Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Assistansebehovet stopper ikke ved universitetsdøra
Dagens ordninger for personlig assistanse er for fragmenterte, skriver Regine Elvevold og Eva Franko Aas i dette innlegget.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Stig Morten Skjæran, generalsekretær i Uloba, fremhever i VGs sak om Henriette Nielsen (ekstern lenke, åpnes i ny fane) at assistanseordningene for funksjonshemmede ikke sees i sammenheng. I forlengelse av dette påpeker han at BPA til bruk i hjemmet og på fritiden innvilges av kommunene, funksjonsassistanse på arbeidsplassen innvilges av Nav, samt at det finnes andre ordninger igjen i forbindelse med utdanning. Videre poengterer Skjæran at livet kan oppleves som oppstykket og utfordrende å koordinere for personer med behov for assistanse. Innleggsforfatterne mener at dette skaper ulikhet og uforutsigbarhet.
VGs sak om Henriette Nielsen synliggjør et paradoks mange funksjonshemmede kjenner godt. Samfunnet er villig til å finansiere nødvendig assistanse når du er i arbeid, men ikke nødvendigvis når du trenger den samme assistansen for å ta utdanning. Dette til tross for at høyere utdanning er en viktig faktor for at personer med funksjonsnedsettelse skal komme seg inn på arbeidsmarkedet. Det bekrefter også regjeringen i sin strategi for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse (ekstern lenke, åpnes i ny fane), som ble lansert 28. september i år.
Mange funksjonshemmede studenter kjenner seg igjen i utfordringene Henriette beskriver. Regine, en av innleggsforfatterne, er én av dem. Med både funksjonsassistanse og borgerstyrt personlig assistanse (BPA), vet hun hvor avgjørende tilstrekkelig assistanse er for å kunne delta i arbeidslivet, samfunnslivet og hverdagslivet på lik linje med andre.
Innleggsforfatterne mener at langt flere må få tilgang til personlig assistanse for å ta høyere utdanning. Det er ikke bare den enkelte som drar nytte av det. Samfunnet får flere som kan løse dagens og morgendagens utfordringer, og flere som betaler skatt til fellesskapet. I tillegg kan flere oppleve bedre livskvalitet og helse, samt at behovet for helsetjenester reduseres. Videre kan tilgang til assistanse føre til at færre unødvendig holdes på benken og må leve på statlige ytelser. Skal Norge lykkes med å få flere i arbeid, må vi også sørge for at flere får muligheten til å ta utdanning. Da må nødvendig assistanse følge den enkelte gjennom hele løpet, ikke først tre i kraft når jobben er på plass.
Selv om Regine fikk den assistansen hun hadde behov for, slik at hun kunne fullføre studiene, var det ikke uten kamp. Det er ikke alle som har krefter og ressurser til å ta kampen. Tilgang til nødvendig assistanse skal ikke være avhengig av tilfeldigheter, kommune eller hvor mye man orker å kjempe mot systemet.
Hvis målet er et inkluderende samfunn med like muligheter for alle, kan ikke universitetsdøra være stengt for dem som trenger assistanse for å komme inn.
Av Regine Elvevold,
nestleder i Norges Handikapforbunds Ungdom (NHFU) og
Eva Franko Aas,
leder i Norsk studentorganisasjon (NSO)
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no
