Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Fra minus til pluss
Når funksjonshemmedes egne organisasjoner og medier holder fast ved språk som peker bakover, svekker vi vår egen likestillingskamp. Skal 2026 bli funksjonshemmedes år, må vi våge et språklig brudd, også i våre egne rekker.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Ida Hauge Dignes spør om 2026 kan bli funksjonshemmedes år (lenke). Det kan det, men bare dersom vi tar et oppgjør med hvordan vi snakker om oss selv og vår egen kamp. Problemet handler ikke bare om mangel på mediedekning. En del av forklaringen ligger i språket vi selv bruker, symbolene vi viderefører og merkelappene vi aksepterer.
Når et medium som Handikapnytt fortsatt bærer et historisk belastet begrep i tittelen, forankres forståelsen av funksjonshemming i en gammel fortelling om avhengighet, velferdslogikk og administrativ forvaltning. Det samme gjelder når brukerorganisasjonene som viderefører begreper som står med ett bein i fortiden, samtidig som de vil oppfattes som en moderne likestillingsbevegelse.
Dette er ikke et spørsmål om stil eller ordvalg. Det er et spørsmål om makt, posisjon og hvordan kampen vår forstås i offentligheten.
Fra velferdsobjekt til rettighetsborger
Språk skaper virkelighet. Når vi identifiseres gjennom ord som signaliserer svakhet, tilpasningsbehov og hjelpetenkning, blir også kampens innhold lest som omsorg og bistand i stedet for likestilling, deltakelse og rettigheter. Vi sier én ting politisk, men signaliserer noe annet språklig.
Så lenge vi forblir fanget i et minus-språk, vil også omgivelsene plassere oss der.
Pluss som nytt rammeverk
Jeg vil foreslå et annet perspektiv. Jeg kaller det pluss, å leve med et tillegg i livet, et attributt.
Å leve med funksjonsnedsettelse innebærer reelle minus. Ikke i menneskeverd, men i møte med strukturer som ikke er bygget for oss. Vi møter stengte dører i utdanning, arbeid, transport, bolig, velferdssystemer og offentlige rom. Vi lever i et vedvarende gap mellom samfunnets normalitetsforventninger og våre faktiske forutsetninger. Dette er et minus, og det må erkjennes åpent. Dette er selve grunnlaget for rettighetskampen.
Men erfaringene våre stopper ikke der. Når disse minusene deles i fellesskap gjennom organisasjoner, aktivisme og politisk arbeid, blir de også til innsikt. De gir demokratisk korreksjon, systemforståelse og et skarpere blikk på makt og barrierer enn majoriteten noensinne vil utvikle. Når minus møter minus i fellesskap, kan det bli et pluss. Ikke som positiv selvhjelpsretorikk, men som en tilleggskvalitet og et analytisk perspektiv samfunnet faktisk trenger.
Pluss-rammen rommer både sårbarhet og styrke. Det avviser romantisering av strev, samtidig som det avviser å redusere mennesker til strev.
Organisasjonene må ta språklig ansvar
Dersom vi ønsker å bli forstått som rettighetsbærere, må vi også beskrive oss selv som rettighetsbærere. Da holder det ikke å modernisere politiske målsettinger mens språket blir stående igjen i fortiden.
Norges Handikapforbund, FFO, SAFO, Unge funksjonshemmede og medlemsorganisasjonene deres må stille seg spørsmålet med full alvorlighetsgrad. Hvilke ord trekker bevegelsen fremover, og hvilke ord binder oss til en fortelling vi egentlig forsøker å bryte med?
Det gjelder også mediene som springer ut av bevegelsen. Når navnet peker bakover, gjør virkelighetsforståelsen det også.
Et tydelig svar til spørsmålet om 2026
Dette er mitt tydeligste svar til Ida Hauge Dignes. 2026 blir ikke funksjonshemmedes år bare fordi flere historier kommer på skjermen eller fordi CRPD er skrevet inn i lovverket. Det blir vårt år først når vi tar eierskap til hvordan vi snakker om oss selv og hvilken plass vi krever i offentligheten.
Så lenge vi snakker om oss selv i minus, vil også samfunnet forstå oss i minus.
Fra minus til pluss
Plussrammeverket er en invitasjon til et nytt narrativ. Et språk som erkjenner barrierene, men også løfter frem erfaring, innsikt og fellesskap som politisk kraft. Hvis vi våger dette språklige bruddet, kan funksjonshemmedes kamp endelig tre tydeligere frem som det den er: en likestillingskamp, ikke en hjelpekategori.
Av: Håvard Ravn Ottesen,
styremedlem i Handikappede Barns Foreldreforening (HBF)
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
