Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Myten om de dyre rettighetene
Når det advares mot inkorporering av CRPD med argumenter om kommuneøkonomi, gjentar historien seg: Å fremstille likestilling som en utgiftspost er et velkjent grep for å svekke rettighetskamper, skriver Stig Morten Skjæran i dette innlegget.
Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
I en nylig sak i Handikapnytt løftes det frem bekymringer fra KS og VG-kommentator Hanne Skartveit om inkorporering av FN-konvensjonen for funksjonshemmedes menneskerettigheter (CRPD). Det advares mot «sterke rettigheter» og konsekvenser for kommuneøkonomien. Påstander som har blitt brukt mot nær sagt alle store rettighetskamper i historien.
LES OGSÅ: Frykter for kommuneøkonomien (lenke).
Veien til statlig ansvar går via CRPD
KS har tidligere vært tydelige på at de ønsker at staten skal overta ansvaret for BPA-ordningen. Dette begrunnes med at hvis BPA skal fungere som et likestillingsverktøy – og ikke en helsetjeneste – hører ansvaret hjemme nasjonalt. Her er vi enige.
Men KS må innse sammenhengen: For at en slik flytting skal skje, må BPA omdefineres fra en måte å organisere kommunale omsorgstjenester på, til å handle om grunnleggende menneskerettigheter og likestilling. Det er nettopp en inkorporering av CRPD som vil gi det juridiske fundamentet som kreves for å flytte BPA fra kommunen til staten. Man kan ikke be staten ta regningen for likestilling, samtidig som man kjemper mot loven som definerer hva denne likestillingen faktisk innebærer.
Menneskerettigheter er god samfunnsøkonomi
I saken trekkes kommuneøkonomien frem som et hovedargument mot inkorporering. Realiteten er mer nyansert. Sannheten er at det er dyrt å nekte folk frihet. Institusjonalisering og passivitet koster samfunnet enorme summer.
En samfunnsøkonomisk utredning fra Vista Analyse viser tydelig at kommunene kunne spart milliarder på å satse på Borgerstyrt personlig assistanse (BPA). BPA er verktøyet som lar oss studere, jobbe, betale skatt og bidra. Når kommuner i dag tvinger unge mennesker inn på sykehjem eller nekter dem assistanse til å leve aktive liv, er det ikke bare et menneskerettighetsbrudd; det er dårlig samfunnsøkonomi.
Balanse, ikke særbehandling
Både KS og Skartveit frykter at funksjonshemmedes behov vil «trumfe» alt annet dersom CRPD får forrang. Her snus virkeligheten på hodet. Poenget med inkorporering er ikke at vi skal ha mer enn andre, men at vi i dag har mindre.
I dag er kvinnekonvensjonen og barnekonvensjonen del av norsk lov med forrang. Det er en selvfølge at barns rettigheter aldri skal brytes av hensyn til et kommunebudsjett. Ingen skriver kronikker om at kvinners rettsvern truer «kommunenes handlingsrom». Hvorfor er det akseptabelt å bruke denne retorikken når det gjelder funksjonshemmede?
Lokaldemokratiet tåler rettigheter
KS ønsker transformasjon (omskriving av norsk lov) fremfor inkorporering, av hensyn til det kommunale selvstyret. Men når politikere svikter, må loven være tydelig. VG har tidligere dokumentert hvordan norske kommuner bryter loven og menneskerettighetene hver eneste dag.
At kommunepolitikere må forholde seg til menneskerettigheter når de legger budsjetter, er ikke en svakhet ved demokratiet – det er selve grunnmuren. Inkorporeringen av CRPD skaper ikke et demokratisk problem. Den er et steg mot å løse det.
Av: Stig Morten Skjæran,
generalsekretær i Uloba – Independent Living Norge SA
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
