjengelige.

Kjære leser!

Vi vil gjerne be deg om en liten tjeneste. Handikapnytt.no er et nettsted uten noen form for betalingsmur. Det er fordi vi ønsker å nå ut til flest mulig med vesentlig journalistikk om funksjonshemmedes rettigheter og levekår.
Men det koster penger å lage innholdet, og vi mottar ingen pressestøtte.

Vil du hjelpe oss å finansiere journalistikken som ingen andre enn Handikapnytt lager?
Det kan du gjøre ved å vippse for eksempel 25 kroner til 526030.

Pengene går uavkortet til å lage Handikapnytt. Tusen takk for ditt bidrag.

Hilsen redaksjonen

Robert Wright, kirkeverge i Oslo, sier tilgjengelighetsståa er mer nedslående enn han trodde, også fordi man har satt av midler til årlig vedlikehold.

– Midlene er særlig brukt på HC-toaletter og ramper for å komme inn i kirkene. Men jeg har ingen problemer med å si at en del av rampeløsningene er kronglete. Én ting er å oppfylle formalkrav. Hvor godt resultatet blir, er det diskusjon om.

Én ting er å oppfylle formalkrav. Hvor godt resultatet blir, er det diskusjon om.

– I Kirkebruksplanen foreslås ni spesifikke kirker tatt ut av ordinær bruk. Har tilgjengelighet vært med i vurderingen av disse?

– Nei, det ville være feil å si at det har vært et tungt element. Vi har sett på kirkeanlegg og hvilke behov vi har. Men det har vært et kriterium i prosjektgruppens gjennomgang.

– Hvor høyt opp på prioriteringslista står forbedringer i tilgjengelighet for de resterende kirkene?

– Når vi går inn og gjør tiltak i en kirke, har dette høy prioritet.

– Vil kirkebruksplanen komme Anna-Maja og andre som bruker rullestol til gode?

– Alle kirkebyggene vil være i vårt eierskap, derfor vil fokuset være det samme i alle kirkene. I den grad vi får kirker vi kan leie ut, er tanken at vesentlige deler av leieinntektene må gå til vedlikehold. Får vi mer penger til vedlikehold, betyr det hyppigere oppgradering og mer tilgjengelighet i alle kirkene.

– Er det nok bevissthet, kunnskap og forståelse om tilgjengelighet i menighetsrådene og i Oslo KF?

– Det tror jeg faktisk. Vi har også skikkelige brukergrupper, i tillegg til enkeltpersoner som bidrar. En dame sender meg for eksempel stadig mail med info om teleslynger som fungerer og ikke. De kanaliserer jeg videre. Det er en fin måte å holde oss oppdatert på.

Den lyse middelalder

På toppen av Akersbakken i Oslo troner Gamle Aker kirke, en historisk kirkeperle fra 1100-tallet i romansk rundbuestil. Den er ikke foreslått tatt ut av bruk.

«Kirken er etterspurt både som seremonikirke og konsertlokale, men har visse begrensninger som menighetskirke», skriver styringsgruppen for kirkebruksplanen. Den er tilknyttet pilegrimssenteret, og ønskes nå som spesialkirke for liturgi, spiritualitet og bønneliv.

Gamle Aker kirke Oslos eldste stående bygning. «Den er en av våre få basilikaer med kor, sidekapeller, og vindu mot soloppgangen over altrene mot øst», kan man lese på hjemmesiden.

Anna-Maja og en prest ved lysgloben.

STEMNINGSFULLT: For Anna-Maja går det fint å tenne lys i en vanlig høy lyseglobe. Denne, i Gamle Aker kirke, er litt for høy.

Og Anna-Maja er soloppgangen selv der hun overrasket triller trinnfritt gjennom hovedinngangen og helt fram til koret. Middelalderen var slett ikke bare mørk! Selv om veggene er av hugget stein og små glassmalerier slipper inn lite lys, slik at belysningen er dunkel.

Hun lar seg også raskt begeistre av lesepulten, som blir nok et lyspunkt i tilgjengeligheten. Den kan enkelt reguleres opp og ned, og glir dessuten fint inn med resten av interiøret.

– Dette er en lesepult alle kirker bør ha!

Gamle Aker har stoler å sitte på. Det er ikke avsatt egne plasser til rullestolbrukere, men det tilrettelegges etter behov. Kirken, som til vanlig er uten parkering for publikum, har dessuten akkurat fått i stand ett års prøveprosjekt for en handikapparkeringsplass, forteller daglig leder Jørgen Svartvasmo i Sentrum og St.Hanshaugen sogn.

Her er allerede flere positive tilgjengelighetselementer. Men hvor lenge var Adam i paradis? En runde innover på siden i kirken avdekker at brukerne ikke bør ha funksjonsnedsettelser. Alternativt bør de ha en særdeles velutviklet selskapsblære. Her finnes det ikke noe handikaptoalett, og det toalettet som finnes, er i kjelleren. Dit kommer man kun via en trapp.

– Universell utforming sto ikke høyt på agendaen i middelalderen, kommenterer Christina Ulrichsen.

Universell utforming sto ikke høyt på agendaen i middelalderen.

Vanskelig vern

Gamle Aker kirke illustrerer akkurat det som gjør tilgjengelighet ekstra utfordrende i mange av landets kirker. Den er fredet, i likhet med de 205 andre kirkene som er bygget før 1650.

Og nesten 60 prosent – 961 av totalt 1633 norske kirker – er omfattet av et antikvarisk vern.

Derfor: Selv om likestillings- og diskrimineringsloven har som formål å redusere
diskriminering som følge av nedsatt funksjonsevne. Selv om loven pålegger alle offentlige virksomheter å jobbe aktivt for å øke tilgjengeligheten. Selv om begrepet «universell utforming» står sentralt i denne loven, kan vernestatus gjøre det vanskelig å lage dem mer tilgjengelige.

«Kulturminneloven og antikvariske hensyn kan sette begrensninger for gjennomføring av tiltak som kan bedre kirkenes tilgjengelighet», skriver KA i sin rapport.

De fire fotografert i våpenhuset i Oslo Domkirke.

INNSPILL: Christina Ulrichsen og Finn Folke Torp fra Kirkelig fellesråd i Oslo og Sander Bergh (t.h.), konsulent i Oslo domkirke, setter pris på å høre Anna-Maja H. Andersens erfaringer, vurderinger og innspill.

Har tro på tilgjengelighet

– Jeg venter mer av nyere bygg som Sinsen enn av Grønland kirke, for eksempel, sier Anna-Maja.

Hun skryter av Grønland kirke fra 1869, der hun nyter å kunne komme inn i våpenhuset gjennom hovedinngangen sammen med andre kirkegjengere, og der en innebygd rampe opp til alteret er lett tilgjengelig og spiller på lag med både arkitektur og interiør.

Hennes konklusjon er at kirkebesøk ikke er et livsviktig tilbud og dermed ikke blir nok prioritert når pengene skal fordeles. Likevel er hun optimist.

– Jeg tror det er vilje til å gjøre det bedre, dersom vi, altså brukere og pressen, setter fingeren på dette.

– Hvordan er din drømmekirke?

– En kirke som er tilgjengelig for alle i alle ledd. En rullestolbruker skal ha lik anledning til å tjenestegjøre som prest, klokker eller kirketjener. Og som besøkende skal alle ha lik bevegelses- og valgfrihet i hele bygget – til alt fra sakristi til bøttekott.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.