Nyhetsbrev
Søk
Alle saker

Søket må inneholde minst 3 tegn.

Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.

Tuva Næss Lysholm fotografert når hun sitter i en kajakk.
USYNLIG FUNKSJONSNEDSETTELSE: Tuva Næss Lysholm har en funksjonsnedsettelse som ikke alltid synes. Men det hindrer ikke at hun møtes med fordommer og systematisk diskriminering (Foto: Privat)

Jeg blir kastet ut fra busser og konserter fordi folk tror jeg er beruset

MENINGER: I dette innlegget skriver Tuva Næss Lysholm (21) om hvordan hun blir tatt for å være full fordi hun har CP, men uten at hun får anledning til å forklare seg. Nå vil hun ikke akseptere diskrimineringen lenger.

Handikapnytt
Publisert 14.11.2019 10:07

Jeg heter Tuva og jeg har en funksjonsnedsettelse. Det eneste er at min funksjonsnedsettelse ikke vises så godt. Jeg har cerebral parese noe som gjør at jeg går litt annerledes enn normen og har litt dårlig balanse.

Mange tror kanskje at jeg da ikke opplever så mange fordommer siden det ikke vises. Jeg ønsker å belyse at funksjonshemmede er en minoritet som blir sterkt diskriminert både mennesker med synlige og usynlige funksjonshemninger.

Ofte så føler jeg at jeg må konstant gå rundt med «lua i hånda» og akseptere diskrimineringen fordi folk vet ikke bedre, men jeg synes også at det er ikke bare mitt ansvar og alltid være «pedagog» men også folk sitt ansvar og ta til seg kunnskap.

Ofte tror folk at jeg er mindre intelligent bare fordi jeg går litt annerledes og dette kjenner jeg at gjør vondt, fordi det handler om min identitet og den jeg er.

Ofte tror folk at jeg er mindre intelligent bare fordi jeg går litt annerledes og dette kjenner jeg at gjør vondt, fordi det handler om min identitet og den jeg er. Det er vondt når folk allerede har latt handlingene sine blitt påvirket av negative holdninger selv om de ikke kjenner meg. Da er det nesten som jeg ikke får en sjanse en gang. 

Av og til opplever jeg å ikke få lov til å bli med bussen fordi bussjåføren tror jeg er sterkt beruset selv om jeg ikke har drukket noe. Og når jeg får beskjed om å gå av bussen, så kommer jeg sjelden til orde. Jeg blir avbrutt. Bussjåføren ønsker ikke å høre på hva jeg har å si og jeg føler meg fullstendig tråkket på.

Slike episoder kan jeg oppleve på restauranter, når jeg er ute på byen, når jeg er på konserter eller på festivaler. Det har blitt hverdagskost for meg og vanligvis så pleier jeg å kødde det bort, men for hver gang jeg gjør det så er det fortsatt en følelse inni meg jeg prøver å kvele.

Følelsen av å ikke være velkommen, følelsen av å være mindre verdt, følelsen av å være liten og ikke minst følelsen av å bli sterkt diskriminert uten at det vises og uten at noen sier ifra.

Derfor ønsker jeg nå å si ifra, fordi selv om man har en annerledes gange enn normen så betyr ikke det at det er greit å behandle meg som om jeg er mindre kompetent eller mindre velkommen på offentlige steder.

Jeg er like mye menneske med den samme verdien. Jeg tror det er mange i dag, spesielt ungdommer med litt mindre synlige funksjonsnedsettelser som tenker at det er noe feil med dem og som ikke tør å stå opp for seg selv.

Det ønsker jeg å gjøre, dette er noe som det trengs å snakke mer om. Fordi det er ikke et engangstilfelle, det er systematisk diskriminering som skjer hver eneste dag.

I sommer så var jeg på Pstereo-festivalen. Jeg var helt edru og skulle kjøpe meg en øl Kassadama spurte vaktene om jeg hadde lov til å kjøpe drikke. Jeg prøvde å forklare, men hun ville ikke høre på meg. Vaktene kom og dro meg ut av køa foran alle menneskene som var der. Jeg fikk ingen sjanse til å forklare mer. og det var ingen som lyttet til meg. Jeg fikk lyst å grine og jeg følte meg helt utilstrekkelig.

Kassadama spurte vaktene om jeg hadde lov til å kjøpe drikke. Jeg prøvde å forklare, men hun ville ikke høre på meg. Vaktene kom og dro meg ut av køa foran alle menneskene som var der. Jeg fikk ingen sjanse til å forklare mer.

Dette var ikke et engangstilfelle. Jeg er ikke inkompetent eller sterkt beruset, jeg er funksjonshemmet, og jeg vil ikke lenger akseptere at jeg ikke er velkommen og må være pedagog hele tiden.

Jeg er først og fremst et menneske. Vi er alle bare mennesker. Og vi bør få være det på alle samfunnets arenaer, funksjonshemmet eller ikke. 

Tuva Næss Lysholm (21) er aktiv i Norges Handikapforbunds Ungdom i Trøndelag.


Norges Handikapforbund
Pressens Faglige Utvalg
Fagpressen

Hei. Takk for at du besøker Handikapnytt.no. Det er annonsene på siden som gjør det mulig å drive nettstedet. Derfor må du slå av adblock-funksjonen din for å få se innholdet. Takk for forståelsen og ha en fin leseopplevelse.