Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Kjærlighet, sex og intimitet med funksjonsnedsettelse
I en verden som hyller det perfekte, er det kanskje nettopp det uperfekte som gir oss tilgang til det mest menneskelige vi har: Evnen til å være nær hverandre, skriver Christine Irestedt Horne i dette debattinnlegget.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Innlegget ble først publisert i Dagsavisen (ekstern lenke, åpnes i ny fane).
Vi lever i et samfunn som på papiret er mer åpent enn noen gang. Vi snakker om sex, lyst, grenser og samtykke. Og oppfordres til å utforske seksualiteten vår, og være stolte av hvem vi er og kroppen vår.
Men jeg opplever at denne åpenheten har tydelige rammer. Den gjelder først og fremst der kroppen er funksjonsfrisk, der kjærligheten er normativ, og der mennesket er vellykket etter snevre idealer.
Man skal ikke bare være sterk, slank, selvstendig, og tiltrekkende. Man skal også være seksuell – men nota bene; på riktig måte. Alt utenfor disse rammene skyves ut i skyggen. Og hvem faller da egentlig innenfor?
I denne allerede fragmenterte ligningen finnes det en gruppe vi nesten aldri snakker om som seksuelle individer. Folk med funksjonsvariasjoner.
«Min første kjærlighet»
I februar fylte filmen «Min første kjærlighet» både kinosaler og øyekroker rundt om i Norge. Den forteller om Ella, en 19 år gammel jente i rullestol som har kommet inn på drømmestudiet, og som kjemper for retten til å bo i studenthybel, ikke være institusjonspasient – og til å få kysse, utforske kropper og elske som alle andre.
LES OGSÅ: Feststemt og følelsesladd (lenke).
Filmen bærer først ikke preg av skam for annerledesheten, før den ble plantet utenfra: I påminnelsen om toalettbesøkets tidsplan foran vennene sine, og i sjokkreaksjonen fra sykepleieren som oppdaget to unge mennesker i samme seng etter det som trolig var en kveld fylt av ømhet og begjær.
Dette er ikke fiksjon. Ei heller en unik historie. Av nysgjerrighet, og i lys av å være sexologstudent fikk jeg lagt ut en annonse der jeg spurte om nettopp dette. Var det noen der ute med en funksjonsvariasjon som kunne tenke seg å dele sin historie om hvordan leve med en funksjonsnedsettelse i et samfunn der vi hyller det perfekte? Og det var det.
«Jævlig pen til å sitte i rullestol»
Lydia er 25 år og sitter i rullestol. Da hun var yngre, savnet hun historier som lignet hennes egen. Historier om mennesker med funksjonsnedsettelser som forelsket seg, hadde sex, ble avvist, ble ønsket og levde helt vanlige kjærlighetsliv.
Når representasjonen mangler, blir unge mennesker overlatt til å finne veien alene. Ikke bare gjennom forelskelse og usikkerhet, men i et samfunn som stadig sender signaler om hvilke kropper som er verdt å begjære.
De fleste av oss vil, på et tidspunkt i livet, oppleve at kroppen eller hodet ikke fungerer slik normen forventer. Likevel organiserer vi samfunnet som om noen få kropper er standarden, og alle andre er avvik.
Lydia kjenner til konsekvensene av det. Hun forteller om gutter som først våger å ta kontakt på utesteder når de har nådd lykkepromillen. Om når en fremmed mann la hånden høyt opp på låret hennes og sa: «Du er jævlig pen til å sitte i rullestol».
Kommentaren springer ut av den samme forestillingen: At funksjonsnedsettelse gjør et menneske mindre attraktivt, mindre seksuelt og mindre helt. Det er ikke kroppen som er problemet. Det er blikket vi møter den med.
Hva gjør det med et menneske å aldri se sin egen kropp representert som ønsket, elsket eller begjært?
Bjarne er 32 år, og har brukt store deler av livet på å forstå seg selv i møte med systemer som ikke helt har klart å forstå ham tilbake. Som en person på autismespekteret, med et annet sanseapparat og en annen måte å bearbeide inntrykk.
Som homofil har han også måttet finne sin identitet i et landskap der forventningene til kjønn, kropp og seksualitet er tydelige – og ofte snevre. Men det er særlig møtet mellom seksualitet og nevrodivergens som gjør erfaringene hans komplekse.
Dette utfordrer forestillingen om hva «god» seksualitet er. For hva skjer når kroppen ikke responderer slik normene tilsier? Når intimitet ikke følger en lineær oppskrift?
Ukomfortabel lege
Yanaëlle, som egentlig heter noe annet, bærer på en historie som begynte tidlig. Allerede som 15-åring utviklet hun angst og depresjon. Som 21-åring fikk hun en psykiatrisk diagnose.
Erfaringer som har satt seg i kroppen – også i seksualiteten. Da hun forsøkte å løfte temaet seksualitet i møte med lege, ble hun avbrutt. Beskjeden var klar: Dette var ikke et tema legen var komfortabel med å snakke om. Hun måtte ta det «et annet sted».
I det øyeblikket ble noe grunnleggende synlig – ikke bare for henne, men som et symptom på et større problem. Seksualitet forblir et ubehagelig grenseland i helsevesenet, særlig når det gjelder mennesker som allerede er redusert til en diagnose.
Det som burde vært en naturlig del av helheten i behandlingen, blir i stedet gjort til noe privat, avvikende og uønsket – noe som må håndteres utenfor rommet der helhetlig helse egentlig skal ivaretas.
Dette handler ikke bare om én lege. Det handler om et system som fortsatt mangler språk, trygghet og kompetanse til å møte hele mennesket.
At seksualitet fortsatt forstås som noe som hører til de «velfungerende», og ikke som en grunnleggende del av det å være menneske – uansett funksjonsevne, diagnose eller livshistorie.
Hva gjør det med et menneske å aldri se sin egen kropp representert som ønsket, elsket eller begjært?
Evnen til å være nær hverandre
For Marius har forholdet til egen kropp vært preget av et paradoks: Han har gått igjennom kjønnsbekreftende behandling og føler seg endelig hel. Likevel finnes en rest av sorg. En følelse av at noe fortsatt mangler, fordi mulighetene for å forme livet videre er begrenset. Han sier:
«I et samfunn hvor funksjonshemmede sjelden sees som hele mennesker, langt mindre som attraktive, blir dette ekstra tydelig. Når vi omtales som ressurssvake eller en belastning, er det vanskelig å finne speil som reflekterer egen verdi tilbake».
For kjærlighet og lyst eksisterer selvsagt også i kropper som ikke passer inn i idealet. Kanskje til og med mer ærlig, fordi mennesker med funksjonsvariasjoner ikke kan lene seg på stereotypier.
Og i en verden som hyller det perfekte, er det kanskje nettopp det uperfekte som gir oss tilgang til det mest menneskelige vi har: Evnen til å være nær hverandre. Akkurat som vi er.
Av: Christine Irestedt Horne,
prosessleder i Uloba og sexologistudent
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no
