Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Minneord over Per Langeland
Det er med sorg vi har mottatt budskapet om at Per Langeland er gått bort.
Vi som var så heldige å bli kjent med Per allerede på 1970-tallet, skjønte raskt at dette var en mann helt utenom det vanlige! Vi er helt sikre på at Per er blant dem i Norges Handikapforbund (NHF) og Landsforeningen for Ryggmargsskadde (LARS) som har ønsket fest medlemmer velkommen i organisasjonen. Med sin bestemte tilstedeværelse og sjarm, fkk han oss til å føle at vi hadde
vunnet i Jackpot da han rakte fram den svære neven og sa: «Her vil du like deg!»
Helt sant, Per, vi likte oss, spesielt sammen med deg!
Et liv starter
Per hadde en utfordrende barndom. Oppveksten bød på problemer som var vanskeligere enn for barn flest. Han bodde på barnehjem i Kristiansand, og en kortere periode tilbrakte han hos en fosterfamilie på landsbygda. Men unge Per hadde positivt pågangsmot, var rastløs og ville videre i livet.
Bare femten år gammel reiste han til sjøs. Først langs norskekysten og etter et par år fikk han hyre på et skip i utenriksfart. Havet tok Per med til en «ny og eksotisk verden» blant annet via Atlanteren, gjennom Panamakanalen til Stillehavet og de kanadiske kyster.
Sjøreisen ble et minne for livet, men samtidig et vendepunkt for «landkrabben» Per. Den markerte slutten for hans sjømannskap. Det som var en av hans beste egenskaper til sjøs, dro han også nytte av på landjorden; han fant seg raskt til rette sosialt. Han hadde også showmannen i seg og var sterk. Det viste Per til gagns på scenene rundt i landet som del av vektløfterteamet til «Samson» – en stor kjendis på den tiden.
Den store endringen
Vi er kommet til 1973, og «ute var det grått, vått og kaldt».
Han var ansatt som maskinfører på et byggeprosjekt i Bjergsted ved Byfjorden, rett nord for Stavanger sentrum.
Han kjørte truck og hadde samtidig ansvaret for papirpressa. Per, som var blitt 21 år, losset tunge ruller med papir fra en lastebil. Hele tiden balanserte han to 500 kilos baller med papir på truck-gaffelen.
Det var tre baller papir igjen på lasteplanet og han tenkte: «Jeg tar alle tre!» – en avgjørelse som viste seg å være skjebnesvanger. Tre var en for mye. Den ene ballen med papir ramler ned og rammer Per. Han overlever fordi den treffer ham i siden, i stedet for at det er hodet som tar støyten. Men ryggen brekker, og Per fikk et over ett års langt opphold på Sunnaas Sykehus. Da hjalp det godt at hans kjære Siv sto last og brast med ham, slik hun har gjort siden. De hadde hverandre i kampen for å komme tilbake til et verdig liv i et datidens samfunn som var langt fra så tilpasset et menneske i rullestol, som det tross alt er i dag. Boforhold, hjelpemidler, arbeidsliv og generell
tilgjengelighet er stikkord på utfordringer en ung nyskadet mann måtte ta fatt på.
Jobb mer enn penger
Per ble tidlig engasjert i hjelpemiddelformidling som ansatt i firma, som leverte slikt utstyr. Han var selv rullestolbruker og skjønte ofte bedre hva folk trengte enn velmenende terapeuter. Det er ikke få mennesker i sykesenger han har greid å motivere til livslyst gjennom sitt smittende pågangsmot – det kalles likepersonshjelp i praksis! Han ledet også en rullestolforretning i mange år, samtidig som
han videreutdannet seg innen salg og markedsføring på kveldstid.
«Self Made Man» kaller vi slike som ham. Hva skal vi ellers si, da han like etter å ha deltatt i prosjektet «Arbeid med
Bistand», fikk tilbud om å bli ansatt som jobbkonsulent? Også gjennom denne jobben fikk han mange umotiverte
mennesker til å ta tak i livet sitt med sin nærmest udefinerbare snille strenghet.
