Min første spillefilm

---

«Hei! Litt snøtrøbbel med rullestolen, men jeg kommer så fort jeg kan!»

Alle får sin del av føre-utfordringene som rammer Oslo disse januardagene. Værvarselet viser at temperaturen skal gå opp og ned raskere enn en rullestolheis på toget. NRK Stor-Oslo og sosiale medier viser de første videoene av funksjonshemmede som ikke kommer seg på bussen.

Den lille forsinkelsen til Marie Flaatten var knapt verdt SMS-en. Veien er kort fra kollektivet hennes på Marienlyst til universitetsbiblioteket på Blindern, hvor hun tilbringer dagene og har foreslått å møtes.

Like etter semesterstart er dette et rolig sted, hvor ekkoet i foajeen kan dvele over hvert støvlett-trinn og svingdøra svinger mest for seg selv.

Marie Flaattens ankomst får bare journalistens oppmerksomhet. Forresten kunne hun trillet ubemerket også gjennom januarsalget på Storo Storsenter ennå, siden nesten ingen har sett den ferske skuespilleren på lerretet.

Festivalvinter

Uka etter skal hun til Tromsø, hvor filmen «Min første kjærlighet» for første gang vises for et norsk publikum. Tidligere er den bare vist på en filmfestival i Tallin i november.

– Filmen fikk noen gode anmeldelser etterpå, og vi har fått gode tilbakemeldinger, så det har vært hyggelig, sier Marie Flaatten.

Hun beskriver filmproduksjonen som en god opplevelse med et hyggelig team.

– Det har vært en veldig spennende og lærerik prosess med bratt læringskurve. Det er gøy!

Mari Storsteins spillefilmprosjekt fikk hun vite om gjennom en artikkel hun leste, der Mari Storstein søkte etter en skuespiller i rullestol.

– Da hadde ikke jeg drevet med skuespill i det hele tatt. Men artikkelen festet seg, og jeg tenkte videre på den. Jeg fant ut at dette virket som et morsomt prosjekt der jeg kunne lære noe nytt. Jeg tenkte at det får gå så langt som det går; jeg trodde jo ikke at jeg skulle få bli med hele veien!

– Hva gjorde at artikkelen festet seg hos deg?

– Jeg syntes det virket som et veldig viktig og spennende prosjekt. Det jeg synes er givende med skuespill, er nettopp at man kan være et verktøy til å formidle viktige historier. Det har vært en ære å få lov til å være det verktøyet inn i dette prosjektet, sier Marie Flaatten.

I «Min første kjærlighet» spiller hun Ella, en ung funksjonshindret kvinne som bor på gård og har brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Når hun skal flytte for å studere, må hun søke om BPA på nytt – en kjent situasjon for mange funksjonshindrede som flytter til en ny kommune. Mange vil dessverre også kjenne seg igjen i det å få avslag på søknaden.

Jeg har vært veldig heldig, som ikke har opplevd det som Ella går gjennom.

For Ella kompliserer det både studiestarten og ikke minst det å date han kjekke med gitar.

Han kjekke heter Oliver og blir spilt av den mer kjente Niels Halstensen Skåber. Mari Storstein har regissert filmen.

Basert på ekte hendelser

– Det er en historie som rommer mye. Filmen handler om den første kjærligheten, derav tittelen, og så handler den om Ella som et helt vanlig menneske, med drømmer, ungdommelig pågangsmot, lengsler, styrker og svakheter. Da jeg leste manuset, var det noe som traff meg, sier Marie Flaatten.

– Mari (Storstein, red.anm.) har jo vært opptatt av funksjonshindredes representasjon på film og at fremstillingen av personer med funksjonsnedsettelser typisk baserer seg på stereotypier. Da har det vært veldig gøy å få jobbe med Ella, som har så mange lag.

– Hvor gjenkjennelig har historien vært for deg?

– Jeg er veldig heldig, som ikke har opplevd det som Ella går gjennom. Så jeg har gått inn i rollen med en respekt, fordi det hun opplever, er basert på en samling av ekte hendelser, og fordi jeg ser verdien av at denne historien blir fortalt. Det var viktig for meg å formidle helheten best mulig – studiestart, at hun forelsker seg for første gang sammensauset med motstanden hun møter.

– Hva håper du at publikum skal sitte igjen med?

– Alle disse opplevelsene folk har som ligner på Ella sin historie, får liten oppmerksomhet. Da er det fint at film og litteratur kan gi oss innblikk i andres situasjon og nye perspektiver. 

– Vil publikum tenke at Ella ikke når sine mål på grunn av systemet, eller at hun ikke når sine mål på grunn av funksjonsnedsettelsen?

– Jeg håper folk sitter igjen med erkjennelsen av at det er godt og rett å investere i mennesker. Det er så mye ubrukt potensial, og folk må få mulighet til å kunne delta, bidra og høre til i små og store fellesskap. Det tror jeg er en nødvendig forutsetning for at ethvert menneske skal kunne blomstre. 

