Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
TV-serie som endelig gir funksjonshemmede makt
Marianne Knudsen kommenterer Ine Vedelds kritikk mot TV-serien "A-laget" ved å si: La oss ikke sensurere det som endelig gir funksjonshemmede makt.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger. Debattinnlegget er tidligere publisert i Aftenposten. Det kommenterer uttalelsene som Ine Vedeld kom med i denne artikkelen (ekstern lenke, åpnes i ny fane).
Debatten om NRKs program A-laget har skapt sterke reaksjoner. Noen mener programmet gir utviklingshemmede «fripass» til å stille upassende spørsmål. Jeg synes denne debatten er viktig, og det er ekstremt modig å tørre å skrive dersom en er uenig i måten et slikt program gjøres. Jeg er ikke uenig i denne sammenhengen. Jeg mener tvert imot at A-laget representerer et viktig skritt mot reell inkludering i norsk offentlighet.
Jeg skriver dette som en funksjonshemmet kvinne, og som søsken til en bror med utviklingshemming. Jeg ser daglig hvordan ham og andre med utviklingshemming blir snakket over, ikke med. Hvordan de ofte blir tatt mindre på alvor, og sjelden får delta i offentlige samtaler på egne premisser. Nettopp derfor oppleves A-laget som et nødvendig og befriende prosjekt.
Funksjonshemmede burde vært en naturlig del av alle TV-programmer – ikke som «tema», men som en del av mangfoldet i redaksjoner, foran kamera og bak mikrofonen. Dessverre er vi ikke der ennå. Derfor blir prosjekter som A-laget nødvendige.
Forskjellen mellom A-laget og mange tidligere programmer er at det denne gangen er utviklingshemmede selv som står bak. De har regien, de stiller spørsmålene, og de gjør det som arbeid. Dette er ikke et underholdningsprosjekt laget om funksjonshemmede – det er et journalistisk prosjekt av funksjonshemmede.
Noen reagerer på at spørsmålene kan virke direkte eller personlige. Men det som for enkelte oppleves som upassende, kan for andre oppleves som ærlig, ufiltrert og menneskelig. De fleste talkshow-programledere i Norge lever av å stille nettopp den typen spørsmål. Forskjellen er at A-laget gjør det med et blikk vi sjelden ser – et blikk som ikke tar del i de vante sosiale kodene, men som samtidig rommer både varme, humor og ekte interesse.
Samfunnet har godt av å møte mennesker som stiller spørsmål uten filter. Jeg synes ikke spørsmålene deres er upassende; de er menneskelige. De viser interesse, ikke overtramp. Samfunnet har godt av å møte den typen åpenhet. Det utfordrer oss til å reflektere over hvilke normer som faktisk er universelle, og hvilke som bare handler om hvem som får definere hva som er «passe».
Utviklingshemmede er blant dem som oftest holdes utenfor offentlige ytringsprosesser. De blir sjelden invitert inn i demokratiske rom, og enda sjeldnere får de forme dem selv. Når NRK gir denne gruppen et eget format, handler det ikke om særbehandling, men om å jevne ut et demokratisk underskudd.
A-laget bør derfor ikke møtes med skepsis, men med anerkjennelse. Programmet gir mennesker med utviklingshemming en plattform til å delta på egne premisser. Det er ikke bare et underholdningsprogram – det er et inkluderingsprosjekt som utfordrer oss alle til å tåle forskjellighet, også i måten spørsmål stilles på.
Hvis vi virkelig ønsker et samfunn med rom for alle, må vi også tåle at ikke alle stiller spørsmål på samme måte.
Av: Marianne Knudsen
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
