Nyhetsbrev
Søk

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Portrettfoto av Bettina Lindgren.
FORESLÅR BPA-LOVGRUNNLAG: Styreleder i Løvemammaene, Bettina Lindgren argumenterer for at BPA-ordningen må omfatte helsehjelp for å fungere. (Foto: Privat)

Brukerstyrt personlig assistanse må også inkludere helsehjelp

MENINGER: En BPA-ordning som ikke også inkluderer helsehjelp, kan ikke kalles for et likestillingsverktøy, skriver Bettina Lindgren, styreleder i organisasjonen Løvemammaene i dette innlegget.

Av Ivar Kvistum
Publisert 06.02.2020 10:00

BPA – brukerstyrt personlig assistanse – er en ordning som ble rettighetsfestet i 2015, men som dessverre ikke fungerer etter intensjonen, altså i praksis.

Intensjonen var at ordningen skulle selvstendiggjøre, frigjøre og likestille funksjonshemmede personer i Norge, men kommunenes selvstyre, manglende brukermedvirkning og holdninger har gjort dette svært vanskelig for mange. Regjeringen har gjennom Granavolden-plattformen hatt fokus på at BPA skal fungere etter intensjonen og som en rettighet. Regjeringen vil blant annet:

«Definere BPA-ordningen som et likestillingsverktøy, og ikke en helseordning.»

Løvemammaene vil presisere at en BPA-ordning som ikke inkluderer helsehjelp, heller ikke kan kalles for et likestillingsverktøy. Mange personer som har behov for BPA har også medisinske behov som fint kan ivaretas gjennom BPA.

Vi krever at BPA skal inkludere alle, også de med medisinske tilstander, både de som kan ivaretas av ufaglærte og de som i noen tilfeller krever fagpersonell (f.eks. sykepleier, hjelpepleier etc.).

Det er problematisk at regjeringen ifølge regjeringsplattformen ikke ser sammenhengen mellom sykdom (med påfølgende behov for helsehjelp) og funksjonshemning. Det ene utelukker ikke det andre – tvert imot går det ofte hånd i hånd.

Det er problematisk at regjeringen ifølge regjeringsplattformen ikke ser sammenhengen mellom sykdom (med påfølgende behov for helsehjelp) og funksjonshemning. Det ene utelukker ikke det andre – tvert imot går det ofte hånd i hånd.

Vi ser det i saken om Hannah Lunden som har saksøkt staten fordi hun ikke får muligheten til å leve et selvstendig, fritt eller verdig liv i mangelen på BPA-timer. «Kateterisering er uansett å anse som helsehjelp, som ikke kan kreves inkludert i en BPA-ordning», er et av argumentene som brukes mot henne.

Saken til Hannah er et klassisk eksempel på hvorfor helsehjelp må kunne inkluderes i en BPA-ordning. Mange funksjonshemmede har en underliggende sykdom eller funksjonsnedsettelser som også krever såkalt helsehjelp.

Så kan vi jo alltids diskutere hva som er helsehjelp, fordi å urinere og spise må alle mennesker gjøre – vi gjør det bare på ulike måter – og langt ifra alle medisinske prosedyrer krever helsepersonell/fagutdannede.

Hvis regjeringen ikke ser behovet for, og dermed ikke sørger for å lovfeste at helsehjelp også inngår i BPA, vil funksjonshemmede og deres pårørende som både ønsker og kvalifiserer til ordningen være prisgitt kommunens velvilje til å innvilge «på tross av» eller ved å tilpasse hjemmetjeneste.

Dette vet vi at svært sjeldent lar seg gjøre. Ordinær hjemmetjeneste har en turnus som vi som tjenestemottakere må tilpasse oss – ikke motsatt. Dette er ikke i tråd med å leve fritt og selvstendig.

I noen tilfeller vil heller ikke stasjonær hjemmesykepleie være tilstrekkelig eller forsvarlig. Hjemmetjeneste generelt er ofte en langt dårligere ordning for personer med kompliserte medisinske behov og/eller pleiebehov, spesielt for barn, da den store gjennomtrekken av folk og dermed manglende kompetanse (for lite trening på medisinske prosedyrer) ikke gir forsvarlige nok tjenester. Ordinær eller stasjonær hjemmetjeneste innebærer at disse personene i stor grad blir fratatt muligheten til å leve et likestilt og fritt liv på lik linje med andre.

«Innvilgelse av timetall for BPA skal være en faglig vurdering», står det i regjeringserklæringen.

Dette er altfor vagt. Når spesialisthelsetjenesten følger opp personer med sykdommer og funksjonshemming, så er det faktisk spesialisthelsetjenesten, og ikke minst personene selv, som har kompetanse på hvor mye tidsbruk som kreves i det daglige for å kunne ivareta hele hjelpebehovet – ikke kommunen. Argumenter fra kommunene er ofte at tjenestene de leverer, som for personene som mottar dem oppleves begrensende, er «faglig forsvarlig» og «i tråd med regelverket».

