Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Funksjonshemmet eller menneske?
Merete Sandvig Hoel skriver i dette innlegget om opplevelsen av at funksjonshemmede litt for ofte forklares med diagnoser og ikke med sine faktiske kvalifikasjoner.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Det hender når jeg leser poster fra Handikapnytt, at jeg lurer på om Jan Grue er den eneste funksjonshemmede som kan være i media uten å drive med idrett. Intet ondt sagt om idrett. Jeg har blant annet vært en habil turskigåer selv. Problemet er hva vi presenteres for som «normalt».
Jeg kan jo spørre: Hvor mange funksjonshemmede eller kronisk syke som fungerer godt i annet enn idrett, kommer leserne på, utenom egne bekjentskaper og familie ?
Jeg opplever litt for ofte at funksjonshemmede forklares med diagnoser, ikke med de kvalifikasjonene vi faktisk har. Jeg har for min del seks års universitetsutdannelse som gjør at jeg kan ytre meg kvalifisert over et bredt spekter av tema. Men seinest forrige uke ble jeg kalt «Einstein», som om jeg i en alder av 63 er et «vidunderbarn». Det blir særlig rart for meg som har to voksne barn selv (det ble forresten stille da jeg viste til formell utdannelse i geografi på Universitet i Oslo på 80-tallet. Beklagelse for nedlatenheten fikk jeg ikke).
Det oppleves kronisk devaluerende å bli møtt med et slikt blikk. Yann Grundt, som ble omtalt i avisene i 1981, var dr.scient i informatikk, og det mest beleste mennesket jeg har kjent. Han måtte bli dødssyk før han fikk noenlunde forsvarlig bistand de siste årene. Rullestolen og en kronisk mangel på interesse for å være ‘politisk korrekt’ kunne likevel utløse krenkende reaksjoner når han var ute blant «vanlige» folk.
Selv er jeg blitt begrensa av Parkinsons de siste årene – og tilsvarende mistenkeliggjort, fordi jeg av andre grunner var «arbeidsufør» lenge før den diagnosen kom. At jeg kan jobbe mens jeg sitter og ligger, hjemme eller på kafé eller biblioteket, teller ikke i samme grad som synlig fysisk aktivitet. Det gjør seg ikke på TV. Det faktum at jeg også har studert biologi, et fag som er særdeles nyttig for å forstå egen funksjon og helse – settes til side av 20-25 år yngre leger som later til å mene at en diagnose som reduserer interesse for smalltalk og selskapsliv, også gjør meg kognitivt nedsatt. Eller plutselig gjør meg interessert i boksing som trening (det er det nye for Parkinsons- pasienter). Eller i å se på «Skal vi danse» sammen med de andre på sykehjemmet for å være sosial – en velvillig pleier sa at da noterte hun i journal at jeg ikke ville. Hvem bokhylla i fellesrommet var ment for, vet jeg ikke.
Jeg lurer i grunnen bare på hvorfor det er blitt så vanskelig å få finnes som den man er. Utenfor «diagnosefellesskap». Slippe å oppleve at voksne mennesker som roser et teaterstykke om et autismediagnostisert barn, flytter seg bort fra en voksen som bidrar i diskusjonen med henvisning til at hun har en autismediagnose selv (og dermed har greie på temaet). Vi er tolerert så lenge vi holder oss i rollen diagnoser gir oss, er inntrykket.
Av: Merete Sandvig Hoel
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no
