Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Filmen som viser det vi ikke snakker om
«Min første kjærlighet» ga Marianne Knudsen følelsen av å være tilbake på institusjonen hvor hun bodde flere år av oppveksten, skriver hun.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Da jeg så «Min første kjærlighet», kjente jeg det i magen med én gang. Ikke bare som filmopplevelse. Men som gjenkjennelse. Filmen er regissert av Mari Storstein og har Marie Flaatten i hovedrollen som Ella – en ung kvinne som skal begynne å studere, forelske seg, leve. Hun vil starte livet sitt. Men før hun får lov til det, stopper systemet henne. Ikke fordi hun mangler vilje. Ikke fordi hun mangler evner. Men fordi hun mangler BPA.
Hun får avslag i den nye kommunen. Løsningen blir en institusjon. Et sted der livet organiseres som et skjema. Og med ett er ikke spørsmålet lenger hva hun drømmer om. Men hva systemet har kapasitet til. BPA henger ikke bare sammen med om du får gå på fest eller legge deg når du vil. Det henger sammen med hele livet. For storsamfunnet kan det se trygt og ordentlig ut. For meg føles det som å miste pusten.
I dag finnes det det som nesten kan kalles «velferdsflyktninger» i Norge. Funksjonshemmede som flytter til kommuner der sjansen for å få BPA er større. Ikke fordi de ønsker det. Ikke fordi nettverket deres er der. Men fordi friheten deres er der. Tenk på det.
Hundrevis av funksjonshemmede blir i dag plassert på institusjoner mot sin vilje.
Vi lever i et land der funksjonshemmede må velge bosted ut fra hvor de kan få lov til å leve et selvstendig liv. Friheten avgjøres av postnummer. Jeg har selv kjent dette helt konkret. Det stod mellom meg og en annen kandidat i en jobbprosess. Jeg visste at jeg måtte flytte til Oslo for å få jobben. Men jeg måtte også si, høyt, i et intervju: «Jeg vet ikke om jeg kan garantere at jeg kan møte opp til riktig tid. Det avhenger av om jeg får BPA.» Tenk å måtte si det. Ikke fordi jeg manglet kompetanse. Ikke fordi jeg manglet motivasjon. Men fordi kommunen kunne stå mellom meg og arbeidsgiveren. Dette handler ikke bare om utdanning. Det handler om arbeid. Om karriere. Om skatteinntekter. Om deltakelse. Om hvem som får bidra fullt ut i samfunnet. Når funksjonshemmede ikke kan ta utdanningen de ønsker, eller stå i jobbene de får, taper ikke bare vi. Samfunnet taper.
I filmen sendes Ella til Soltun – en institusjon der alle lever etter samme klokke. Det fremstilles ikke som ondskap. De ansatte vil sikkert vel. Men systemet er rigid. Det er en slags moderne, stilltiende segregering. Hundrevis av funksjonshemmede blir i dag plassert på institusjoner mot sin vilje. Det snakkes nesten ikke om offentlig. Det er som om vi har blitt enige om at dette er en praktisk løsning. Men for den det gjelder, oppleves det som å miste styringen over eget liv.
Jeg bodde selv delvis på institusjon fra jeg var ni til jeg var atten år. Jeg husker følelsen av at noe var fundamentalt galt. Å bli tvunget til å bo et sted jeg ikke ønsket. Å få livet strukturert rundt andres behov for effektivitet. For omverdenen var det normalt. For meg var det tap av frihet. Det kjentes som å være parkert.
Da jeg så Ella bli sendt til Soltun, var det som å være tilbake. De lange gangene. De faste rutinene. Den stille umyndiggjøringen. Som å bli satt på pause mens andres liv gikk videre. Du kan studere, men bare hvis det passer turnusen. Du kan forelske deg, men bare frem til klokken 21
«Min første kjærlighet» skriver seg inn i norsk filmhistorie – ikke på grunn av temaet alene, men på grunn av hvem som forteller historien. Hovedrollen spilles av en funksjonshemmet skuespiller. Regissøren er selv funksjonshemmet – i en bransje som nesten ikke representerer oss, verken foran eller bak kamera. Den viser at BPA ikke er et særkrav. Det er infrastruktur for frihet. Uten den stopper utdanning. Arbeid. Kjærlighet. Flytting. Voksenliv.
Dette er ikke bare en personlig kamp. Det er en samfunnsdebatt vi har utsatt altfor lenge. For spørsmålet er ikke om vi har råd til BPA. Spørsmålet er om vi har råd til å fortsette å stenge mennesker ute fra utdanning, arbeid og fellesskap – fordi friheten deres avhenger av hvilken kommune de bor i.
Jeg håper denne filmen åpner en debatt som er både sår og nødvendig. Den setter ord og bilder på en erfaring mange av oss har kjent på kroppen: Å bli behandlet som et tiltak, ikke som et menneske. For ingen skal måtte være velferdsflyktning i sitt eget land.
Av: Marianne Knudsen,
rådgiver i Mio BPA og selv funksjonshindret
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
