Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Tross inkluderende arbeidsliv – ikke flere funksjonshemmede i jobb
Satsingen på inkluderende arbeidsliv har ikke fått flere funksjonshemmede i jobb. Like mange står utenfor nå som for ti år siden.
«Fortsatt uendret måloppnåelse.»
Konklusjonen i den ferske rapporten fra faggruppen for IA-avtalen er nedslående lesning for alle som er brenner for at flere funksjonshemmede i Norge skal komme i jobb.
IA-avtalen – intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv – er et samarbeid mellom regjeringen og partene i arbeidslivet.
Hensikten er å redusere sykefravær, bidra til at folk står lenger i jobb og sørge for at flere funksjonshemmede deltar i arbeidslivet.
Og det er det sistnevnte målet som viser de svakeste resultatene.
Gjør opp status
Faggruppen for IA-avtalen har hvert år siden 2010 levert rapporter som gjør opp status for framdriften i IA-avtalen. Hvor langt er man fra å nå målene som er satt?
Delmål 1 er å redusere sykefraværet med 20 prosent sammenliknet med nivået i 2001. I årets rapport fra faggruppen er konklusjonen at man er halvveis til å nå dette målet.
Delmål 3 er å øke forventet yrkesaktivitet etter 50 år med 12 måneder, sammenliknet med nivået i 2009. Rapporten viser at det nå gjenstår 0,1 årsverk.
«Målet synes derfor å være innenfor rekkevidde for denne avtaleperioden», heter det i konklusjonen. Det betyr innen utgangen av 2018.
Under halvparten i jobb
Delmål 2 er rett og slett å hindre frafall og øke sysselsettingen for personer med nedsatt funksjonsevne.
Og så langt viser faggruppens analyser at man ikke har kommet noen vei. De siste årene har det vært relativt små endringer.
Mens 73 prosent av den totale befolkningen mellom 15 og 66 år er i arbeid, er andelen blant funksjonshemmede bare 44 prosent.
Altså under halvparten.
Og dette har holdt seg noenlunde stabilt siden Statistisk sentralbyrå startet med sin arbeidskraftundersøkelse helt tilbake i 2006.
Denne andelen tar utgangspunkt i alle dem som selv oppgir at de har en funksjonsnedsettelse når Statistisk sentralbyrå har spurt. Men mange opplever ikke dette som en permanent tilstand.
Om man bare måler blant dem som to år på rad oppgir at de har en funksjonsnedsettelse, blir tallene enda svartere: Da er det bare 31 til 36 prosent som er i arbeid.
Altså en av tre.
Usikre tall – svak forskning
Kjetil Telle er forskningsdirektør ved Statistisk sentralbyrå og leder i Faggruppen som har skrevet rapporten. Han forklarer at det er utfordrende å kartlegge hvor mange funksjonshemmede som er i arbeid.
Vi ser det samme med andre grupper som har svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Når du har søkt jobb lenge nok og ikke fått det, slutter du til slutt å søke. Og da havner du utenfor arbeidsmarkedet.
– Vår jobb er å måle hva som er situasjonen. Og da har vi brukt mye tid på å finne ut hvilket tallgrunnlag vi skal bruke. Når det gjelder funksjonshemmede, er det vanskelig blant annet fordi det er noe subjektivt over hvem som regner seg som funksjonshemmet, sier han.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
KOMPLISERT REGNESTYKKE: Det er ikke enkelt å finne sikre tall når det gjelder funksjonshemmedes tilknytning til arbeidslivet. Og det finnes lite forskning om hva som virker, forklarer forskningsdirektør Kjetil Telle i Statistisk sentralbyrå. (Foto: Statistisk sentralbyrå)
I tillegg til den årlige arbeidskraftundersøkelsen fra SSB har faggruppen bygget sin analyse på registerdata over mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd.
Samtidig mener Telle at faggruppen har god dekning for konklusjonene.
Rapporten sier samtidig lite om hva som virker og ikke virker av ulike virkemidler for å få funksjonshemmede i jobb.
– Her finnes det lite forskning i dag. Og det som foreligger, er ofte metodisk svakt, sier Telle.
Store variasjoner mellom grupper
Dessuten er det langt flere funksjonshemmede som jobber deltid – 43 prosent – enn blant sysselsatte under ett – 25 prosent. Og andelen sysselsatte faller langt raskere etter fylte 40 år blant funksjonshemmede enn andre.
IA-rapporten viser også at det store forskjeller mellom ulike grupper av funksjonshemmede. Mer enn 60 prosent av folk med nedsatt syn eller hørsel er sysselsatt.
Blant bevegelseshemmede er andelen rundt 40 prosent, mens blant dem med psykiske lidelser er den helt nede i 25 prosent.
- Regjeringen og hovedorganisasjonene i arbeidslivet underskrev 4. mars 2014 den fjerde intensjonsavtalen for et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Avtalen gjelder for perioden 4. mars 2014 – 31. desember 2018. Den første avtalen ble inngått allerede i 2001.
- Det overordnede målet er å «bedre arbeidsmiljøet, styrke jobbnærværet, forebygge og redusere sykefraværet og hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet».
- Blant virkemidlene for å nå delmålet om flere funksjonshemmede i arbeid, er forebyggings- og tilretteleggingstilskudd til IA-bedriftene og regjeringens Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne.
- 26 prosent av alle norske virksomheter er med i IA-samarbeidet.
Selv om rapporten konkluderer med at mange står utenfor og at tallene er stabile, er det likevel betydelig lavere arbeidsledighet blant funksjonshemmede enn befolkningen som helhet. Det forklarer Kjetil Telle slik:
– Vi ser det samme med andre grupper som har svak tilknytning til arbeidsmarkedet. Når du har søkt jobb lenge nok og ikke fått det, slutter du til slutt å søke. Og da havner du utenfor arbeidsmarkedet.
Tviler på viljen hos partene
Konklusjonene i IA-rapporten overrasker ikke forbundsleder i Norges Handikapforbund, Arne Lein:
– At det ikke er blitt flere funksjonshemmede i arbeid, stemmer med vårt inntrykk, sier han.
Lein er ikke imponert over innsatsen for å få det til, verken fra regjeringen eller partene i arbeidslivet.
– Jeg stiller spørsmål ved viljen til å få det til. Partene i arbeidslivet – enten det er på arbeidstaker- eller arbeidsgiversiden – er mest opptatt av dem som allerede er i jobb.
Innsatsen mot sykefravær og mot at folk slutter tidlig, retter seg mot dem. Funksjonshemmede står derimot utenfor og vil inn.
– Jeg tror det er derfor det er så svake resultater når det kommer til delmål to, sier Lein.
For å underbygge anklagen viser Lein blant annet til at funksjonshemmedes organisasjoner aldri er blitt invitert inn i samarbeidet om inkluderende arbeidsliv for å drøfte hva som skal til for å nå målet.
Jeg stiller spørsmål ved viljen til å få det til. Partene i arbeidslivet – enten det er på arbeidstaker- eller arbeidsgiversiden – er mest opptatt av dem som allerede er i jobb.
Han peker også på at det er lite vilje blant arbeidstakerorganisasjonene til å legge til rette for flere deltidsstillinger, som ville gjort det enklere å kombinere arbeid og trygd.
Lein mener det er interessant at faggruppens IA-rapport viser at det er så store forskjeller mellom ulike grupper av funksjonshemmede når det kommer til arbeid.
– Det er et signal om at vi må skille mye tydeligere mellom ulike typer tiltak for ulike grupper. Det finnes ikke én enkelt løsning. Vi trenger mange ulike virkemidler, sier han.
