Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Når dugnaden ikke samler oss
KOMMENTAR: Dugnad er innsats av og for fellesskapet. Glemmer vi det, kan vi sette mange mennesker i en takknemlighetsgjeld de ikke kommer ut av.
Du får festivalarmbåndet festet og strammet rundt håndleddet mens du rusler over sletta der favorittartisten snart spiller. Du kjøper ei pølse før du får en leksjon lokalhistorie i teaterversjon. Noen viser deg vei til banen der datteren din spiller neste fotballkamp på sin første overnattingsturnering. Alle stedene møter du dugnadsarbeiderne, de tusenvis blant oss som legger ned timers og dagers innsats denne sommeren. De frivillige gir deg og hverandre den ultimate konsertopplevelsen en festivalkveld og de magiske scenene på et historisk spel som får oss til å glemme hvor heftig myggen biter i skumringen.
På Røros har ulike grener av frivillig arbeid møttes i tilretteleggingen av det historiske spelet «Elden», der Christoffer Bratseth er en av aktørene som trenger tilrettelegging. De to årene han har vært med som statist, har kostymemakerne så vel som musikalsk ansvarlig assistert ham blant annet med påkledning.
LES OGSÅ: Karolinersoldat med BPA (lenke).
I speldugnadsgjengen har det vært et kollektivt ønske om og en kollektiv innsats for at alle skal kunne delta på «Elden».
I år trer Christoffer Bratseth ett steg frem i spelet, i en talende rolle, og samtidig stiller han med sine faste, betalte personlige assistenter. Han har ikke et stort nok assistansevedtak til dette, men gjør det likevel. Så blir det familiens utfordring å danne dugnadslag for å assistere ham resten av året, hvis han da ikke får innvilget et større BPA-vedtak i løpet av sommeren.
Brennende engasjement ligger til grunn for dugnadsinnsatsen på spelplasser og festivalscener, så vel som for dem som stiller opp for nærstående funksjonshindrede. Og det er lett å bli både imponert over og glad for det Røros-gjengen har gjort både for kulturlivet og for at funksjonshindrede skal kunne delta:
Ennå finnes ildsjelene. Ennå finnes medmenneskene.
Når vi tar i et tak for det lokale kulturlivet, er vi selv mottakere av det samme tilbudet som det betalende publikummet.
Og så er veien farlig kort til å tenke: Hvis vi alle brettet opp ermene, ville vi spart det offentlige for store tjenesteutgifter.
Men det er et klart skille: Når vi tar i et tak for det lokale kulturlivet, er vi selv mottakere av det samme tilbudet som det betalende publikummet. Vi har den samme gleden av at det skjer noe i byen eller bygda vår.
Når noen trår til med assistanse etter at BPA-timene er brukt opp, er det for å hjelpe noen til å leve et likestilt liv. Utgangspunktet er en ubalanse, et ulikeverdig forhold mellom hjelper og mottaker, og innsatsen forbindes ofte med snillhet og takknemlighetsgjeld. Balansen er vanskelig å oppnå.
Kanskje spør du nå: Men er det ikke naturlig at de nærmeste stiller opp for en når det trengs, enten de nærmeste er familie, kolleger, teatervenner? Jo, det er naturlig, inntil vi kjenner at det går fra den relasjonen som er vanlig i familie og på arbeidsplass, til å bli noe annet. Pappa hjelper til med påkledningen, barnebarnet måker inngangen og fikser nettilgang. Niesen får flyttehjelp, og når onkel blir gammel, slipper han kanskje å ta handleturene selv.
Men så vokser behovet, og profesjonell innsats blir nødvendig, slik det også blir når et historisk spel vokser. Frivilligheten alene strekker ikke til. Det blir et offentlig ansvar å legge til rette for kulturdugnaden, og det er et offentlig ansvar å minimere behovet for dugnadsstyrt personlig assistanse.
Dugnad skal skape og styrke samhold. Dugnad skal ikke forsterke følelsen av ulikhet mellom grupper.
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no
Kjære leser 🙂
Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.
Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.
Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «Støtte til Handikapnytt».
Din støtte gjør det mulig for Norges Handikapforbund å utgi Handikapnytt fortsatt.
Tusen takk for ditt bidrag!
