Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Jeg er 25 år, jeg forstår hva du sier
Rebecca Jeanette Sivertsen Lie skriver i dette innlegget om hvordan mange i helse- og omsorgsyrker snakker til henne som om hun var et barn.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Vi lever i 2025. Verden raser framover med teknologiutvikling, og de fleste ser ut til å tilegne seg denne nye kunnskapen innen teknologi. Hvorfor er det da så vanskelig å tilegne seg kunnskap om oss som lever med en funksjonsnedsettelse?
Jeg er 25 år og sitter i rullestol. Jeg er oppgitt og lei. Mennesker med høy utdanning snakker til meg som om jeg er et barn. Som om jeg ikke forstår hva de sier med mindre de bruker babystemme. Det er tydelig en mangel på kunnskap.
Men hva er kunnskap?
Kunnskap er å ha innsikt, forståelse eller ferdigheter innenfor et område. Det er forskjell på å leve med en fysisk funksjonsnedsettelse og å leve med en psykisk funksjonsnedsettelse. Det er det ikke alle som vet. Det som skremmer meg er at leger, farmasøyter, fysio- og ergoterapeuter ikke har forståelse for det. Jeg har flere ganger opplevd å bli snakket til som om jeg er et barn på 4 år av disse yrkesgruppene i helsevesenet.
For eksempel, i sommer skulle jeg ha et lite inngrep på sykehuset. Anestesilegen spurte meg «Liker du Mummi»? Den andre anestesilegen spurte meg: «eller er det Trollz det går i?». Jeg svarte at jeg skulle på festival å drikke alkohol og kose meg om noen uker. Jeg lo det vekk, men jeg var egentlig redd og synes ikke det var noe behagelig og gå inn i en narkose på den måten. Jeg lurer på hva de har lært på medisinstudiet og i yrkeslivet sitt.
Et annet eksempel er farmasøytene på apoteket. Disse ser heller ikke ut til å være helt opplyst om forskjellene på fysisk og psykisk funksjonsnedsettelse. En gang skulle jeg hente ut medisin på apoteket og hadde med meg en BPA. Jeg fikk ikke hente ut medisinen selv, grunnet at BPA-en ikke hadde fullmakt. Jeg var jo selv til stede, og kunne snakke for meg. BPA-en var jo bare mine armer og bein. Så i stedet for å gjøre det enkelt så måtte jeg gå hjem, og mamma måtte hente ut medisinen min senere.
Må jeg gå rundt med et skilt som sier «Jeg er 25 år, jeg forstår hva du sier»? For selv om jeg sitter i rullestol, så er jeg helt klar i hodet. Jeg er voksen og forstår hva andre sier, og jeg kan ta mine egne valg. Det eneste som skiller meg fra en «normal» 25 åring er at jeg sitter i rullestol.
Om ti år er jeg 35 år. Da håper jeg at vi har kommet lengre. At helsevesenet og andre har tilegnet seg mer kunnskap og snakker til meg som et voksent menneske.
AV: Rebecca Jeanette Sivertsen Lie
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
Tilsvar
Haukeland sykehus er blitt forelagt avsnittet som handler om hvordan Rebecca Jeanette Sivertsen Lie ble tiltalt av anestesilegene.
Hanne Klausen, direktør ved Kirurgisk serviceklinikk på Haukeland universitetssjukehus, gir denne kommentaren, stilet direkte til henne:
«Vi beklagar at du ikkje opplevde at vi møtte deg på ein god måte før anestesi. Vår oppgåve er å trygge den som skal til operasjon, og det er noko som vi ønskjer å få til. Å møte kvar pasient ut i frå den enkelte sitt funksjonsnivå og helsesituasjon er noko som vi legg vekt på, men til tider ikkje meistrar godt nok. Takk for di tilbakemelding, den minner oss på at vi må prøve å gjere det betre neste gong.»
