Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Jeg ville lære fransk, men ble satt til å spille spill
MENINGER: Skjult segregering preger dagens skole. Det vet jeg, fordi jeg har opplevd det, skriver Rebecca Jeanette Sivertsen Lie (22).
- Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Jeg fikk en dramatisk start på livet. På vei ut fra mammas mage, surret navlestrengen seg tre ganger rundt halsen min. Dette førte til at jeg ble klinisk død i flere minutter. Heldigvis ble jeg vekket til live.
Min pangstart på livet medførte en diagnose: cerebral parese (CP). Den gjør at jeg blant annet har ukontrollerte bevegelser og taleutfordringer. Men den tok ikke fra meg intelligensen, evnen til å forstå og analysere.
Fra jeg var et lite barn og ut ungdomsskolen, fikk jeg for det meste relevant undervisning og sosialt stimuli. Men på videregående skjedde det noe. Jeg ble plassert på en særskilt avdeling på skolen og fikk ikke delta i klasserommet sammen med vennene mine.
Jeg ble plassert på en særskilt avdeling på skolen og fikk ikke delta i klasserommet sammen med vennene mine.
Mye av det vi gjorde på avdelingen var å øve oss på dagliglivet. Vi fikk dessuten mye hviletid. Og hver gang det var hvile fikk jeg plassert ipaden mellom hendene mine og beskjed om at jeg kunne spille spill. På skolen ville jeg heller lære fransk og utfordre mitt intellekt. Spille spill var noe jeg mye heller ville gjøre på fritiden.
Topplokket mitt fungerer helt supert, og skolen er vel et sted for læring? Det eneste jeg lærte på avdelingen var repetisjon av det jeg allerede kunne fra barneskolen. Jeg sa selvfølgelig ifra om uretten jeg ble utsatt for. Men det eneste skolen gjorde for å rette opp i segregeringen, var å gi meg noen få timer sammen med ordinær klasse.
De resterende timene tilbragte jeg alene sammen med lærer og noen ganger alene sammen med assistent. Jeg fikk ikke delta i det sosiale fellesskapet sammen med mine jevnaldrende klassekamerater. Fordi jeg er annerledes, ble jeg ikke trodd på at jeg kunne klare faglige utfordringer, på lik linje med vennene mine.
Når jeg nå ønsker å søke på høyere utdanning, og søke jobber, har jeg ikke noe grunnlag å gjøre dette på. Som et resultat av forskjellsbehandlingen har jeg aldri fått karakterer. Det synes jeg er kjempesynd. For jeg ønsker å være en ressurs for samfunnet, og jeg ønsker å gjøre mer enn å steke vafler.
Jeg har drømmer, ambisjoner og mål. Men de er vanskelig å realisere, fordi jeg har blitt diskriminert gjennom hele skoleløpet på videregående.
Som et resultat av forskjellsbehandlingen har jeg aldri fått karakterer. Det synes jeg er kjempesynd. For jeg ønsker å være en ressurs for samfunnet, og jeg ønsker å gjøre mer enn å steke vafler.
Det er viktig for meg å understreke at min opplevelse ikke er et enkelttilfelle. Skjult segregering er et fenomen. Ifølge forskerne Jan Tøssebro og Christian Wendelborg har det skjedd lite utvikling når det gjelder funksjonshemming, inkludering og faglige forventninger på skolearenaene.
Eksempelvis går de færreste funksjonshemmede i ordinær skoleklasse på videregående. Kun tre av ti funksjonshemmede er sammen med sine jevnaldrende venner og klassekamerater mot slutten av skoleåret. I tillegg forventes det lite av oss faglig. Dette får konsekvenser for livet etter skolen.
Den uretten jeg ble utsatt for, frykter jeg at jeg vil merke resten av livet. For danning og utdanning på skolen er grunnleggende. Om ikke folk og politikere snart skjønner hva de gjør mot oss som er litt annerledes, vil samfunnet gå glipp av viktige ressurser.
Og flere enkeltmennesker vil risikere å få sine drømmer og ambisjoner knust.
Rebecca Jeanette Sivertsen Lie
