Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Ikke sett mulighetene mine igjen på kommunegrensen!
Tønsberg kommune foreslår å begrense muligheten til å reise med brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Lars Ivar Eilerås beskriver i dette innlegget hvordan det vil hindre ham i å jobbe, drive med idrett og være sosial.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Jeg har brukt snart 20 år på å bygge livet mitt opp igjen etter at jeg brakk nakken og ble lam. Jeg har tatt en bachelor i innovasjon og prosjektledelse. Jeg jobber. Jeg betaler skatt. Jeg bidrar i samfunnet. Jeg betaler også for deler av BPA-ordningen min gjennom praktisk bistand for å kunne leve mer selvstendig.
Dette er altså takken: I morgen, 8. april, skal bystyret i Tønsberg kommune stemme over et forslag fra kommunaldirektøren som vil begrense muligheten for oss med BPA til å ta med assistansen ut av kommunen. Forslaget innebærer at vi kun kan reise innenlands i maks fem uker per år, og at utenlandsreiser begrenses til dagsturer uten overnatting.
Dette er ikke en liten justering. Det er et forslag som i praksis vil begrense bevegelsesfriheten, muligheten til å delta i arbeid, utdanning, idrett og sosialt liv – og dermed selve hensikten med BPA-ordningen.
Kommunedirektørens forslag innebærer at jeg i praksis kan leve et selvstendig liv innenfor kommunegrensen, men ikke utenfor. Jeg kan få være aktiv i Tønsberg, men ikke delta i resten av samfunnet.
Det er vanskelig å forklare hvor inngripende dette er. Alle treningene mine i seiling og rullestolrugby foregår utenfor kommunen. Alle konkurranser er utenfor kommunen. Hvis dette forslaget vedtas, betyr det i praksis at idretten jeg har bygget livet mitt rundt, blir kraftig begrenset. Idretten som har gitt meg mestring, helse og fellesskap. Idretten som gjør at jeg kan representere Norge.
Jeg jobber. Jeg utdanner meg. Jeg står på. Jeg gjør alt samfunnet ber meg om. Likevel er det nettopp min frihet som skal kuttes.
Kommunen argumenterer med økonomi. Men BPA-timene mine er allerede innvilget. Kommunen betaler for timene, ikke for hvor jeg befinner meg. Det koster ikke mer at jeg er på en trening i en annen kommune enn at jeg sitter hjemme i stua.
Kommunen argumenterer med likebehandling. At andre ikke kan ta med tjenester ut av kommunen, derfor bør ikke jeg kunne det heller. Dette er ikke likebehandling. Det er å ta frihet fra noen for å gjøre alle mer begrenset. Likebehandling burde bety at flere får muligheter, ikke at færre får dem.
Kommunen argumenterer med ansvar og risiko. Men BPA handler nettopp om brukerstyring. Jeg er arbeidsleder. Jeg planlegger. Jeg organiserer. Jeg tar ansvar, hver eneste dag.
Dette handler ikke om luksus. Det handler om grunnleggende likestilling.
FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne er tydelig. Den slår fast retten til å leve selvstendig, til mobilitet, til fri bevegelse og til å delta i samfunns- og fritidsliv. For meg er BPA forutsetningen for å kunne bruke disse rettighetene i praksis. Uten BPA på reise blir rettighetene bare ord på papir.
Jeg har ikke bedt om spesialbehandling. Jeg ber bare om det samme som alle andre i kommunen min.
Å kunne reise.
Å kunne trene.
Å kunne jobbe.
Å kunne besøke familie.
Å kunne leve.
Jeg har brukt nesten to tiår på å vise at et liv i rullestol kan være aktivt, selvstendig og verdifullt. Jeg har tatt utdanning. Jeg har kommet meg i jobb. Jeg betaler skatt. Jeg representerer Norge i idrett. Jeg bidrar.
Og nå er det kommunen som setter grensen og ikke funksjonshemningen min.
Ikke fordi jeg har gjort noe galt.
Men fordi jeg trenger assistanse for å leve.
Dette handler ikke bare om meg. Det handler om hva slags kommune Tønsberg ønsker å være. En kommune som oppmuntrer innbyggere med funksjonsnedsettelser til å delta, eller en kommune som setter oss igjen på kommunegrensen.
Jeg håper politikerne ser hva dette faktisk betyr.
Ikke på papiret.
Men i virkeligheten.
Ikke sett oss igjen på kommunegrensen.
Ikke straff oss for at vi står på.
Gi oss muligheten til å bidra, også utenfor Tønsberg.
Av: Lars Ivar Eilerås
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no