LES OGSÅ: Inviter noen på kino (lenke).

Kvinne med attitude

– Hva er de største likhetene og forskjellene mellom deg og Ella?

– Jeg synes Ella er en veldig spennende karakter å jobbe med, og det første som slo meg var at hun er kulere enn meg! Hun bruker grønn neglelakk, og hun har attitude!

– Har ikke du?

– Jo, men hun har attitude på en annen måte. Men noe av det jeg kunne kjenne meg igjen i, er at vi begge er ganske viljesterke. Eller sta; det kommer an på hvilket lys man vil sette egenskapen i! Hun setter seg mål som hun vil gjennomføre, og det kan jeg kjenne meg igjen i.

– Hva er dine mål?

– Mine mål – wow, det er et veldig stort spørsmål!

– Du er filmaktuell, og du studerer psykologi. Vil du slå inn på en av de karriereveiene, eller gjøre noe helt annet?

– Jeg synes det er spennende å studere psykologi, samtidig som skuespill har gitt veldig mersmak, så jeg er veldig spent på hva tida bringer. Kjernen i interessefeltet mitt er mennesket. Det er også utgangspunktet for skuespillinteressen. Men det har landet godt i meg at jeg skal bli psykolog. Jeg holder det litt åpent. Jeg håper jo at dette ikke er min siste produksjon!

Alle disse opplevelsen folk har som ligner på Ella sin historie, får liten oppmerksomhet.

– Hva slags roller kunne du tenke deg?

– Der er jeg ganske åpen. Det er spennende med roller hvor jeg kan utforske et menneske som ikke ligner for mye på meg selv også.

Når den trygge bobla sprekker

Et nært mål for Marie Flaatten er Oslo Maraton i høst.

– En venninne og jeg skal løpe, slash sykle, Oslo Maraton. Det er i hvert fall målet, men nå er det sagt, så nå er det offisielt!

Hun har en håndsykkel og er glad i å være ute på tur, akkurat som i oppveksten i Skien. Hun forteller at hun kommer fra en aktiv familie, som alltid har søkt etter muligheter. Hun har engasjert seg i mye forskjellig, og kjærligheten til ulike former for friluftsliv og idrett har hun med seg hjemmefra. Fritidsinteressene var hest og svømming.

– Det var en fin oppvekst med en god familie og mange gode venner.

– Når fikk du bevisstheten om funksjonshemmedes rettigheter?

– Jeg tror jeg ble bevisst det tidlig i tenårene. Det er vel en gradvis prosess, fra man er barn til man blir ungdom; den trygge, beskyttede barnebobla sprekker på tidspunkt. Man får større innblikk i verden og blir bedre kjent med seg selv.

– I hvilken grad frykter du å bare få roller der rullestolen er vesentlig for handlingen?

– Vi ser mange eksempler på det du peker på, at rullestolen kommer i sentrum, men jeg håper at folk opplever at de ser seg selv representert på TV og i film, og at det innebærer at mennesker i rullestol på skjermen også bare er mennesker. Det kan være en oppfordring til folk med makt i bransjen: Her vil jeg si det er et stort potensial!

Publikums dom

– En fake funkis på film er som å male en hvit skuespiller svart i ansiktet, sa Mari Storstein i et intervju i Handikapnytt for over fire år siden.

Da hadde hun begynt å se etter en skuespiller til å spille nettopp Ella.

TV-serien «Nede» førte til en debatt i flere medier om dette temaet, fordi en ikkefunksjonshemmet spilte hovedrollen som rullestolbruker i serien.

Marie Flaatten mener filmbransjen ennå har et stykke å gå, både når det gjelder gående som spiller personer i rullestol og det at funksjonshindrede skal kunne fylle ulike typer roller. 

– Hva er drivkraften din?

Marie Flaatten tenker seg om.

– Jeg er veldig glad i mennesker. Jeg håper jeg kan bidra til at verden blir et litt bedre sted, i hvert fall for noen.

– Hva liker du ved mennesker?

– Jeg tror det grunnleggende sett handler om at vi alle har en ukrenkelig verdi, og på bakgrunn av det engasjerer jeg meg for at vi skal ha gode forutsetninger for å ha det bra.

Mulighetene vi har for å lykkes bedre med det, interesserer både skuespilleren og psykologistudenten Marie Flaatten, som ser for seg fem år til på Blindern. Det er studier, det er travle dager, men med tid til tacofredag med de like travle studievenninnene i kollektivet.

– Hvordan tror du denne vinteren og våren blir?

– Jeg tror den blir veldig spennende og hektisk. Jeg ser veldig frem til det som er i vente. Det blir spennende når filmen skal møte publikum. Det som virkelig teller, er om filmen faller i smak hos folk. Det er jo dere som skal komme med den endelige dommen!

LES OGSÅ: Premiere-kvelden (lenke).

---