Sannheten er dessverre at svært ofte har ikke kommunene kompetanse nok til å gjøre faglig forsvarlige vurderinger av personenes sammensatte behov, og spesielt ikke når det gjelder barn. Pårørende opplever ofte at spesialisthelsetjenestens vurderinger og anbefalinger ikke tas hensyn til, noe som er svært uheldig. Ekspertrollen kommunene ofte utviser må skrotes.

Sannheten er dessverre at svært ofte har ikke kommunene kompetanse nok til å gjøre faglig forsvarlige vurderinger av personenes sammensatte behov, og spesielt ikke når det gjelder barn.

Spesialisthelsetjenesten som følger opp og kjenner til personenes hjelpebehov, inkl. medisinske behov, må sammen med personene selv være de viktigste stemmene når søknad om BPA skal vurderes av kommunen.

Brukermedvirkning er altså helt essensielt her, men er dessverre noe mange kommuner later til å skyve lengst inn i skuffen. Å lytte til funksjonshemmede som opplever å få satt urimelige rammer rundt livene sine, som ikke får tid eller mulighet til å gjøre ting som funksjonsfriske tar for gitt, virker å komme i både andre og tredje rekke.

I stedet for å spørre «Hva trenger du for å leve et likestilt, selvstendig og fritt liv?», gir kommunene oftest funksjonshemmede som søker om assistanse svar som bærer preg av at de er annenrangs borgere, en vanskelig «ting» de må ta seg av og en økonomisk byrde for kommunen, og det er bare det absolutte minimum av timer som innvilges – om man er så heldig at man ikke får avslag.

Spesialisthelsetjenestens vurdering må derfor veie tungt og brukermedvirkning må i mye større grad ivaretas.

Antall BPA-timer som må til for å kunne leve livet sitt uten brudd på CRPD (FNs konvensjon for funksjonshemmede) er det faktisk hver enkelt person som har kompetanse på å vurdere. Når skal funksjonshemmede få være sjef i eget liv?

«BPA handler om å gi mennesker med funksjonsnedsettelser mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med sine medmennesker. Beslutningen om den enkelte skal få BPA, og eventuelt hvor mange timer per uke, gjøres av kommunen. Alle mennesker har behov utover helt grunnleggende behov for pleie, omsorg og praktisk hjelp. Det handler også om mulighet til å fylle dagene med meningsfylt innhold for den enkelte, å kunne delta i små og store fellesskap, aktiviteter og fritidstilbud», står det i regjeringsplattformen.

Denne tankegangen deler vi, og det ser flott ut på papiret. Men i praksis fungerer det for mange ikke slik.

Dessverre – og nettopp fordi beslutningen om BPA hviler på kommunen – opplever voksne og barn å få avslag med begrunnelse i behov for helsehjelp, eller at de ikke får tilfredsstillende antall timer BPA og dermed mister muligheten til å kunne leve et likestilt og verdig liv.

Løvemammaene mener derfor også at timegrensen for å ha rett til BPA bør senkes kraftig. Det bør være en rettighet til BPA om behovet gjennomsnittlig ligger på 10 timer eller mer per uke.

Det kan ikke være slik at funksjonshemmedes behov for praktisk bistand, pleie, omsorg og helsehjelp tilsidesettes pga. kommunens selvstyre, tilfeldige tolkning av lovverket og manglende kompetanse på kompliserte sykdomsbilder.

Det kan ikke være slik at funksjonshemmedes behov for praktisk bistand, pleie, omsorg og helsehjelp tilsidesettes pga. kommunens selvstyre, tilfeldige tolkning av lovverket og manglende kompetanse på kompliserte sykdomsbilder.

Derfor mener vi at for å sikre funksjonshemmede likestilling, frihet, selvstendighet og forsvarlighet, må BPA være en ordning med statlige føringer og helt tydelige rettigheter nedfelt i lovverket, og helsehjelp må komme inn i BPA-ordningen som en rettighet.

Løvemammaene har følgende forslag til lovhjemmel:

Helsetjenester som personen er avhengig av i hverdagen, skal legges inn i BPA-ordningen så lenge personen (foreldre/verge hos mindreårige) ønsker det.

Bare på denne måten vil BPA kunne kalles et likestillingsverktøy.

Bettina Lindgren, for styret i Løvemammaene

***

Løvemammaene er en frivillig, interessepolitisk organisasjon som jobber for å opplyse om, forbedre og sikre syke og funksjonshemmede barns rettigheter i Norge.
Løvemammaene oppstod i kjølevannet av «pleiepengeaksjonen» som vi gikk seirende ut av 26. april 2019. Organisasjonen ble formelt stiftet 21. februar 2019 og er politisk uavhengig.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.