En aktiv hverdag
Per oppdaget snart at helsesport var både sunt og sosialt.
Gjennom blant annet helsesportslagene i Stavanger og Sandnes ble han aktiv i både bordtennis og pistolskyting. Etter hvert ble han med i styre og stell, og tok initiativ til oppstart av både kjelkehockey og rullstolrugby. Han dro folk med på rullestolpigging og vintersport i pulk, og tok ikke et nei for et nei når han spurte om du ville være med; «Jeg spør ikke om
du kan – jeg spør om når du ikke kan!» var en typisk Per-kommentar.
Per ble opptatt av interessepolitikk i starten av 1980-årene drevet av irritasjon og sinne over både utilgjengelighet og utenforskap, men interesseorganisasjonene han var medlem i måtte være tydelige på hva de mente når de brukte ordet veldedighet. Ved en anledning sa han at når han tenkte på det ordet, tenkte han på almisser. Noe som helt klart var en spissformulering, all den tid almisser kan defineres som en gave til en fattig, eller en barmhjertighetsgjerning. For å forklare hva han mente, sa han at hvis frivillige organisasjoner arrangerte landsomfattende innsamlinger på vegne av funksjonshemmede, var det helt OK – vel å merke hvis midlene som kom inn var øremerket fattige i den tredje verden!
Apropos spissformuleringer kunne Per si: «Hvis jeg møter hindringer på min vei, som for eksempel en trapp, sitter jeg
ikke passivt og betrakter den som en uoverstigelig hindring. Jeg blir heller litt forbannet og spør hvem som vil bære meg
opp!» Ikke let etter problemer, fnn heller løsninger! Typisk Per, og dette ble på mange måter hans livsmotto.
Organisasjonsmessig var han med på prosessen i opprettelsen av Stavanger Ungdomslag av NHFU, LARS Rogaland og NHF Nord-Jæren.
Det var kanskje som leder av ungdomslaget i Stavanger og Sandnes Handikaplag han var mest kjent lokalt, men hans engasjement i NHF og
LARS i over 40 år både i fylke, region og sentralt, vil ingen som kjenner ham glemme. Enkelte ganger befriende politisk ukorrekt i sin noe til tider litt myndige lederstil. Han hadde meninger om mye, men delegerte raskt saker til andre styremedlemmer når han så det var riktigst – det var å skape aktivitet og godt miljø gjennom sosiale tiltak Per var i sitt ess. Men han var som sagt samfunnsorientert som få
andre, og de som tok feil og undervurderte ham, gjorde det bare den ene gangen! Joda, han kunne sparke oppover,
men ingen var så god å ha når noen falt.
I gode og onde dager
Siv og Pers ekteskap var et eksempel på livslang lykke, selv om det jo i ethvert liv er både opp- og nedturer. Ekteparet Langeland fikk to barn, Frank og Nina. Eldstegutten Frank døde bare 16 år gammel, i 1993. Det var selvsagt en voldsom påkjenning for den lille familien, men en påminnelse om at livet er skjørt og likevel må fortsette for dem som er igjen.
I dag har Nina sin egen lille familie, sammen med Jan Olaf (Jani) Nilsen. For to år siden ble de foreldre til Adrian, og Siv og Per opplevde å bli besteforeldre. Han hadde også en datter og barnebarn fra tidligere.
Per var et bevis på at mye er mulig, bare viljen er til stede. Han som en gang selv måtte få hjelp til å komme blant annet i jobb og tilbake til livet, klarte på egen hånd å forandre sin tilværelse til å bli verdifull.
Takk, Per!
Vi som var så heldige å få kalle deg en venn, husker glimtet i øynene dine og den positive, humoristiske innstillingen du hadde til det meste. For deg var det å inkludere ikke bare et begrep, men noe du virkelig gikk inn for, og få har inkludert flere mennesker enn deg i organisasjonen!
Vi tenker på dine etterlatte og lyser fred med ditt minne.
Lars Aksel Berge, Per Åge Øglænd og Rolf Østbø
